Feeds:
Innlegg
Kommentarer

JA til eliteklasser!

Aftenposten i dag melder at Oslo kommune vil gjøre Majorstuen skole til landets fremste eliteskole innen musikk. Kunnskapsdepartementet mener imidlertid at tilbudet kan være lovstridig.

Jeg mener dette er et flott tiltak. Barn med et ekstra talent for musikk vil få tilbud om ekstraundervisning, eller rettere sagt eliteundervisning, der de kan utvikle sitt talent videre. «Endelig var det noen som våget å ta ordet elitesatsing i sin munn», sier Oslos byråd for kultur og utdanning, Torger Ødegaard til Aftenposten. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er ikke noe galt med å dyrke frem særegne talenter. Jeg skjønner imidlertid ikke hvorfor man skulle stoppe med musikk. Det burde innføres eliteklasser i matte, norsk, engelsk og andre fag også. Det burde opprettes eliteskoler og eliteuniversiteter.

Barn spesielt har et enormt læringspotensiale, og det er direkte usosialt å ikke la dem med spesielle talenter få lov til å utvikle seg videre. Det går også utover de svake elevene. Tilpasset opplæring bør selvfølgelig gjelde for alle. De som sliter mer vil også ha større utbytte av å få undervisning tilrettelagt sitt nivå.

Jeg blir direkte opprørt av å tenke på alle de elevene som sitter i klasserommet hver dag og konsekvent henger etter fordi det aldri er noen som har tid til å sette seg ned med dem og lære dem de grunnleggende tingene de trenger for å gå videre. For mange er det ikke så mye som skal til heller, men med dette sosialdemokratiske enhetsperspektivet som forpester den norske skolen blir både flinke elever og elever som trenger litt ekstra hjelp i noen fag oversett.

Jeg kjenner lærere som må stå i klasserommet og undervise to ulike typer pensum i matte i en og samme time fordi nivået er så forskjellig. Tenk om denne læreren kunne få lov til å fokusere på en ting av gangen og lære alle elevene i klasserommet det de trengte.

Jeg har snakket med lærere som forteller meg hvor håpløst det er å skulle undervise engelsk i 7. klasse, når du på den ene siden har elever som ikke har lært seg fargene enda, og andre elever som allerede leser Harry Potter bøkene på engelsk, i samme klasse. Resultatet av denne enhetstankegangen er selvfølgelig at ingen av disse elevene får den undervisningen de trenger.

Mange skoler har også direkte nivåinndelt tilpasset opplæring, men de skjuler det så godt de kan fordi de er redd for at fylkesmannen skal få greie på det og tvinge dem til å legge om undervisningen sin selv om de oppnår resultater. Det er lærere som direkte har bedt meg om ikke å nevne deres skole ved navn i mine innlegg, fordi de er redd for at rødgrønne politikere skal stoppe praksisen. Vi har en situasjon der lærere bevisst skjuler sine gode eksempler fordi de er redd for at rødgrønne politikere skal gjøre situasjonen enda verre for elevene.

Dette må det bli en slutt på. Det er på tide at vi får en politikk som fokuserer på eleven. Det er INGEN som tjener på at skolen er tilpasset en gjennomsnittselev som ikke finnes.

Er det noen som kan forklare meg hvorfor det er sosialt å putte en gjeng elever med vidt forskjellig utgangspunkt inn i samme klasserom, med samme undervisning, og innbille seg at de skal lære seg like mye?

Er det noen som kan forklare hvorfor det er sosialt å holde mennesker tilbake, og hindre dem i å utvikle sine talenter og interesser?

Det er ikke noe som er mer usosialt enn å behandle ulike mennesker likt.

Jeg håper opplegget på Majorstuen skole gjennomføres, og at dette er starten på enhetsskolens gravferd.

Trenger vi KrF?

Svaret er ganske enkelt nei!

