Påskeferien er over, og jeg har derfor ikke hatt like mye tid til å følge opp den inngående debatten med Onar Åm, men jeg skal likevel trykke et svar på hans siste innlegg, siden jeg også synes at debatten tar noen interessante vendinger som jeg vil svare på.
Arroganse
Aller først synes jeg det er litt ironisk hvordan Åm, som bruker mye av artikkelen sin på å forklare hvorfor det er jeg, og ikke han, som er ignorant, allerede i 3. og 4. avsnitt kun bekrefter mitt poeng.
Først klages det over at sosialistene har kontroll over politikken, barnehagene, barne-TV, skolene, universitetene og mediene, men ikke nok med det – Åm slår fast at DLF ikke slipper til i media fordi: «det bare er sosialister der som ser på liberalister som onde fascister, og de vil ikke slippe den slags på lufra». Det faktum at DLF ikke engang har 0,01% av stemmene i Norge er tydeligvis ikke grunn nok? Hvorfor i all verden skulle media bruke tid på DLF, når de har tilnærmet null påvirkning på samfunnet? Hvorfor skulle media bruke masse tid på et parti som ved Stortingsvalget i 2005 oppnådde 0,0081% av avgitte stemmer ved valget?
Et mikrosekund med TV-tid, ville altså vært mer reklametid, enn deres oppslutning tilsier, men igjen er det alle andre som har feilen. Det er naturligvis sosialistene i mediene, som mener at alle andre er onde fascister, som har feil denne gangen. Litt ironisk er det også at DLF irriterer seg over dette, når «onde fascister» stort sett er det samme stempelet de selv gir alle andre. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke har irritert meg over venstrevridde medier i Norge, mer enn en gang, selv. Jeg kommer fra Ilseng i Hedmark, Norges rødeste fylke, der du nærmest må erklære din troskap til Arbeiderpartiet for å få lov til å jobbe som journalist. Det er likevel min erfaring at hvis du har et spennende, interessant, nytenkende og salgbart utspill, så trykker stort sett mediene saken. Selvinnsikt er en dyd, men det har jeg ingen forhåpning om at DLF skal innse.
Kommunikasjon
Det er også interessant hvordan Åm umiddelbart slår fast at det er staten det er noe i veien med, siden den har «gjort det mulig for en parasittisk ideologi å ta slik total kontroll over staten». Dette argumentet er rimelig korttenkt, for hvem er det som har etablert staten? Det er jo nettopp menneskene som har gjort det, så da må det åpenbart være noe i veien med alle menneskene som lar en slik stat eksistere. Vi vet jo også at alle mennesker som aksepterer dette, ifølge Åm, er onde eller naive. Onar Åm mener altså at over 50% av menneskene i Norge er naive/onde (eller parasitter) – noe jeg synes er en rimelig trist oppfatning.
Jeg tror ikke det er folket det er noe i veien med. I motsetning til DLF ser nemlig ikke jeg på meg selv som en del av en opplyst elite som skjønner noe 99,9919% av Norges befolkning angivelig ikke forstår. Jeg er erkjenner at når sosialistene har vunnet frem med sin retorikk, så burde høyresiden ta selvkritikk. Jeg gidder ikke å skylde på sosialistene for høyresidens problemer. Når Høyre sliter på meningsmålingene, er det først og fremst Høyres skyld og ingen andres. På samme tid tror jeg også at dette kan endre seg betraktelig, og det er også derfor jeg holder på med politikk og søker innflytelse – fordi jeg tror jeg har noen ideer som både vil være til det beste for partiet mitt og for landet mitt. Det hjelper ikke å ha «det endelige svaret» på alle verdens spørsmål, hvis ingen er enig i at du har det. Det er det fantastiske med et demokrati. Demokratiet er riktignok utrolig ineffektivt iblant, men takk og lov for at vi ikke har et teknokrati – der oppblåste bedrevitere bestemmer.
Anarkisme, Kommunisme og Anarkokapitalisme
Jeg har ikke helt tenkt å forlate debatten om hvorvidt anarkismens natur er sosialistisk, eller hvorvidt anarkokapitalismen er en type liberalisme eller anarkisme. Jeg synes nemlig at Åm utviser en manglende ideologisk innsikt på akkurat dette felt.
