Litt morsomt at denne kronikken kommer på trykk samme dag som SP gjør full retrett, og innrømmer at de rotet det til. Professor i sammenliknende politikk, Frank Aarebrot, kaller saken “en skikkelig politisk arbeidsulykke” og Harald Stanghelle mener Stoltenberg har taklet saken “elendig“.
“Jeg var nødt til å sette foten ned”, sier Navarsete nå? Var ikke dette omtrent akkurat det samme hun sa da Sp trumfet gjennom sin opprinnelige begrensning av ytringsfriheten?
Her er kronikken min i dagens Østlendingen: (Den første delen er ganske identisk med et tidligere blogg-innlegg her, etterfulgt av ganske krass kritikk av Regjeringen).
Ytringsfriheten er et urokkelig prinsipp
Facebook-gruppen «Nei til straff for religionskritikk» har på kort tid oppnådd stor oppslutning. Bakgrunnen er at Regjeringen vil utvide straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, slik at denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn. Hensikten er nok god, men det reelle lovforslaget er en grov krenkelse av ytringsfriheten.
Varselsignaler
I et fritt samfunn har staten naturligvis et unektelig ansvar for å beskytte rettighetene til det enkelte mennesket. Ingen mennesker er noe mindre verdt enn andre, og vi skal alle nyte godt av samfunnets beskyttelse av enkeltindivider. Personforfølgelse, oppfordring til vold og voldelige handlinger er ikke tillatt i dag og skal ikke være tillatt enten man er hvit eller svart, nordmann eller utlending, kristen eller muslim, kvinne eller mann, osv… Det nye lovforslaget har imidlertid ingenting med dette å gjøre.
Lovforslaget ønsker å juridisk begrense hatefulle ytringer. Dette burde utløse en del varselsignaler hos folk med kritisk blikk. De aller første spørsmålene man burde stille seg er «hva som defineres som hatefulle ytringer?», og «hvem det er som skal definere dem?» Hvorvidt en ytring oppleves som hatefull er jo fullstendig individuelt. Det neste spørsmålet man burde stille seg er om ikke hatefulle ytringer også burde være en rettighet, så lenge man ikke f.eks. oppfordrer til vold, noe det allerede finnes lover mot i dag.
Upopularitet er en rettighet
I et fritt samfunn skal det også være trygt å være upopulær. Meningsfrihet må innebære andres rett til å mene det motsatte av hva du selv mener. Det er her utfordringen ligger, for ytringsfriheten er ikke alltid lett å forsvare. Det viktigste og vanskeligste med ytringsfriheten er at vi også må forsvare holdninger vi er uenige i, holdninger som til og med er umoralske, motbydelige, forkastelige og rasistiske.
Å forby krenkende uttalelser, blir det samme som å forby meninger. For hvem kan bestemme hvilke uttalelser som er krenkende nok til å tre over denne grensen? Det er selvfølgelig i alles interesse å jobbe for at folk kommer med minst mulig krenkende uttalelser, men når vi tillater våre egne meninger – som kan støte andre – er vi også nødt til å tillate andres.
Manglende vilje
Dagens regjering har vist en manglende evne og vilje til å stille opp for vår grunnleggende rett til meningsfrihet. Regjeringens holdning til ytringsfriheten, en av de mest grunnleggende rettighetene i samfunnet vårt, har nesten fremstått som en feighetens forestilling.
Det begynte med Muhammed-karikaturene. I vårt naboland Danmark, nektet regjeringen å kritisere redaktøren i Jyllands posten. Ingen ekstremistiske grupperinger skulle få lov til å bruke vold eller trusler for å tvinge igjennom sine meninger. I Norge derimot, utviste Jonas Gahr Støre en pinlig diplomatisk holdning.