KrF-nestleder Inger Lise Hansen er dagens store snakkis, etter forsideoppslag i Aftenposten og hyppig omtale i alle de store nettavisene. Bakgrunnen er KrFs lokalpolitikerkonferanse i Stavanger, der Hansen i et intervju med Aftenposten tok til orde for en modernisering av partiet. Dette skaper visstnok sjokk i KrF, deriblant hos hennes nestleder Dagrunn Eriksen. (Dagbladet, VG)

Jeg har forsåvidt litt sansen for Inger-Lise Hansen, men synes egentlig at debatten for det meste er komisk. Den illustrerer jo bare hvor komplett uvesentlig KrF er. Selv med Hansens modernisering er dette et parti jeg ikke hadde vurdert å stemme på om så noen holdt en pistol mot hodet mitt.

Deres landsmøte i mai viste en total mangel på ideologisk bevissthet, der det stort sett bare var masse fjas om livskvalitet, uten noen konkretisering av hva dette egentlig innebar. De skulle bare pøse ut penger til en rekke offentlige ordninger.

Familiepartiet KrF hadde også definitivt mer tro på offentlige ordninger enn nettopp familien. Å la familier beholde mer av sine egne penger, slik at de selv kan ta flere avgjørelser som de mener er best for nettopp seg og sin familie, var det overhodet ikke snakk om.

Partiledelsen gikk også smilende inn for et nærmest planøkonomisk forslag (som riktignok ble nedstemt) om kulturpenger til ungdom – der man indirekte oppfordret ungdom til å sløse med penger, ikke ta seg jobb, og bare motta penger fra staten. Her skulle KrF satse på ungdommen ved å ta skattepenger fra hvert enkelt menneske, og så dele de ut igjen til ungdom, som deretter må bruke pengene på den måten KrF synes er best hvis de skal få dem, og så bruke dem opp etter den perioden KrF mener de skal, hvis de vil beholde dem.

Grunnfjellet i KrF er og blir kristen intoleranse og homofiendtlighet. Utover dette har ikke partiet stort andre visjoner enn stadig økende mål for hvor mye av statsbudsjettet som skal pøses ut til bistand, uten at man problematiserer hvorvidt bistanden faktisk fungerer. Og det er jo nettopp dette som gjør den liberale fløyen i KrF så ironisk, for det spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest dagens oppslag er: hva skal vi egentlig med et slikt KrF som Hansen etterspør? Denne «rause» og «åpne» profilen som Hansen higer etter gjelder jo bare spørsmål som er selvfølgelige for så og si alle andre partier i Norge.

Det er jo prisverdig at Inger-Lise Hansen ønsker et mer tolerant parti, men hva skal vi egentlig med et parti som bare er «litt mindre tolerant enn alle andre»? Det er jo i det hele tatt ganske ironisk at en politiker i år 2010 kan pryde forsiden av avisene fordi hun vil tillate tillitsvalgte som ikke bekjenner seg den kristne tro og la homofile få gifte seg. Det er omtrent like nyskapende som om Audun Lysbakken skulle våkne opp en dag og innse at privat eiendomsrett kanskje er en fin ting likevel. Grunnfjellet i KrF er altså så intolerant at det er en nyhet når partitoppene fronter meninger, som for andre fremstår som helt selvfølgelige. Hansen demonstrerer jo, ironisk nok, hvorfor det ikke er noe behov for KrF i det hele tatt. Det blir litt som om et medlem av Ku Klux Klan skulle gå inn for å likestille mennesker med mørk hudfarge for å gjøre organisasjonen mer spiselig. Det hadde jo vært prisverdig det, men det fortjener ikke stort mer enn et «velkommen etter».

Debatten Inger Lise Hansen har startet er egentlig bare en debatt om KrF skal fortsette å være reaksjonære og se med bitre øyne på et samfunn som går videre, eller om de i stedet skal forsøke å nærme seg virkeligheten i det 21. århundre.