Anarkismen har svært mye til felles med kommunismen. Anarkismen og kommunismens respektive idealsamfunn bærer mange fellestrekk. Mange glemmer nemlig at også kommunismen har et mål om et samfunn uten stat. Kommunister tror imidlertid at de kan planlegge veien til drømmesamfunnet sitt, gjennom både kapitalisme og totalitarisme, før samfunnet når sin endelige idealtilstand, der staten opphører, og alle lever fredelig i en utopisk sosialistisk drømmeverden.
Kommunismen og konservatismen, derimot, (for å sammenligne med en ideologi basert på et realistisk verdensbilde) har et totalt forskjellig menneskesyn. Konservatismen anerkjenner at mennesket er født med en tilbøyelighet til ondskap, men dette anerkjenner ikke kommunister. Dersom de gjør det, mener de isåfall at det alltid er samfunnet som korrumperer enkeltmennesket og gjør det ondt. Det kommunistiske idealsamfunnet, uten klasseskiller og stat, forutsetter at alle mennesker vil nå en ufravikelig tilstand i fredelighet og lykke. Kommunismens menneskesyn gjør altså dets idealsamfunn fullstendig utopisk.
Kommunismens manglende forståelse av menneskets natur, og dets innovative evner, gjør heller ikke ideologien stort bedre. Det kommunistiske idealsamfunnet forutsetter at menneskets utvikling stopper opp, samt at alle vil være fornøyd med tilstanden slik den er. I det øyeblikket noen ønsker å bryte ut av dette idealsamfunnet, må kommunismen bli totalitær. Tjen Folket skriver f.eks. at ”Når de reaksjonære setter i gang angrep, må de revolusjonære raskt møte dette med en massiv styrke”. Dette gjør at kommunismen alltid vil være dømt til å forbli i en totalitær fascistisk tilstand.
Den store forskjellen på kommunismen og anarkismen, er altså veien til målet og ikke selve målet. Anarkister vil ikke gå veien om kommunismens stadier, for å nå det endelige målet om det statsløse samfunnet. Det må likevel sies at fellestrekkene mellom anarkismen og kommunismen stopper ved at de begge vil avskaffe kapitalismen og er anti-autoritære i sin endelige form. For Anarkister og kommunister har ikke det samme målet om et klasseløst samfunn.
Anarkismens statsløse samfunn baserer seg på individer. Kommunismens statsløse samfunn baserer seg på kollektivet; fellesskapet er alt, individet intet. Kommunismens statsløse samfunn kan derfor først etableres etter at samfunnet er omgjort til en slags kollektiv organisme. Anarkismen vil hoppe over alle disse stadiene og innføre et statsløst samfunn umiddelbart. Anarkister ønsker heller ikke, i motsetning til kommunistene, et statlig maktapparat som skal slå ned på motstand. Anarkister vil at samfunnet utelukkende skal baseres på frivillige forbindelser.
Anarkisme og frihet
Anarkismen ser ikke nødvendigheten av noen nedfestede organer for å sikre folks frihet. Anarkister har to løsninger på hvordan enkeltmenneskets frihet sikres. Jeg vil dele disse i 2 grupper.
1) Mange anarkister er det jeg vil kalle kollektivistiske individualister. Dette høres ut som en motsetning, men det behøver ikke å være det. Slike anarkister ser på menneskeheten som et eneste stort fellesskap. Menneskeheten er altså et kollektiv av enkeltindivider. Dette synet forenes med kommunismen i at det er samfunnet (eller kapitalismen) som korrumperer individene. De hevder derfor at politi, forsvar og rettsvesen ikke vil være nødvendig i et anarkistisk samfunn.
2) Andre anarkister vil hevde at private firmaer kan utføre disse tjenestene på en bedre måte enn staten. I et slikt samfunn vil det bli en privat oppgave å forsikre sin frihet.
Som konservativ anser jeg den første løsningen som fullstendig utopisk, og den andre som en oppskrift på kaos. I et samfunn der det skal være opp til private firmaer å forsikre folks frihet, vil det ikke finnes noen bestemte rettigheter som er like for alle. Da vil du heller få et slags mafiastyrt samfunn der et sett med rettigheter måles opp mot et annet.