Jeg er ikke motstander av diplomatiske løsninger, men noen ganger er man nødt til å si klart ifra. Ytringsfriheten er ikke noe vi forhandler om. Den må være et urokkelig prinsipp. Karikaturtegningene er et godt eksempel. Muslimer må gjerne følge islamsk lov ved ikke å trykke karikaturtegninger. Det er deres fulle rett, men norsk presse, og det norske samfunnet forøvrig er ikke på noen måte bundet av slike regler. At enkelte redaktører velger å la være av respekt for Islam er selvfølgelig prisverdig, men de som velger å trykke slike tegninger, har også sin fulle rett til dette, samme hva vi mener om det er respektløst eller ikke.
Muslimer i den vestlige verden er vanlige fredelige mennesker som alle oss andre. De voldsomme reaksjonene, som utløste denne debatten, kom fra menneskemasser i diktaturregimer som lever under konstant undertrykkelse, og aldri har opplevd ytringsfrihet. De vet knapt hva ytringsfrihet er. De lever i et samfunn der det kun er ekstreme islamistiske overhoder som får lov til å ytre sine meninger. At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer.
Desperasjon
Nå er det imidlertid Senterpartiet som har fått AP til å selge sjelen sin nok en gang. Kanskje er dette et desperat forsøk, fra et parti som tidvis sliter med å komme over sperregrensen, på å fri til indremisjonsmiljøer rundt om i landet. Det finnes sikkert både kristenfundamentalister eller muslimske ekstremister i Norge, som ønsker en slik lov velkommen, slik at de kan legge bånd på kritiske røster som utfordrer deres livssyn. Dette lovforslaget er slik et tilbakeslag mot alle som jobber for demokrati og toleranse over hele verden. Regjeringen, med Senterpartiet i spissen (til en forandring), oppfattes nå som en direkte fiende av den viktigste grunnsteinen i vårt frie samfunn.
Rett til å respondere
Rasistiske uttalelser er naturligvis umoralske, men du fjerner ikke hatefulle holdninger ved å dytte dem under jorda. Det gjør du tvert imot ved å bringe dem frem i lyset, slik at folk får muligheten til å reagere på dem. Det er også en viktig rettighet. Ytringsfriheten forsvarer nemlig min rett til å respondere på slike hatefulle ytringer. For å ta et konkret eksempel: Jeg synes nynazisters meninger er noe av det mest forkastelige avskummet på denne planeten, men jeg hadde gått i fakkeltog for å forsvare deres rett til å ytre meningene sine. Likeledes vil jeg ha retten til å utvise min forakt mot et så forkastelig menneskesyn.
Det beste eksempelet er kanskje ett fra vårt eget fylke. Mange snakker fortsatt om aksjonen “Brumunddal på nye veier”, der Arne Myrdal; grunnleggeren av foreningen «Norge Mot Innvandring», fikk holde en appell. Mange ville nekte Myrdal å snakke, men han fikk likevel fremføre sitt budskap. Resultatet var at hele 4000 mennesker, i et tettsted med da drøyt 7000 innbyggere, demonstrativt snudde ryggen til Myrdal når han begynte å snakke. De som fortsatt husker denne hendelsen beskriver det som en meget sterk opplevelse.
Den eneste legitime reaksjonen på en ytring, må være en annen ytring. Dette er et av de viktigste prinsippene i et fritt demokratisk samfunn. Som George Washington så fint sa det: «If the freedom of speech is taken away then dumb and silent we may be led, like sheep to the slaughter».
Anbefaler deg å ta en titt på Richard Websters skriverier om Rushdie-saken og blasfemiens historie, hvor han forklarer hvordan ytringsfriheten kan bli et dogme som bare fører til ytterligere splid og etnosentrisme om man slenger om seg med bemerkninger som “At disse reagerer med avsky på den vestlige verdens frie prinsipper er ikke noe annet enn en indikasjon på at samfunnet vårt fungerer”. Å ubetinget hylle ytringsfriheten er intellektuelt banalt om man ikke samtidig gransker hvorfor den ble statuert, og hva slags verdier den er ment til å beskytte. Er helt enig med deg når det gjelder at SPs forslag er helt på trynet, men å sette dette opp som en konflikt mellom det sekulære lyset og det religiøse mørket (slik som du gjør i “Manglende vilje”-delen av teksten her) er faktisk ganske mye verre.