Jeg ønsker henne lykke til, men jeg tror i grunnen at det ikke hadde hatt noen nevneverdig betydning om partiet bare forvitret.

«Det skal være sånn som det alltid har vært» ser ut til å være Jørn Holmes nye slagord og veileder i sitt virke.

På lokalnivå er jeg først og fremst engasjert i Hedmarks-politikken, og jeg skal på ingen måte forsøke å hevde noen inngående kjennskap til vedtak og beslutninger i Oslo bystyre, men siden jeg er bosatt i Oslo, i starten av mitt studieløp, og derfor antar at jeg kommer til å bli værende i hovedstaden noen år til, vekker bystyrets planer for byutvikling stor interesse.

I den anledning har jeg latt meg hisse kraftig opp av den nye riksantikvaren, Jørn Holme, som nå har gjort seg til byens fremste talsmann for en bakstreversk gammel-konservatisme som ingen ekte konservative vil være seg bekjent ved. «Det skal være sånn som det alltid har vært» ser ut til å være Jørn Holmes nye slagord og veileder i sitt virke.

Å ta vare på gamle kulturminner er viktig. Jeg er en stor tilhenger av å verne fortidsminnene slik at vi ikke glemmer vår historie, men det er et viktig perspektiv å ha med seg at også fortidsminner er et resultat av gamle visjoner. Hvis vern av det gamle blir et argument for å hindre det nye, har man misforstått kraftig. Hva om våre forfedre hadde tenkt slik, at «det skal være slik som det alltid har vært», da hadde det ikke vært mange festninger eller prektige kulturbygg å verne i dag. Det er et paradoks at mange forkjempere for gamle kulturminner, med stor iver ser tilbake på gamle ærverdige visjoner, og gleder seg over vår rike historiske arv, samtidig som de bruker dette som argument for å sette nåtiden i stillstand. Våre etterkommere skal tydeligvis ikke kunne se tilbake på visjoner som vår generasjon frembrakte.

Det er dermed gledelig å se at det er nettopp Høyre, et konservativt parti, som nå står i bresjen for de store visjonene for Oslo by. Vi skal ha fortiden i minne, ikke fordi vi skal stå stille, men nettopp fordi det er nødvendig for å bevege seg fremover.

Landets verste trafikk- og lagerområde skal nå bli hovedstadens viktigste område, der nye estetiske kulturbygg skal prege oslofjorden. I starten av året skrev byrådsleder, Stian Berger Røsland, om denne visjonen om en levende by. Jeg siterer:

«For over ti år siden gikk Oslo Høyre til valg på visjonen om Fjordbyen. Fjordbyen vant tilslutning og ble etter hvert vedtatt av Oslo bystyre som styrende for utviklingen. Fjordbyvisjonen utgjør fortsatt et kraftfullt grunnlag for arbeidet med å kunne gi byens innbyggere og besøkende tilgang til fjorden. Store motorveianlegg, containere og havnefunksjoner blokkerte omtrent hele kystlinjen fra Bygdøy til Ormsund. Fremover vil hver enkelt av oss i stadig større grad, på samme måte som på Aker Brygge og Tjuvholmen, kunne vandre og oppholde oss sammen med barn, barnebarn eller venner langs fjorden.».

For en flott visjon. Containere skal nå erstattes med et yrende kulturliv, og utsikten fra fjorden skal endelig bli en hovedstad i et av verdens rikeste land verdig. Dette skal imidlertid riksantikvaren ha seg frabedt.

Etter forhandligner mellom byrådslederen, som ønsket å komme riksantikvaren i møte, rykket Holme på nytt ut i Dagbladet i dag, med kraftig kritikkav planene. Han er redd for at Oslo skal bli en «bygd utenpå byen», at det skal bli for klart skille mellom gammelt og nytt. Jeg skulle jo tro at det å skape noe nytt nettopp var poenget når man omgjør et tidligere containerområde til et nytt bysenter. Jeg har selv hatt glede av nettopp slike visjoner de gangene jeg har vært i London, og kan nyte utsikten av et topp moderne finans-senter, blandet med gammel ærverdig kulturhistorie, fra broene over Themsen, der det tidligere bare var containere, anleggsmaskiner skitt og eksos.

