Grenser for Politikk

Jeg har ikke tenkt å fortsette denne diskusjon med Onar Åm ut i evigheten (noe sier meg at vi antakelig kunne holdt på med de samme spørsmålene en stund – så får vi se når vi blir enige om å være uenige), men jeg har heller ikke tenkt å la hans siste innlegg passere i stillhet.

Jeg er som regel skeptisk til oppfølgere. Jeg skrev i mitt forrige innlegg at jeg likte Onar Åms «Svar til en konservativ», jeg kan dessverre ikke si helt det samme om «Svar til en konservativ 2».

DLF

Åm viser at DLF åpenbart har en blind tro på sin egen argumentasjon, og jeg skal derfor ikke bruke mye tid å argumentere for hvordan DLF bør argumentere. Det er tross alt ikke jeg, Unge Høyre eller Høyre som taper på at DLF omtrent er usynlige i norsk politikk. Jeg har heller ikke bedt DLF om alltid å være dannede, smilende og høflige, men om å argumentere på en litt mer saklig måte, og iblant begrunne politikken sin med litt mer enn hardnakket ensidig prinsipiell argumentasjon.

Ifølge wikipedia (noen får rette på meg hvis tallene ikke stemmer) fikk DLF følgende stemmeantall ved de siste valgene:

Kommunestyrevalget i 2003: 113 stemmer i Oslo kommune

Stortingsvalget i 2005: 213 stemmer i Oslo og Hordaland

Kommunestyrevalget i 2007: 127 stemmer i Oslo

DLF er svært aktive på nettet, og man skulle derfor tro at deres meget høye internett-aktivitet ville vise seg på valgresultatene i en tid der nettet får stadig mer innflytelse, slik som f.eks. har vært tilfelle i USA med oppslutningen rundt det libertarianske partiet (den har riktignok stilnet noe etter at Obama feberen tok av, men vil nok blusse opp igjen snart), og den republikanske (men svært liberalistiske) kongressmannen fra Texas: Ron Paul. Valgresultatene til DLF viser imidlertid at vi foreløpig merker lite til denne store rekrutteringen av unge, intelligente spirer som ifølge Åm skal «endre Norge gjennom universitetene, gjennom Barne-TV, gjennom skolene». Har det noengang enset DLFere at måten de ofte legger frem politikken sin på, ved at stort sett alle motstridende argumenter klassifiseres som ond politikk av onde mennesker, faktisk frastøter både disse unge intelligente spirene, og mennesker i andre partier som kaller seg liberalister?!

Anarkisme, anarki og anarkokapitalisme

Når det gjelder spørsmålet om anarki, så påstår Åm at jeg ikke svarer på hans problemstilling. Dette stemmer ikke. I det forrige innlegget (hvilket han også gjentar i det påfølgende) påpeker han at liberalister hadde foretrukket anarki dersom dette var praktisk gjennomførbart, men at de innser at dette alltid fører til mafia/statsdannelse, og at liberalister derfor er tilhengere av rettsstaten som et nødvendig onde, ikke for å ta felles ansvar, men i selvforsvar.

I mitt innlegg anerkjente jeg nettopp dette. Vi skulle alle ønske at det ikke var nødvendig med et såkalt voldsmonopol for å sikre folks frihet. Det beste hadde naturligvis vært om alle mennesker kunne leve akkurat slik de ville uten lover og regler, og at alle automatisk ville innrette seg på en slik måte at de fikk utfolde seg uten å begrense andres frihet. Vi er altså enige i at dette er utopisk, i hvert fall på sikt. Jeg er med andre ord enig i grunnlaget for rettsstatens nødvendige tilstedeværelse, men Åm og jeg er uenige i hva som skal være statens oppgaver utover dette.

Videre overrasker det meg at Åm, som ellers pleier å være rimelig godt ideologisk orientert, ser ut til å ha misforstått anarkismen, eller i hvert fall deler av den. I mitt innlegg påpekte jeg forskjellen mellom anarki og anarkisme. Anarki betyr i utgangspunktet bare lovløshet, eller fravær av stat, og er ikke nødvendigvis ensbetydende med anarkismen. Anarkisme er derimot en ideologi, som riktignok spriker i mange retninger, men der alle har til felles at de stort sett er imot både kapitalisme og eiendomsrett.

Åm har selvfølgelig helt rett i at anarkokapitalismen er imot stat, men tvert imot anerkjenner eiendomsretten. (Jeg kan legge til at den også anerkjenner det kapitalistiske systemet). Det Åm imidlertid glemmer er at anarkokapitalismen, ved at den hegner om eiendomsretten og kapitalismen, ikke er anerkjent av noen av de andre anarkistiske retningene. Det er også nettopp dette forholdet som gjør at anarkismen av mange regnes som slags sosialisme, mens anarkokapitalismen regnes som en libertariansk retning.

