Grenser for Politikk

Jeg har stor sans for mye av Onar Åms prinsipielle argumentasjon, og leste hans kommentar til mitt forrige innlegg om velferdsstaten med stor interesse. Selv savner jeg en tydeligere liberalistisk røst i det politiske landskapet i Norge, og tror både Høyre og resten av de etablerte politiske partiene hadde hatt godt av å bli utfordret litt mer fra også ytre høyrefløy.

Jeg vil imidlertid påpeke at jeg med ytre høyrefløy ikke mener fascisme. I likhet med DLF så mener også jeg at den vanlige venstre–høyre aksen, der man ser på kommunisme som ytterste venstreside og fascisme som den rake motsetningen, er helt misforstått. Både kommunismen, fascismen og nazismen er systemer som forutsetter at staten eller en fører har absolutt kontroll. Aksen burde heller gå fra totalitarisme på den ene siden og liberalisme på den andre siden, mellom absolutt kontroll, og absolutt frihet (hvor anarkismen plasserer seg i en slik akse, er en annen debatt).

DLF i norsk politikk

Den norske politiske debatten er svært preget av at den dominerende venstresiden får definere debatten og sette agendaen. I stede for å sette agendaen selv, blir de politiske partiene på høyresiden tvunget til å svare på angrep fra venstresiden, og motbevise feilaktige karakteristikker. Dette skyldes, som jeg også skriver i forrige innlegg, at høyresiden nesten fullstendig unnlater å fremme sin politikk som den moralsk riktige, og låser seg inne i et slags pragmatisk spor der de helhetlige visjonene med politikken forsvinner. Men det skyldes også at vi ikke har en klar nok stemme som utfordrer venstresiden fra ytre høyrefløy. 

Dessverre virker det som om DLF ikke er interessert i en slik rolle. Det er ikke Onar Åms tilsvar på mitt forrige innlegg som er grunnlag for denne uttalelsen. Jeg har hatt flere gode diskusjoner med Onar over mail, og jeg likte hans tilsvar på mitt innlegg, som på en rimelig god måte viser flere av de prinsipielle forskjellene på konservatismen og liberalismen. Dette er altså en liten digresjon, men jeg synes det var en passende anledning. Denne kritikken er mer et råd til DLF generelt, i beste mening. Jeg, blant flere, reagerer nemlig litt på måten DLF ofte argumenterer.

Hvis DLF ikke ønsker reell innflytelse, så kan de i grunn fortsette slik de gjør. Hvis de fortsetter å argumentere på en slik måte at de tilsynelatende nærmest opphøyer seg selv til et allvitende orakel, med den endelige fasiten på ethvert spørsmål, så er det svært få som gidder å ta dem seriøst. Da forblir de en sånn liten «høyre-ekstremistisk gutteklubb», som skriver en del underholdende kritikker av sosialismen, og produserer noen gode quotes av og til som tas opp og brukes av noen aktive i kanskje særlig Unge Høyre og Fpu som følger litt med på hva DLF foretar seg, og er litt aktive på nettforum der en del liberalister diskuterer.

Dette synes jeg imidlertid ville være litt synd, fordi jeg som sagt savner en mer tydelig liberalistisk røst i den politiske debatten. Det er mange meget intelligente mennesker i DLF som kunne fylt dette rommet, men for øyeblikket blir de mer en parodi på seg selv, gjennom måten de ofte argumenterer på. 

Men så tilbake til den egentlige debatten om velferdsstaten:

Anarkismen

Onar Åm skriver at: «Liberalister skulle gjerne ha hatt anarki, hvis det fungerte i praksis, men absolutt all erfaring tilsier at anarki er ustabilt og fører til at mafia tar makten og danner et voldsmonpol. Statsdannelse er altså et uunngåelig onde, og da sier liberalister: hvis staten er uunngåelig er det bedre at vi tar kontroll over den enn at onde mennesker gjør det». 