Gammel storhet er blitt til ny storhet. Det som en gang var verdens desidert største havneby, men lenge lå brakk, er nå blitt erstattet av et av verdens viktigste finanssentre der imponerende moderne arkitektur forteller om et nytt ruvende og mektig verdenssenter.

Dette…

…er erstattet med dette:

Jeg er glad London ikke hadde en Jørn Holme da denne transformasjonen tok fart mot slutten av 1900-tallet.

For å sitere Erling Lae:
«Skulle riksantikvar Jørn Holme stanse utviklingen rundt Bjørvika, ville det være den mest uvennlige handlingen mot Oslo i nyere tid.»

Verden er jammen stor

Da jeg gikk igjennom Akademika i går på jakt etter pensum-bøker, kunne jeg ikke unngå å bli fylt av noen litt halvveis deprimerende tanker (men dernest like fullt ærbødige og undrende). For i løpet av en kort gåtur gjennom lokalet hadde jeg sett så mange bøker jeg kunne tenke meg å lese at det antakelig ville tatt et par år å pløye i gjennom alt.

Så plutselig slo det meg:
Tenk på alle de bøkene jeg aldri kommer til å få lese
Tenk på alle de ideene jeg aldri kommer til å få reflektert over
Tenk på alle de interessante menneskene jeg aldri kommer til å vite om engang
Osv… osv…

Jeg hører ofte setningen «ja verden er jammen liten», jeg må protestere: «verden er jammen stor»

….og livet er heldigvis så mye mer enn bøker

I skrivende stund sitter jeg forann mac’en på rommet, og får ikke sove, og kom plutselig på at det var noen dager siden jeg har oppdatert bloggen nå. Så jeg tenkte jeg skulle reflektere litt over et tema som har opptatt meg mye i det siste, og som egentlig er noe av grunnlaget for mitt politiske engasjement i det hele tatt.

I det siste har jeg skrevet mye om moral og moralisme – både på bloggen og i minerva (se disse artiklene: «Moraltyranniet», eller «Moralpolitiet er overalt»). Jeg synes nesten det er deprimerende å tenke på hvor mye moralismen i samfunnet omgir oss, og enda mer at de fleste som uttrykker den ikke er klar over det engang.

For å oppklare en ting. Når jeg skriver om moral og moralisme, så definerer jeg det slik:
Moralisme = å forsøke å tvinge din moral over på andre.

Det betyr imidlertid ikke at et samfunn ikke kan bygges på et sett med moralske normer. Det er f.eks. ikke moralistisk å vedta lover som likestiller homofile og heterofile ekteskap, eller krever ytringsfrihet, religionsfrihet, osv… Dette kan riktignok kalles moral-normer som vårt samfunn er bygget på, men det som kjennetegner disse normene er at de ikke tvinger noen til å følge en bestemt moral. Den nye ekteskapsloven var ikke en moralistisk lov, da den ikke tvang noen til å leve på en bestemt måte, men heller tillot enda flere å leve slik de selv ville, uten å ødelegge for noen andre.

Jeg tror alle som engasjerer seg i ungdomspolitikken har hatt en drøm om å forandre verden, eller samfunnet rundt seg, på en eller annen måte. Enkelte engasjerer seg i politikk fordi de har en så overdreven tro på sin egen fornuft, og sine egne «geniale» ideer, at de drømmer om å komme i en posisjon en dag, hvor de får muligheten til å rette opp alle svakhetene til menneskene rundt seg, og perfeksjonere samfunnet. Jeg hadde aldri en slik tanke. Mitt politiske engasjement baserer seg tvert imot på en tro på mennesker.