Arroganse

Når Åm hevder følgende «liberalismen egentlig bare har vært noenlunde implementert ett eneste sted i hele historien, og det var i USA, især i perioden fra ca 1870 til 1913. Liberalismen ble avskaffet i USA, ikke av folket, men av onde politikere som delvis begikk statskupp og som brukte politisk list til å tilrane seg makt» er vi også tilbake i det samme gamle usaklige sporet. (Påstanden om at USA var liberalistisk i denne perioden kan nok også diskuteres, men det blir en litt for lang debatt å ta her nå).

Det jeg imidlertid er interessert i er hvilke såkalte statskupp, etter 1913, Åm snakker om? Woodrow Wilson ble riktignok valgt med et lavere antall stemmer enn sin motkandidat, men her er det nok snakk om hull i valgsystemet heller enn «statskupp, tilraning av makt og onde politikere» (Wilson gikk til informasjon til valg på individuelle rettigheter, og mer makt fra den sentrale regjeringen til hver enkelt stat), den påfølgende presidenten Warren G. Harding ble valgt med et overveldende flertall. Flere av de påfølgende presidentene gjennomførte riktignok politikk som også jeg er grundig uenig i, Franklin D. Roosevelt, og hans New Deal, er et godt eksempel på dette, men han ble valgt med et overveldende flertall, og er i ettertid en av de mest populære presidentene i amerikansk historie (selv om jeg er sterkt uenig i grunnlaget for denne populariteten)

Ondskap

Poenget mitt er at jeg, i motsetning til Åm, er åpen for tanken om at andre enkelt og greit ønsker noe annet enn meg, uten at dette er snakk om onde mennesker. Åm benekter jo direkte at sosialister kan ha andre meninger fordi de besitter et annet verdisyn og en annen moral.

Jeg siterer: «Det finnes kun to typer sosialister, de uvitende og de uærlige. Det vil si, sosialister er enten naive eller så er de onde». Dette er en så bunnløs arroganse, at det er vanskelig å ta det seriøst.

Mange mennesker mener åpenbart at det er til det beste for alle, at valgene deres blir styrt av en informert elite. En slikt tankesett vil også jeg klassifisere som ondt, men det betyr ikke at tilhengere av en slik ideologi er onde mennesker. Jeg kan faktisk forstå synspunktet, selv om jeg er grunnleggende uenig. Mennesket er i stor grad et irrasjonelt vesen som tar irrasjonelle valg (jeg vil naturligvis mene at dette er menneskets rett – så lenge valgene kun går utover dem selv, og at politikere ikke er det spor bedre – heller verre i mange tilfeller), og mange vil derfor mene at det er best at noen begrenser flere av disse valgene for å beskytte folk eller samfunnet mot seg selv. Så langt er det lett å være enig, men når man spør seg hva konsekvensene er: at et knippe politikere, med den samme tilbøyeligheten til irrasjonelle valg, skal beskytte andre mot sin egen irrasjonalitet, og kontrollere livene deres, så har jeg store problemer med å forstå en slik konklusjon.

Jeg tror likevel ikke at f.eks. Kristin Halvorsen er et ondt menneske (styringskåt? Absolutt, men ikke ond), men hun tror helt sikkert at ideene hennes er til det beste for samfunnet. Hun besitter ganske enkelt et annet verdisyn og andre moralske verdier enn meg. Så tror jeg samtidig at de aller fleste ønsker å styre sitt eget liv, ikke bli styrt, men det er likeledes mange som er villig til å gi opp deler av sin økonomiske frihet for trygghet. Da blir det min oppgave å overbevise folk om at mer frihet er forenlig med trygghet.

Sikkerhetsnett

Og plutselig er vi over i velferdsdebatten igjen, for i motsetning til Åm, mener jeg at staten ikke bare skal kunne garantere for din frihet til å leve det livet du vil uten overgrep, men også at staten skal kunne garantere for et system som tar vare på deg hvis du faller fullstendig utenfor. Åms hovedargumentet mot dette er at han anser et statlig sosialt sikkerhetsnett for vold å være.

Jeg siterer: «(…)hva er det egentlig staten kan gjøre? Utøve vold. Tonning Riise sier altså vold=garanti. Hvis vold var kilden til trygghet burde jo jorden for tusenvis av år siden vært svært trygt for da var det jo veldig voldelig. Hvis vold er så fantastisk hvorfor er det først etter at kapitalismen, rettsstaten og det fredelige samfunnet ble utviklet at samfunnet virkelig har blitt trygt og godt å leve i?»