Anarkokapitalismens plass
Hvor plasserer så anarkokapitalismen seg opp i det hele. Det er ikke bare Onar og jeg som strides om anarkokapitalismen egentlig er en form for liberalisme eller anarkisme. Anarkismens vesen i seg selv er svært omstridt, så det vil være vanskelig å komme med noen fasit, men jeg kan i hvert fall argumentere for mitt ståsted, og hvorfor jeg synes det er en del hull i Åms argumentasjon.
Det er altfor enkelt å bare påpeke at anarkokapitalisme er en form for anarkisme, simpelthen fordi den tar avstand fra staten. Det blir omtrent som å sette likhetstegn mellom en skattesnylter og en voldsmann, av den ene grunn at begge står på utsiden av loven.
Det finnes mange former for anarkisme. Jeg kan nevne: anarkosyndikalisme, anarkafeminisme, økoanarkisme, mutualisme og individualisme blant flere. Felles for alle er at de ikke anerkjenner anarkokapitalismen som anarkistisk. Enhver ideologi som er tilhenger av kapitalisme og eiendomsrett strider mot anarkismen. Anarkismen er imot alle former for herskere. Mennesker har kun bruksrett til det de selv produserer gjennom sitt arbeid. Arv blir derfor også forbudt i et anarkistisk samfunn. Mennesket har altså bare verdiene det produserer på lån. Anarkokapitalismen er totalt uforenelig med alt dette. Anarkokapitalister jobber for akkurat det samme samfunnet som de mest liberalistiske. Forskjellen er kun den at liberalister ser voldsmonopolet som et nødvendig onde for å bevare folks frihet, mens anarkokapitalister mener frihet forutsetter totalt fravær av autoriteter.
Rettstat eller mafia
Påstanden om at jeg ønsker et mafiastyre er også rimelig usaklig. Åm motsier seg selv ved å hevde dette, siden han selv sier at liberalister er for en rettstat for å hindre mafia. Åm mener altså at et statlig voldsmonopol er nødvendig. Det gjør også jeg, men jeg ønsker ikke så minimale begrensninger for statens muligheter til å gripe inn. Hvis dette gjør at jeg ønsker et mafiasamfunn, så betyr det at Åm også ønsker et mafiasamfunn; bare en minimal mafia.
Det som også er interessant, er at Åm ikke innser at en anarkokapitalist, ville kunne bruke akkurat de samme argumentene mot Åm, som han bruker mot meg. Jeg kan bruke Åms eget argument om bevisbyrde for å illustrere dette. Åm hevder at han kan bevise at et statlig voldsmonopol er nødvendig for å ivareta folks frihet, og at han derfor kan rettferdiggjøre dette. En anarkokapitalist vil imidlertid hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare. En anarkokapitalist som er like hardnakket i sitt syn, som det Åm er, vil dermed kunne bruke samme argumentasjon for å hevde at Åm enten er ond eller naiv, ettersom han er for statens rett til å utøve vold mot et annet menneske, basert på det en anarkokapitalist vil kunne definere som utopiske argumenter. Det dette viser er egentlig bare hvor hul slik argumentasjon er.
Om friborgerskap
Det stemmer at jeg er åpen for friborgerskap. Jeg støtter ideen fullt ut, men jeg er nødt for å se på de reelle mulighetene for å gjennomføre et slikt system. Jeg er stor tilhenger av mer prinsipper og ideologi i politikken – og har flere ganger hudflettet partifeller for manglende prinsipiell og ideologisk argumentasjon og kontinuitet i sine politiske ideer, men jeg har heller ingen tro på utopiske idealsamfunn. Jeg kommer aldri til å fronte en politisk idé, samme hvor ideell jeg synes den er, hvis jeg anser den som umulig å gjennomføre. Å stirre inn i ideenes verden er for filosofer, ikke for politikere.
Det er mange problemer med friborgerskap:
Skal foreldre kunne velge friborgerskap for sine barn?
Hva ja; er det riktig at foreldre i praksis kan velge bort barnas rett til å få behandling hvis de er syke?
Hvis nei; hvordan blir da forholdet mellom en forelder som er friborger, og barnet som ikke kan bli friborger før det er 18?
Hvordan skal friborgere betale rettmessig for de deler av samfunnet som alle er forbrukere av: som f.eks. kraftledninger, strømkabler, veier, osv… samtidig som de slipper å bidra til det sosiale samfunnet for øvrig?