Dette er ikke et naivt, over-entusiastisk syn, kanskje egentlig det stikk motsatte. Mennesket er i det hele tatt et imperfekt vesen på alle områder, med en svært begrenset fornuft. Vi tar fornuftsstridige valg rett som det er, men vi har likevel en evne til rasjonell tenkning, til samarbeid, arbeidsfordeling, osv… som gjør oss overlegne alle andre levende vesener på denne kloden – hvilket også tidvis gjør konsekvensene av våre feil så mye større. Politikere er imidlertid også, som alle andre mennesker, et imperfekt vesen. Derfor burde politikere trå ekstra varsomt – deres fornuftsstridige valg får nemlig mer dramatiske konsekvenser enn de fleste andres.

Jeg tror ikke at jeg er i stand til å perfeksjonere menneskene rundt meg. Jeg har i det hele tatt aldri forstått hvordan enkelte folk som blir valgt inn på Stortinget kan gå fra en helt vanlig jobb og et helt vanlig familieliv, der de hver dag tar valg på vegne av seg selv og sin familie, til en plutselig tro på at deres evner til rasjonell tenkning mangedobles i det de trer innenfor dørene på Stortinget. De er plutselig blitt et orakel eller en moralsk dommer i kraft av stemmesedlene.

En skulle jo tro at man i et land som Norge – der vi ikke har en politisk elite slik de har i mange andre land, men et parlamentet som i det hele tatt består av ganske vanlige mennesker – ville hatt mer respekt for avgjørelsene til hver enkelt person. I stedet ser vi en økende tendens til det stikk motsatte.

Skyhøye avgifter på tobakk, forbud mot synlig tobakksprodukter i butikkene, forbud mot tobakssetterligninger, forbud mot pinneraketter, massiv motstand mot at familien selv deler foreldrepermisjonen slik de finner det best, sukkeravgift, nermest planøkonomisk styring av landbruket, massive handelsbarrierer, osv… osv…

Alle er regler, forbud og avgifter, som er til for å lede mennesker inn på «den rette vei» (og noen av dem er bare ren og skjær egoisme fra interessegrupper). Enten vet vi ikke hva som er best for oss selv, eller så skjønner vi ikke konsekvensene av våre handlinger. Våre skytsengler på Stortinget vil selvsagt bare vårt eget beste, og alle forbud og reguleringer er selvsagt vedtatt med det varmeste morsinstinkt. «I statens hender skal du bli fri min venn». SU’ere som evt leser dette avsnittet har antakelig en liten tåre i øyekroken allerede. Selv har jeg mer lyst til å kaste opp.

Min tro på mennesker, er en tro på at folk i bunn og grunn vest best selv hva de vil. At mennesker er i konstant utvikling, og at vi lærer av å prøve og feile, prøve og lykkes, og tilpasse oss samfunnet i de fellesskaper vi selv ønsker å være en del av. Jeg tror at politikeres grunnleggende oppgave burde være å skape et samfunn der alle mennesker har muligheten til å bruke sin frihet, og søke lykken der de har sine håp, drømmer og ønsker for fremtiden, og bli beskyttet fra andre mennesker som søker å oppfylle sine interesser ved å ødelegge andres. Jeg tror ikke at enkeltmennesket vandrer viljeløst og vilkårlig rundt i en meningsløs tilværelse uten politikere som sin opphøyde veileder, men at samfunnet henter sin kunnskap fra nettopp de individene som utgjør samfunnet.