Det er forøvrig interessant å se hvordan du forsvarer ytringsfriheten på et universielt og ateistisk grunnlag gjennom å sette det direkte opp mot religiøs intoleranse og ekstremisme, siden ytringsfriheten ble grunnlagt som en måte å sikre den kristen-protestantiske puritanismens dominans over jødedom, islam og katolisme. Et lite komfortabelt aspekt ved den liberalismen den vestlige verden baserer seg på er at den opprinnelig var reservert protestantene, og at den som regel ble brukt til å demonisere andres religion, nettopp spørsmålet som diskuteres her. Ytringsfriheten ble på denne måten brukt som et politisk våpen for å provosere jøder og muslimer til hat og vold, hvorpå puritanerne kunne triumfere over sin “moralske overlegenhet” og frihet, mye på samme måte som man ser i karikaturstriden. Selvfølgelig er ikke ytringsfriheten lenger en utpreget religiøs idé, men den retorikken du benytter her, hvor ytringsfriheten triumferer all politisk konflikt, smerte og hat den enn måtte skape, er nøyaktig den samme som puritanske protestanter benyttet for flere hundre år siden.
Om man gransker Milton og den amerikanske uavhengighetserklæringen opp mot Luther og de Toqueville ser man at prinsippene som du her fremstiller som urokkelige, selvfølgelige og grunnleggende er bygget på et råttent fundament som har fått enorme skadevirkninger. For en som jobber så intenst med ideologi og prinsipper er det mildt sagt merkelig at du viser en så stor uvitenhet om hvor tankene dine oppsto hen. Du kan gjerne terpe videre på at ytringsfriheten er et “urokkelig prinsipp” (en paradoksal uttalelse), men historien vår er altfor kompleks til at en slik innstilling kan bli tatt seriøst. Slik du er nå fremstår slik retorikk som langt mer virkelighetsfjern enn selv de mest drømmende anarkister.
Da kan jeg svare at du kanskje burde undersøke Edmund Burke litt nærmere, for burke var en sterk forkjemper av ytringsfrihet.
Da er det naturligvis viktig å legge til at Burke også må sees i lys av sin tid, men Burke var opptatt av at alle innbyggere skulle få lov til å uttrykke sin mening fritt. Han var tilhenger av en åpen debatt, og uttalte selv at han avskydde tilfeller der regjeringen/styresettet allerede hadde bestemt seg, før sakene var debattert.
Videre så synes jeg ikke argumentene dine om at ytringsfriheten tidligere har blitt misbrukt, eller blitt innført på feil premisser, er et valid argument. Når en lov misbrukes er ikke det nødvendigvis et argument mot selve loven, men mot misbruket. For å ta ett litt enkelt og banalt eksempel: Hvis en person bryter fartsgrensen, kjører i 160 km/t og blir tatt, så er ikke det et argument mot biler med stor motor.
Ytringsfriheten er i dag et av de viktigste fundamentene i samfunnet vårt, og det er nettopp fordi vi skal unngå slike situasjoner som du skisserer, at ytringsfriheten må være absolutt.
At ytringsfrihet kan føre til ytterligere splid mellom frie og autoritære samfunn benekter jeg på ingen måte. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende at totalitære diktaturregimer som praktiserer undertrykkelse av folket sitt, reagerer på friheten i den vestlige verden. Ei heller er det spesielt oppsiktsvekkende at enkelte grupperinger i Norge som er tilhengere av at f.eks. alle skal underkaste seg Islam reagerer på vår frihet til å uttrykke ikke bare kritikk (som for enkelte islamister er grunn nok til dødsstraff i seg selv), men avsky mot slike holdninger.