Jeg regner med at Åm her kun snakker om begrepet anarki -som betyr lovløshet, og ikke anarki -som i anarkismen. Anarkismen er ikke bare imot en stat, men også imot alle former for autoriteter. Eiendomsrett til produksjonsmidlene er en slik autoritet. Eiendom generelt motstrider anarkismen. Ifølge anarkismen har mennesket kun rett til fruktene fra sitt eget arbeid, ikke av andres arbeid. Anarkismen blir derfor en motsetning til hele det kapitalistiske systemet. Ved å eie en bedrift, er du både herre over arbeiderne (selv om de når som helst kan avslutte dette forholdet dersom de ikke er fornøyd), samtidig som du indirekte høster fruktene av andres arbeid. Derfor er både arv, og retten til din egen eiendom, uforenlig med anarkismen.

Eiendomsretten er noe av det mest essensielle i både konservatismen og liberalismen – og et helt nødvendig fundament for å skape nye verdier (manglende eiendomsrett er f.eks. en av de mest medvirkende faktorene til fattigdom i Afrika). Jeg tviler absolutt ikke på at Åm er en tilhenger av eiendomsretten, men jeg synes det var viktig å påpeke dette ideologiske aspektet.

Når det er sagt, kan jeg faktisk til og med være enig med Åm i at et anarki (ikke anarkisme) hadde vært å foretrekke hvis det hadde fungert i praksis. Hvis mennesket kunne levd som frie, fredelige, skapende og innovative mennesker, uten noen former for lover og regler, og uten å begrense andres frihet – så hadde jeg ikke hatt noen motforestillinger mot en anarkistisk samfunnsform. Når vi begge anerkjenner at dette er utopisk blir det imidlertid en diskusjon om hva slags samfunn vi vil ha. Her er nok Åm og jeg enig om en del grunnleggende prinsipper som må ligge til grunn, samtidig som vi har ganske forskjellige løsninger på hvordan samfunnet skal innrette seg etter disse.

Fellesskapet

Så til fellesskapsbegrepet. Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å bruke fellesskapet på en måte som understøtter sosialdemokratiets ensidige definisjon av velferdsbegrepet, men konservative har også et litt annet syn på fellesskapet enn liberalister. No man is an island. Du er født som et fritt tenkende individ, men konservative stopper ikke der. Du er også automatisk en del av ulike fellesskaper. De viktigste fellesskapene for konservative er de små private fellesskapene som familien, vennene, organisasjoner, osv… men man kan ikke se fullstendig bort i fra at det å være en del av det norske samfunnet, også kan kalles et fellesskap. Når vi feirer 17. mai har vi alle en felles stolthetsfølelse av hva det vil si å være norsk. Kan ikke denne følelsen også kalles en fellesskapsfølelse?

Denne debatten blir i hovedsak en debatt om grenser for politikk. Hvor skal grensen for statlig inngripen gå? Åm mener at denne grensen går ved en såkalt minimalstat: dvs at statens eneste legitime oppgaver skal være politi, forsvar og rettsvesen. Jeg trekker denne grensen noe lenger. Unge Høyre er f.eks. for en flat skatt med lavest mulig sats. Selv en slik flat skatt, vil innebære en viss omfordeling. Summen av skatten som den flate prosentandelen til en person med høy lønn utgjør, vil naturligvis være høyere enn skatteandelen til en med lavere inntekt.

Omfordeling

Hvorfor er en slik begrenset omfordeling nødvendig? Et eksempel: rusbehandling. Tunge narkomane har ingen ordentlig inntekt, og de har ingen mulighet til å betale for slik dyr behandling selv. Rendyrkede liberalister vil derfor være imot enhver form for offentlig rusbehandling. Den rusavhengige vil enten måtte fullfinansiere behandlingen selv, eller være avhengig av at private initiativ stiller opp.

Åm har helt rett i at «mange mennesker er helt frivillig og ivrig villig til å bidra til å danne private, fredelige sikkerhetsnett i samfunnet for å yte nødhjelp til de som trenger en hjelpende hånd». Derfor synes jeg det er hjerterått at dagens regjering f.eks. stenger private rusinstitusjoner og hindrer private sykehus i å bidra til å gi folk den hjelpen de trenger. Private personers solidaritet, er likevel dessverre ingen garanti for at disse menneskene får en hjelpende hånd. 