Bevilgningene til disse områdene varierer fra år til år, ettersom regjeringen prioriterer, hvordan skal man sikre at friborgere hele tiden er med på å betale den riktige andelen av disse kostnadene?
Dette er bare noen få problemstillinger jeg kommer på i farta, ved et øyeblikks problematisering, og det vil antakelig dukke opp mange flere. Som sagt, synes jeg ideen er utrolig interessant, og hvis gjennomførbar: fullstendig forenlig med mitt ideologiske tankesett. Jeg må imidlertid bli overbevist om at dette systemet er realistisk å gjennomføre, før jeg ville foreslått det i noen av de politiske organene i Høyre eller Unge Høyre.
Moral
Til slutt vil jeg ta tak i det jeg mener er en trangsynt oppfatning av moral, samt en unnvikende argumentasjonsform.
Åm har en debatt-teknikk som ofte går ut på å legge ord i munnen andre, eller bevisst feiltolke det andre mener på en måte som gagner hans egen argumentasjon. Nå hevder han at jeg mener at moral kun kan baseres på føleri. Så er ikke tilfelle, men jeg tar sterk avstand fra en oppfatning om at noe menneske kan ha en objektiv og ubestridelig tolkning av hva som er korrekt moral. Det er Åm som mener at hans moralsyn, og oppfatning av rett og galt, er det eneste rette. Han hevder til og med at dette er så sikkert som at ”1+1=2, at jorden er rund, at månen er mindre enn jorden, at gravitasjonsfelt virker på jorden og holder oss festet til den”.
Videre sier han at jeg krever at alle følger mitt moralsyn. Dette stemmer ikke. Jeg sier jo tvert imot at jeg aksepterer at folk kan ha en annen moralsk oppfatning enn meg. Jeg mener selvfølgelig at det finnes noen naturgitte rettigheter, som retten til liv. Jeg er også selvfølgelig helt enig i at det er ondt å myrde et annet menneske med overlegg. Det finnes likevel subjektive moralske oppfatninger, uten noe fasitsvar. Noen mennesker mener f.eks. at det er helt umoralsk å ha sex før ekteskapet, andre ser det som helt uproblematisk. Ingen av disse tar feil, nettopp fordi det er en subjektiv oppfatning av hva som er moralsk riktig.
Jeg er for å tilpasse samfunnet, slik at folk kan følge sin egen moral, men det må naturligvis gå en grense når man forsøker å pålegge andre sin moral. Et eksempel på dette er diskusjonen om abortrestriksjoner. Det er i dag en pågående debatt, om hvorvidt man skal fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium. Argumentet er at man vil unngå et sorteringssamfunn. Av samme grunn, får kvinnen heller ingen informasjon om bl.a. barnets kjønn før etter perioden for selvbestemt abort er ferdig (12 uker). Utgangspunktet for slike synspunkt er at man mener det er umoralsk å abortere et foster basert på slike opplysninger. Jeg er også enig i at det ville være umoralsk å abortere et foster fordi det er gutt eller jente, men jeg har likevel ingen rett til å pålegge andre å følge min moralske oppfatning.
Konklusjon
Det er ikke jeg, men Åm -som forlanger at alle skal legge seg flat for hans moralsyn. Han mener at det eneste moralsk riktige prinsippet et samfunn kan bygges på er: laissez-faire. Derfor vil han tvinge alle til å leve etter dette prinsippet!
Jeg er enig i mye av det du skriver her men er uenig i konklusjonen, for slik jeg har forstått det vil ikke Onar tvinge alle til å leve etter laissez faire prinsipper, han ønsker bare at de som ønsker å være i fred skal få lov til det. Innenfor rammene av et fritt samfunn er det fullt mulig og opprettholde en omfattende velferdsordning for de som ønsker dette, forskjellen er da at velferdstaten er et frivillig prosjekt som er tilgjengelig for alle som ønsker å være med på det og de som ikke ønsker det kan velge det bort.