Noen engasjerer seg i politikk fordi de drømmer om makt. Jeg har aldri drømt om makt. Liker jeg oppmerksomhet? Absolutt – kanskje til og med litt for mye. Innflytelse? Helt klart. Muligheten til å påvirke og bevege andre? Uten tvil. Men makt i seg selv? Nei, egentlig ikke. Jeg søker jo absolutt makt gjennom politiske posisjoner, men det er egentlig fordi jeg mener at politikere burde hatt mindre makt. Ironisk nok må man søke makt selv, for å forhåpentligvis kunne gi mer av den tilbake til dem som egentlig burde ha den: hvert enkelt menneske.

Så trenger vi selvsagt politikere. Dette er ikke et opprop om noen anarkokapitalistisk stat eller lignende. Slikt har jeg ikke så mye til overs for. Jeg er konservativ og ønsker ikke en revolusjonær omlegging av samfunnet. Vårt norske liberale demokrati er i det hele tatt en god modell, og et av de beste landene i verden. Vi trenger lover, vi trenger regler, og vi trenger arenaer der representanter for ulike synsvinkler diskuterer aktuelle spørsmål.

Jeg savner bare et annet utgangspunkt fra flere av våre politikere, særlig dem som hegner om de verdiene jeg er så glad i: frihet, ansvar og mangfold. Jeg savner flere politikere som ikke ser på samfunnet som et ferdig utfylt kart med statlige veibeskrivelser og forbudtsoner, men som kanskje heller ser samfunnet mer som et underlag, der enkeltmennesket peker ut sin egen sti, der veien ofte er ubestemt, og der det kun er hver enkelt som begrenser hvor langt det er mulig å strekke seg til nye høyder.

Jeg ser fortsatt frem til den dagen en norsk politiker i en valgdebatt sier at: «nei, dette er faktisk ikke en politisk oppgave, her mener vi at enkeltmennesket må ta ansvar selv», eller: «det er ikke min oppgave å moralisere over de frivillige valgene folk tar, selv om de av og til har negative konsekvenser».

Men inntil videre…

God natt

Jeg føler behov for å komme med en vennlig oppfordring til mine partifeller i Høyre, i anledning debatten omkring foreldrepermisjon. For få dager siden startet Høyres Kvinneforum en debatt omkring foreldrepermisjonen. Leder av Høyres Kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, gikk offensivt ut etter kvinneforumets vedtak forrige helg, der de vil fjerne fedrekvoten i sin helhet.

Fedrekvoten var fra starten i 1993 på fire uker, og er nå på ti uker. Dersom far ikke tar sin del av kvoten, mister familien disse ukene. Høyrekvinnenes forslag går altså ut på at ingen av disse ukene lenger skal forbeholdes far, men at det er familien selv som skal bestemme hvordan permisjonen skal fordeles. Dette er et forslag jeg uten forbehold støtter 100%.

Ikke bare uttrykker jeg uforbeholden støtte. Jeg mener også at dette burde være en selvfølge, og er glad for å se at Høyres Kvinneforum opplever mye støtte i partiet, fra bl.a. Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzchner. Men enkelte i Høyre er også mer skeptiske. Dette innlegget er en vennlig oppfordring til dem. Det er en oppfordring om å tenke seg om, og undersøke de underliggende ideologiske og prinsipielle fundamentene i dette spørsmålet.

De mer skeptiske røstene viser nemlig til resultatene. Jan Tore Sanner sier f.eks. at «fedrekvoten har bidratt til å gi familiene større muligheter og økt valgfrihet. Denne type virkemidler er fortsatt nødvendig og skiller seg fra sosialistenes forslag om å regulere hele permisjonstiden». Her vil jeg be Sanner om å undersøke premisset for sitt syn. Det Sanner indirekte sier er at staten har tvunget familiene til mer frihet. Fra et konservativt synspunkt åpner det for en meget skummel frihetsdefinisjon. Det faktum at flere fedre har valgt å ta ut permisjon etter dette vedtaket, er ikke et utslag av mer valgfrihet, det er simpelthen et utslag av tilpasning.