Når det er sagt så betyr ikke ytringsfrihet, at man har en plikt til å uttrykke kontroversielle eller støtende holdninger, tvert imot. Vi regner jo fortsatt med at de aller fleste har en viss moral og respekt for andres meninger eller livssyn. Vi kan imidlertid ikke pålegge andre å ha den samme moralen som noen måtte mene er den korrekte. Det betyr i praksis at hatefulle og forkastelige ytringer må ha et rettsvern, men det betyr også at alle som reagerer på slike ytringer (hvilket forhåpentligvis er ganske mange) skal ha rett til å vise sin forakt.
Viser nok en gang til eksempelet om Arne Myrdal – ett av mange.
Rein skyggeboksing, som forventet. Jeg har verken tid eller lyst til å bruke et par tusen ord på å recappe en kulturell tradisjon som strekker seg tilbake til det nye testamentet (henviser deg ennå en gang til Richard Webster, mer spesifikt tekstene “A brief history of blasphemy” og “Liberalism’s holy war” som ligger fritt tilgjengelig på internett), men poenget mitt er at ytringsfriheten historisk sett er et flimsete prinsipp som har blitt brukt og fortsatt brukes som et virkemiddel i en religiøst ladet kamp som vi på ingen måte kan si oss ferdig med, og som jeg opplever at du her aktivt bidrar til.
Har lest en del om Burke og tviler ikke på at han var en aktiv forkjemper for ytringsfriheten, men å bortforklare den ideologiske ballasten begrepet har ved at et av idolene dine også var en tilhenger av ideen er latterlig. Når du i tillegg råflott forklarer muslimenes forståelige reaksjon over å bli demonisert og rakket ned på ved at de ikke liker friheten vår er det en rein sitering av den religiøse ekstremismen du prøver å angripe. Det ser ut til at du forsvarer din egen fundamentalisme ved å implisere at dette dogmaet er et tilbakelagt stadium i vårt moderne samfunn, som om begrepet i et eller annet historisk smutthull har nullstilt seg selv, men War on terror burde være et klinkende klart bevis på at det fortsatt er en høyaktuell problemstilling. At du skriver at det vanskeligste med ytringsfriheten er at det tillater ekstreme ytringer tyder på at du ikke sitter med all verdens historisk innsikt, men det ville vel vært urettferdig å forvente.
Argumentasjonen din er virkelighetsfjern fordi den tar grunnlag i ideen om total ytringsfrihet, en idé de aller fleste demokratiske samfunn har forkastet. Ikke bare finnes det lover mot rasisme og mot å oppmuntre andre til vold, men også media, kultur og aviser blir nøye filtrert før vi det slippes ut til allment syn. Det vi da sitter igjen med er et fint begrep som skjuler en fundamentalt religiøs ideologi som vi bare velger å utvide når det passer oss. Frihet, ytring og prinsipper blir flytende begreper låst til like flytende verdier, som vi prøver å tillegge en slags universiell relevans som egentlig bare bekrefter det traumatiske forholdet vi har til vår egen fortid. Fuck Schopenhauer, eller hva? Sluttresultat: Dogmatisk toleranse, hvor enhver motreaksjon blir eksempel på det man i frihetens navn forsøker å annulere.
Når man kritiserer andres samfunn på måten du gjør ovenfor her burde man også ta en titt på sitt eget samfunn og hva det egentlig innebærer. Ingen ideer oppstår i et vakuum, og det finnes ingen uplettede verdier. Om du sliter med å håndtere kognitiv dissonans kan jeg vel bare anbefale deg å gå til akutt anskaffelse av et overjeg, det begynner å bli slitsomt å stille opp.
Mht til eksempelet ditt kommer du nok litt til kort, gitt. Studer den spanske inkvisisjonen og de påfølgende lovene som ble grunnfesta av protestantene og grunnlaget til det antisemittiske synet i Marx og Hitler og konsekvensene det fikk. Bare på faen kan sammenlign retorikken i den kalde krigen og krigen mot terror med militarismen i Luther. Mye snadder å hente.