Grenser for Politikk

(Kort versjon på ungehoyre.no)

I disse dager ruller den første av de to storfilmene om Ernesto ’Che’ Guevara på det norske kinolerettet. Hjulpet frem av såkalte ”venstreintellektuelle”, og ignorante venstreorienterte kulturpersonligheter, skapes det på nytt et mystifisert og glorifisert bilde av symbolet Che.

Frihetsforkjemper?

Dette er mannen som allerede i 1956, uttrykte støtte til Russlands nedslakting av ungarske opprørere under den ungarske revolusjonen, da frihetsforkjempere gjorde opprør mot det tyranniske stalinistiske styresettet i Ungarn. Che forsvarte ettertrykkelig måten russiske stridsvogner meide ned ungarske arbeidere, bønder og studenter. Sovjet hadde til og med en plikt til å innvandere Ungarn, mente Che. Disse ungarske opprørerne som kjempet for frihet og nasjonal selvråderett, var nemlig ”fascister og CIA-agenter”, ifølge verdens mest elskede merkevare og frihetssymbol.

Idealist?

Denne ”unge idealisten” som angivelig kjempet mot imperialismen og for et klasseløst samfunn, der rettferdighet og godhet skulle erstatte materialistisk egoisme hadde knapt vært i Havana en uke før han stjal det som antakeligvis var det mest luksuriøse huset i Cuba, og flyttet inn etter at husets rettmessige eier måtte flykte med familien for å unnslippe skuddene til Che’s patruljer. Che’s villa hadde en egen båthavn, et stort svømmebasseng med fossefall, sju bad, badstu, en egen massasjesalong og fem TV’er – en av dem spesialdesignet fra USA med en flere meter bred skjerm operert med fjernkontroll (rimelig eksklusiv teknologi i januar, 1959). Det er altså før revolusjonen var ordentlig i gang.

Med god hjelp fra Hollywoods nyttige idioter, har Fidel Castro greid å forankre oppfatningen av Guevara som et frihetssymbol. Ikke noe kunne vært mer fjernt fra sannheten. Steven Soderbergh er selv en beundrer av Che Guevara, og hans filmer er i stor grad basert på Che’s egne beretninger; beretninger som senere er rettet av Fidel Castro og hans propagandadepartement.

Å bruke dette som utgangspunkt for en historisk film, er like absurd som om man skulle brukt Joseph Goebbels nazipropaganda som materiale for en objektiv skildring av 2. verdenskrig

Benicio del Toro som spiller hovedrollen som Che i filmen, har selv uttalt: «det er noe kult med Che» og «dess mer jeg lærte Che å kjenne, dess mer respekterer jeg ham». På programmet iKveld med Christian Strand, trakk både forsker Vegard Bye og latinamerikakjenner Heidi Lundeberg frem Che Guevaras angivelige «kamp for sosial og politisk rettferdighet» som en begrunnelse for det heltebildet som har oppstått.

Sosial rettferdighet?

Hvilken rettferdighet er Bye og Lundeberg snakker om? Er det de titusener av uskyldige menneskene som ble fengslet uten grunn? Blant dem, noen av de politiske fangene i moderne historie som har måttet lide lengst i fengsler, fangeleire og torturkamre. Eller er det kanskje de ca 14.000 menneskene, blant dem mange mødre og barn, som ble torturert og henrettet (til sammenligning: Slobodan Milosevic ble dømt for å ha beordret 8.000 henrettelser) av Che Guevaras døds-patruljer? Er dette den kule og respektable personen Benicio del Toro snakker om?

Che Guevara eide ikke empati eller rettferdighetssans, han var en maktsyk bøddel. Che beordret henrettelser av tusenvis av mennesker uten rettsak. Han omgjorde rettsaker der tiltalte ble erklært uskyldig, slik at henrettelsene kunne gå sin gang. Che fikk til og med revet ned en vegg på kontoret sitt i fengselet på La Cabana slik at han kunne nyte utsikten av de utallige henrettelsene fra vinduet sitt.

Geriljakriger?

Ryktene om Ernesto Guevara som en stor geriljakriger er heller intet annet enn en vits. Soldater som tjente under Guevaras kommando, og som har fått gjenfortelle ulike beretninger gjennom et annet talerør enn Castros propagandakanaler, beskriver han som intet annet enn feig, inkompetent og ubrukelig. Che evnet knapt å rekruttere én eneste landsbyboer til sin revolusjon. Faktum er at en av de lengste og blodigste geriljakrigene på dette kontinentet ble utkjempet av landsbyboere og bønder som kjempet MOT Castro/Che regimet.

Guevara selv derimot var knapt nok utsatt for skuddveksling en eneste gang. Blant unntakene er hans mislykkede forsøk på å starte revolusjon i Bolivia, der han etter å ha delt den utsultede og utmattede gruppen sin i to, greide å gå seg vill i Bolivias fjellskoger, og endte opp med å lede gruppene sine til skuddveksling mot hverandre. Che Guevara var ingen kriger, han trivdes best når han kunne plante en kule i bakhodet på fastbunnede forsvarsløse mennesker.

Forsvarer av enkeltmennesker?

I Guevaras samfunn var det ikke plass til individer. ”Mennesker må lære å tenke som en masse” uttalte Che. Det var ikke plass til ungdommelig frihet i Che’s Cuba. Dette er mannen som fengslet eller utviste de fleste av Cubas beste forfattere, diktere og filmmakere. En av hans første offisielle handlinger var et bokbål der han brente over 3000 bøker.

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, når musikere, skuespillere eller forfattere sprader rundt ikledd dette morderiske symbolet; Che. Enda mer ironisk er det når venstreradikale punkere eller anarkister, som ønsker å stille seg på utsiden av samfunnets etablerte normer, bruker Che som sin opphøyde logo.

De burde hate mannen. Dette er alle mennesker som ville blitt sperret inne i fangeleire, hvis det var opp til Che selv. ”Den lykkeligste dagen i en ungdoms liv er når han ser sine kuler treffe en fiende”, uttalte Che på et gitt tidspunkt. Hadde det vært opp til deres forbilde Che, ville ungdommene på Blitz eller Hausmania marsjert snauklipt i takt, med våpen på ryggen, jobbet livet av seg i en fangeleir, eller blitt henrettet langs en kald murvegg dersom de våget å protestere.

Inspirasjonskilde?

Che Guevara, mannen med ”de ufravikelige prinsippene”, ”den rene idealisten” og ”den store inspirasjonskilden”, ble fanget i Bolivia, forlatt av sine menn og bedratt av Fidel Castro. Mannen som tidligere hadde bedt sine menn om å kjempe til siste kule, ble tatt med hendene i været og to fulle magasin igjen, mens han tryglet ”Ikke skyt meg, jeg er Che Guevara, jeg er verdt mer for dere levende”.

Da den etter hvert irriterende og ubrukelige Che nå ikke lenger var til bry for Castro, kunne han fritt, med Hollywood som nyttige idioter, spre bildet av Che som en martyr, frihetsforkjemper og idealist.

Frihetssymbol?

Uten Fidel Castro som presseagent, hadde navnet Che antakeligvis blitt nevnt med samme forakt som Stalin eller Milosevic. Idylliseringen av Che Guevara er intet mindre enn et hån mot alle cubanerne som ble torturert og brutalt henrettet, og deres pårørende. Che Guevara var en feig hykler, og en hensynsløs, brutal morder – intet mer, intet mindre.