Denne argumentasjonen er så søkt, at det er svært vanskelig å ta den seriøst. Å sette likhetstegn mellom den volden og uroen som hersket i samfunnet for tusenvis av år siden, og et sosialt sikkerhetsnett -basert på en begrenset økonomisk omfordeling, blir så virkelighetsfjernt at det egentlig er direkte humoristisk. Det virker nesten som Åm har blitt litt inspirert av argumentasjonen til Erasmus Montanus (fra Ludvig Holbergs kjente komedie): «Mor Nille kan ikke fly, det kan heller ikke en stein. Ergo er mor Nille en stein».

Ei heller er det et spesielt valid argument at jeg aldri kan garantere at et slikt system, som jeg og mange konservative er tilhengere av, aldri vil bli fjernet. Det finnes ikke en politiker som kan garantere for et systems evige eksistens. Det er umulig. Jeg kan kun argumentere for det systemet jeg mener vil være til det beste for samfunnet, og arbeidet for at dette får flertall.

Like lite som jeg kan garantere for et offentlig sosialt sikkerhetsnetts evige tilværelse, kan Åm og DLF garantere for at det alltid vil være et tilgjengelig privat tilbud. Jeg tror imidlertid at vi kan løse mye av det gigantiske byråkratiet rundt helsevesenet ved å øke egenandelene en del, samtidig som skattebyrden senkes betraktelig. Da sørger man får at folk ikke går til legen hver gang de har fått en flis i fingeren, samtidig som køene går ned, og at folk som virkelig trenger hjelp får denne raskere.

Åm har også helt rett i at den offentlige garantien betyr fint lite, hvis man dør i offentlig helsekø, men Åm tvinger meg faktisk til å argumentere for en offentlig kø (som riktignok burde vært betraktelig lavere), hvis alternativet er intet tilbud i det hele tatt. Jeg er for å legge til rette for flere private forsikringer og tilbud som kan utfordre det offentlige helsevesenet. Det offentlige skal være et tilbud alle har rett til å velge, men ikke tvang. Så det betyr naturligvis at folk også må få lov til å velge bort det offentlige helsetilbudet, hvis de vil det. Hvis man sier fra seg dette tilbudet, skal man også slippe å betale skatt for et tilbud man ikke benytter seg av. En mulig ordning kan være såkalt friborgerskap.

Friborgerskap

Ideen om friborgerskap synes jeg faktisk er rimelig interessant. Jeg senser en del praktiske problemer, i forhold til hvordan skatte og avgiftssystemet er innrettet, som jeg må undersøke litt nærmere. Man betaler jo ikke bare skatt til velferdsstaten, men også for at vi skal ha et forsvar, rettsvesen, politi, skoler, og for å bygge opp infrastruktur som veier, kraftledninger, osv…, men selve ideen om friborgerskap er et system jeg mener også kan være forenlig med konservatismen.

Jeg har ikke konkludert helt, når det gjelder friborgerskap, men la oss ta utgangspunkt i et slikt system. Hvis man innførte friborgerskap ville det ikke være nødvendig med noe ytterligere laissez-faire, slik DLF likevel vil. Friborgerskapet forsvarer enkeltmenneskets rett til å si «la meg være i fred», mens et samfunn, der alle forhold er tuftet på prinsippet om laissez-faire, heller blir et slags motsatt tyranni, et slags frihetstyranni. Og JA, selv en frihetsforkjemper kan hevde at det finnes noe sånt som frihetstyranni. Hvis et menneske tvinges til å være overlatt seg selv, er det også en form for tvang. Et slikt «vi står lykkelige alene for oss selv» samfunn tror jeg heldigvis er like utopisk som sosialistenes kollektivistiske «vi marsjerer lykkelige i takt/himmel på jord» samfunn.

Disputering

Når jeg hevder at laissez-faire, også kan bli et slags tyranni, kommer Åm igjen med det klassiske «ondskap vs fred» argumentet, som jeg egentlig synes begynner å bli ganske kjedelig. Alt som går imot Åms meninger defineres av han selv som ondskap, samtidig som hans egne meninger defineres som fred. Så når jeg hevder at laissez-faire samfunnet også kan bli et slags tyranni, hopper Åm automatisk til den konklusjonen at det jeg da indirekte sier er at fred er en form for tyranni. Jeg minner nok en gang om Erasmus Montanus: «fyll får en til å sove, den som sover synder ikke, ergo – den som er full synder heller ikke». Eller som DLF kanskje ville sagt: Vi er for fred, ergo er alle som ikke er enige med oss for vold. Dette blir rimelig meningsløs disputering, etter mitt syn.

Lov å lykkes

Unge Høyres mantra er «lov å lykkes». Dette er antakelig også DLF enig i, men lov å lykkes betyr litt mer for Unge Høyre. I et konservativt samfunn er det også lov å prøve og feile. Det skal være lov å ta sjanser, feile, og prøve igjen. Det er slik vi skaper muligheter for alle.