Grenser for Politikk

(Oversatt fra engelsk til norsk – fra nettsiden The Real Cuba, med egne refleksjoner og kommentarer)

Skolesystemet på Cuba trekkes ofte frem som en formildende omstendighet, i et forsøk på å forbedre synet på regimet. Her er imidlertid sannheten om det cubanske skolesystemet.

4. April, 1961, skapte den Cubanske diktatoren Fidel Castro organisasjonen: “Unión de Pioneros de Cuba” (Unionen for Cubanske Pionêrer)

Nesten alle cubanske barn, inkludert Elian Gonzales (bildet) må bli såkalte ‘pionêrer’. Hvis du ikke vil at ditt barn skal bli en pionêr, er sjansene for å få en utdanning i Castros Cuba nesten ikke-eksisterende.

Pionêrer må delta i masse obligatoriske akitiviteter etter skoletid, som f.eks. å marsjere forann departementet for amerikanske interesser i Havana (en selvstendig avdeling på den Sveitsiske ambassaden) på et hvilket som helst tidspunkt, hvis Castro og regimet hans finner det for godt. Eller en hvilken som helst annen aktivitet promotert av det Cubanske regimet.

Pionêrer blir også bedt om å rapportere enhver antirevolusjonær aktivitet de ser hjemme eller hos venner, til sine lærere. Mange cubanske foreldre blir fengslet fordi barna deres (som antakeligvis er blitt hjernevasket, skremt eller ikke vet bedre) rapporterer til autoritetene at foreldrene deres snakket nedsettende om regjeringen, styresettet, eller gjorde noe hjemme som blir ansett som «ulovlig».

Når pionêrene marsjerer eller deltar i regjeringens mangfolde aktiviteter, sponset av det cubanske regimet, blir de tildelt en kupong (bildene under). Disse kupongene må gis til sine lærere den påfølgende dagen, for å bevise at du faktisk deltok. Hvis du ikke leverer kupongen eller ikke har en meget god unnskyldning, så vil læreren notere en anmerkning i din personlige mappe som hver Cubaner bærer med seg fra barnehagen til du går ut av videregående skole.

Informasjonen som denne mappen inneholder avgjør om du får lov til å begynne på høyere utdanning. Dette høres kanskje ikke spesielt dramatisk ut, sammenlignet med norske forhold, men den minste anmerkning kan bety at dine sjanser til å få utdanning i Cuba er fullstendig utelukket. Det er altså påbudt å være kommunist og revolusjonær i Cuba, hvis du ikke vil havne i fengsel eller måtte livnære deg som tigger eller prostituert. Antallet prostituerte i Cuba har vokst fra ca 10.000 under Batista, til ca 150.000 under Castro – så dette er ingen urettmessig påstand.

Eksempel: På denne siden står det «Participated in the guard of pioneros of April 4» (Deltok i pionerenes vaktstyrker 4. april). Dette fant sted mens vedkommende gikk i 1. klasse!!

 I tillegg til informasjon om elevens deltakelse i alle politiske aktiviteter, har den individuelle mappen informasjon om elevens familie og hvorvidt foreldrene er «integrert» eller ikke – som vist ovenfor.

Dette er ikke snakk om den norske inkluderende betydningen av ordet integrering, men revolusjonær integrering (på spansk: «Integración Revolucionaria» som skrevet på bildet ovenfor). Den første linjen representerer elevens far og den andre linjen representerer elevens mor. Den viser om de hører til Kommunistpartiet, Cubanske Kvinners Union (Union of Cuban Women, CDR (Committees for the Defense of the Revolution), the Federation of Cuban Woman og CTC eller Confederation of Cuban Workers – ALLE organisasjoner styrt av det kommunistiske regimet!

I pre-Castro Cuba, representerte CTC Cubanske arbeidere og forlangte rettigheter, goder, og bedre lønnsvilkår på vegne av sine medlemmer. I Castros’ Cuba er CTC, i likhet med alt annet, en del av regimet som utnytter arbeiderne og behandler dem som om de var slaver.

De fattige Cabanske arbeiderne må betale en avgift til CTC fra sine, i utgangspunktet minimale, lønninger slik at CTC kan «representere» deres interesser (denne «representasjonen» er naturligvis ikke noe du kan velge bort). Dette er omtrent like latterlig som en situasjon der Afro-Amerikanere skulle betalt en avgift til Ku Klux Klan for at deres rettigheter som mørkhudede innbyggere skulle bli representert.

En annen stor løgn

En annen stor løgn, spredt av det Cubanske propaganda regimet, og repetert av tusener av ignorante mennesker verden over, er at kun rike mennesker hadde råd til høyere utdanning, for å bli f.eks. lege, advokat eller arkitekt, før Castro tok makten i Cuba. Det var angivelig kun rike og velstående mennesker som hadde mulighet til å velge utdanning under Batista.

Kvitteringer fra Juss-studiet på Universitet i Havana, viser tvert imot at juss-studiet bare kostet 45 cubanske peso, eller 45 dollar (siden peso og dollar på den tiden hadde samme verdi, inntil Che Guevara på rekordtid raserte økonomien). Du kunne også betale i 3 separate betalinger på henholdsvis $20, $15 and $10. I tillegg til dette, var det mange gratis stipender, for de som ville studere på universitet i Havana og ikke hadde råd til å betale noe.

Studenter var heller ikke tvunget til å slite i arbeidsleire, hvilket mange er nå. Maten deres var ikke rasjonert, hvilket den er nå. De hadde ytringsfrihet, noe de ikke har nå og de var frie menn og kvinner – ikke slaver, hvilket de er nå.

Face the facts

Dette er de harde fakta om det cubanske skolesystemet, som alle burde ta opp til vurdering, før de lirer av seg alskens uvitende hyllester til det cubanske regimets ypperlige skolesystem. Er det akseptabelt at barn må bli slaver for en manisk diktator, hvis han/hun skal ha en mulighet til å studere? Er det akseptabelt at foreldre blir tvunget til å være medlem av kommunistiske organisasjoner, for at barna deres skal ha mulighet til å gå på offentlig skole?

Det finnes et Cuba for turister, og det finnes et Cuba for befolkningen. Mange turister reiser hjem fra Cuba, med lovord om landets forhold, uvitende om hvordan de faktiske forholdene for den alminnelige cubaner er.

Denne bloggposten er ikke mine personlige betraktninger rundt det cubanske regimet – det er gjenfortellinger fra Cubanere som har flyktet fra det totalitære samfunnet på Cuba. Sosialistenes desperate forsøk på fortsatt å hylle hele eller deler av det cubanske samfunnet i dag, viser intet annet enn en fullstendig mangel på helter.

For å sitere Mario Vargas Llosa (et sitat jeg forøvrig fant i en minerva-artikkel av Torbjørn Røe Isaksen):

Røe Isaksen skriver: «Diktaturets moralske korrupsjon kan ikke isoleres til det politiske liv. Det forpester selv de mest intime, personlige forhold».

“Det er en historie som ofte gjentar seg selv”, sier Llosa. ”Hvis en far var forretningsmann, måtte han være føyelig overfor diktaturet. Det var den eneste måten å oppnå velstand på, ikke sant? Og det som skjer er at sønnen oppdager dette, sønnen er ung, rastløs, idealistisk og tror på rettferdighet og frihet, og han finner ut at faren indirekte tjente et diktatur som henrettet og fengslet uskyldige, sensurerte og som er korrumpert inn til beinet.”