Det er helt naturlig at flere fedre velger å ta ut permisjon, når alternativet er at de ikke får permisjon i det hele tatt. Det betyr imidlertid ikke at det var dette familien i utgangspunktet ønsket. I mange tilfeller ville det vært til det beste for familien om det var mor som fikk disse ukene. Men siden staten bare tillater at far tar ut disse ukene, vil mange se seg indirekte tvunget til å benytte seg av denne såkalte «muligheten».

I realiteten har det ingenting med valgfrihet å gjøre. Det er et resultat av at staten opptrer som moralsk dommer ovenfor hele landets familier. Det er slettes ikke slik at det er til det beste for enhver familie at permisjonen deles likt mellom mor og far. Dette kan variere veldig i ulike tilfeller, og det burde ikke være opp til politikere å definere hva som er den korrekte løsningen her. Det er det ingen fasit på.

Erna Solberg har også en litt bekymringsfull tilnærming til saken etter mitt syn. Jeg har riktignok stor forståelse for at Erna som partileder ikke kan ha et bastant syn i den ene eller andre retningen før partiet har fattet et vedtak. Jeg etterlyser bare en mer prinsipiell tilnærming til saken.

«Pappakvoten har ført til store, gode og raske endringer, men spørsmålet er om vi har kommet langt nok. Er holdningen på arbeidsplassene slik at menn kan velge å være hjemme med barna uten å frykte at de blir sett på som lite karriereorienterte», sier Erna, som tror at dette blir en viktig og god debatt på landsmøtet.

Det tror jeg også, men det bør ikke bli en debatt om resultatene. Det er ikke resultatene som avgjør hvorvidt man har valgfrihet. Det er valgene som avgjør om valgfriheten er til stede. I dette tilfellet er valget pappperm eller ingen perm. Likestillingsombudet har forsøkt å påstå at dette skulle gi mer valgfrihet, men det er ingen logisk sammenheng i det argumentet. Det er umulig å fremlegge et logisk argument som ikke skulle tilsi at valgfriheten ville bli større dersom mor og far kan velge hvordan de vil fordele dette helt selv. Hvis ikke har man i hvert fall en pussig definisjon på valgfrihet.

Til slutt vil jeg derfor bare be om at alle mine partifeller i Høyre, som er usikre på hva de mener i denne saken, om å tenke på våre mest grunnleggende prinsipper: frihet, ansvar og mangfold. Friheten til å ta egne avgjørelser, og deretter ta ansvar for de valg man har gjort, og verdien av at ulike mennesker, med ulike behov, ulike talenter, utgangspunkt, interesser og drømmer, også kan ta ulike valg på vegne av seg selv og sin familie, uten at staten nødvendigvis har noen rett til å si at det ene valget er bedre enn det andre.

Jeg har i hvert fall gjort det, og konklusjonen min er entydig: Høyres Kvinneforum har min ubetingede støtte i denne saken. Som konservativ, med tro på at det finnes grenser for politikk, kan jeg ikke med samvittigheten i behold moralisere over hvordan foreldre velger å fordele tiden med sine egne barn.

Moralpolitiet er overalt

(Har skrevet et nytt innlegg på minerva.as)

Lysbakken etterlyser kunnskap om hvem og hvor dette moralpolitiet er. Han kan begynne med å se seg selv i speilet.

Det er i grunn ganske komisk å se den ene politikeren etter den andre rykke ut i avisene om dagen, og ta et «oppgjør» med det såkalte «moralpolitiet» på Grønland. Dette er riktignok ikke noe forsøk på å bagatallisere problemene på Grønland. Det burde være en selvfølge at man skal kunne bo og ferdes hvor som helst i Norge, uten å være redd for stadig fysisk eller verbal trakkasering. Denne delen av debatten har imidlertid blitt godt belyst av mediene. Det har derimot vært forsvinnende lite diskusjonen om hva dette begrepet «moralpoliti» egentlig innebærer.

Les hele innlegget på minerva

Eldre innlegg »