I motsetning til mange konservative vil jeg faktisk være enig i at enkeltmennesker har en rett til å gå til grunne. Men jeg aksepterer ikke på noen måte at mennesker går til grunne fordi det ikke var tilgjengelig privat hjelp, eller at mennesker ikke får hjelp til å komme ut av en håpløs situasjon fordi det ikke eksisterer tilstrekkelige private foretak. Jeg mener faktisk at det er statlig oppgave å ta vare på de svakeste i samfunnet, ikke ved tvang, men hvis de ønsker hjelp. Åm vil antakelig kalle dette vold, da jeg aksepterer at dette også innebærer en viss form for omfordeling, men som konservativ mener jeg at det er en del av det ansvaret det innebærer å være en del av et samfunn – eller et fellesskap om du vil.

Trygghet

Det stemmer heller ikke at jeg fremstiller trygghet som en ubetinget gode, slik Åm påpeker. Hele innlegget som Åm referer til, baserer seg jo tvert imot på at vi har fått en så omfattende velferdsstat -som garanterer for all mulig utrygghet, eller med andre ord skaper så mye trygghet, at folk i stadig større grad slutter å ta ansvar for sine egne liv. Åm har helt rett i at trygghet i for store doser er ekstremt skadelig, men jeg er litt overrasket over at han benytter denne kritikken ovenfor meg, siden dette jo er blant mine hovedpoeng. Nemlig at velferdsstaten, med sitt, kall det gjerne trygghetstyranni, passiviserer virksomme individer. Den skaper et moralsk forfall i samfunnet, der mennesker venner seg til at det er statens oppgave å gripe inn, hver eneste gang du opplever den minste motgang i livet. Vi slutter altså å tenke over konsekvensene av våre egne valg og beslutninger.

Den store forskjellen på meg og Åm slik jeg ser det, er at Åm ønsker seg en minimalstat for enhver pris. For det første tror jeg at en slik stat, dessverre, også er helt utopisk, nettopp fordi ethvert eksempel i historien viser at de fleste mennesker ikke ønsker et slikt samfunn. Mennesker ønsker noen trygghetsmekanismer. De vil f.eks. vite at de får hjelp hvis de blir syke, og de vil vite at deres barn er sikret en trygg og god oppvekst selv om noe skulle skje med dem.

Høyresidens utfordringer

Utfordringen for høyresiden er altså å bevise at, konkurranse, fri handel, og frihet for enkeltmenneske i et samfunn basert på mangfold og private initiativ, kan fungere samtidig som folk garanteres et sosialt sikkerhetsnett. Høyresidens problem er jo nettopp at venstresiden har fått lov til å ha monopol på velferdsbegrepet. Hvis Åms løsning er å befeste dette monopolet, så kan jeg garantere at høyresiden vil tape ytterligere terreng. Høyres oppgave må nettopp være å sørge for at sosialistenes destruktive velferdstotalitarisme erstattes med et konservativt velferdssamfunn som legger grunnlaget for en fungerende innovativ kapitalisme, fri handel, personlig valgfrihet og velstand – uten at venstresiden vinner frem med sin retorikk.

Laissez-faire kan også anses som et slags tyranni. Laissez-faire innebærer ikke bare retten til å være i fred, men at alle MÅ bli latt være i fred. I motsetning til sosialistene ønsker jeg ikke et samfunn der alle tvinges til å ha staten som sin dagmamma fra krybbe til grav, men i motsetning til Åm så mener jeg at de som ønsker det skal kunne benytte seg av et offentlig sosialt sikkerhetsnett. Dette sikkerhetsnettet er ikke dagens velferdsstat der det for mange lønner seg å ikke jobbe, der det er statens oppgave å bevare inntektsforskjeller, og der man legger opp til passivitet. Men det er et sikkerhetsnett der gigantiske universelle ordninger som indoktrinere mennesker i sosialdemokratiet, omgjøres til et system som har det som fokus å ta vare på dem som trenger det mest.

I et konservativt samfunn er det ingen skam å prøve og feile. I et konservativt samfunn er det ikke bare lov å lykkes, men også lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er kun slik du virkelig skaper mulighet for alle.