Personlig kunne jeg gjerne vært med på å finansiere en slik frivillig “velferdstat” men jeg ville respektert andre menneskers rett til å velge det bort. Jeg ville også respektert at foreldre tok avgjørelser på vegne av sine barn frem til myndighetsalder og at folk utenfor “velferdstaten” benyttet seg av kraftlinjer og annen infrastruktur forutsatt at de betaler nettleie eller annen kompensasjon til velferdsordningen som har opprettet denne. Jeg ville også vært med på å finansiere en slik velferdsforsikring ikke bare for de som var deltagere men akseptert at den også yter hjelp til folk i nød som ikke har bidratt til å opprettholde den, omtrent som når man gir penger til veldedige formål. Forutsetningen for alt dette er frivillig deltagelse. Friborgerskap er en god start og med en god porsjon velvilje tror jeg en slik ordning i stor grad er gjennomførbar.
“Det finnes mange former for anarkisme. Jeg kan nevne: anarkosyndikalisme, anarkafeminisme, økoanarkisme, mutualisme og individualisme blant flere. Felles for alle er at de ikke anerkjenner anarkokapitalismen som anarkistisk.”
Sagt med enklere ord: fordi de fleste statshatere er rablende gale, skal vi ikke annerkjenne statshatere som ikke er det.
“Det faktum at DLF ikke engang har 0,01% av stemmene i Norge er tydeligvis ikke grunn nok? Hvorfor i all verden skulle media bruke tid på DLF, når de har tilnærmet null påvirkning på samfunnet?”
Hvorvidt et standpunkt er riktig eller ikke avhenger ikke på hvor mange tilhengere det har. DLFs størrelse er fullstendig irrelevant når man diskuterer om hva de mener er riktig.
Men nok om det.
Friborgerskap synes jeg virker som en meget interessant idé. Jeg kan bare håpe det kommer en seriøs debatt om dette i fremtiden, for det tror jeg kan være en fin lakmustest på politikeres fascistiske tendenser. Vil de godta at noen ikke vil leve under deres hånd, eller skal samtlige individer tvinges til å delta i felleskapet?
Den debatten skulle jeg likt å sett.
At DLF har den oppslutningen partiet har, er intet argument for at det ikke skal ha sendetid i fjernsyn og andre medier. Jeg stemmer ikke på DLF, men er av den oppfatning at alle partier bør kunne delta i f.eks. partilederdebatten, og sågar at partienes talspersoner her bør ha lik taletid, slik praksis var i NRK tidligere. At DLF har såpass lav oppslutning, kan jo også være at resultat av den manglende dekning partiet har fått.
Mye interessant her, og noe jeg har lyst til å kommentere litt:)
”Så er ikke tilfelle, men jeg tar sterk avstand fra en oppfatning om at noe menneske kan ha en objektiv og ubestridelig tolkning av hva som er korrekt moral.”
Alle slags moralsyn kan puttes i to forskjellige grupper.
1.Den moral som anerkjenner at ethvert menneske eier sitt eget liv fullt ut. Dette har den logiske konsekvens at ingen kan gjøre seg selv til herre over andre mennesker mot deres vilje. Kardemommeloven uttrykker dette moralsynet på en fin måte:
Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill,
og for øvrig kan man gjøre hva man vil.
2.Den moral som ikke anerkjenner at ethvert menneske eier sitt eget liv fullt ut. Denne moral godtar at noen kan gjøre seg til herre over andre mennesker mot deres vilje.
Hva vil det si å gjøre seg til herre over andre? Jo, det vil si at man tvinger andre mennesker til å gjøre noe annet enn det de ville gjort hvis de selv stod fritt til å velge.
En morder er en som forkaster 1 og lever etter 2.
En voldtektsmann er en som forkaster 1 og lever etter 2.
En tyv er en som forkaster 1 og lever etter 2.
En slaveeier er en som forkaster 1 og lever etter 2.
En person som stemmer på et politisk parti i Norge er en som forkaster 1 og lever etter 2. (Alle norske partier er tilhengere av å styre over andre mennesker via lover og reguleringer og ta penger fra dem via skatt. Dette plasserer dem derfor solid innenfor gruppe nr 2)
Dette burde være lett å skjønne, men for å unngå misforståelser vil jeg presisere litt. Jeg mener ikke at alle disse overgrep mot andre mennesker er like gale. Men overgrep er det.
Jeg er heller ikke veldig glad i å bruke ordet objektiv om moral, men jeg har ingen problemer med å klassifisere disse to grupper som henholdsvis god og ond moral.
”Jeg er også selvfølgelig helt enig i at det er ondt å myrde et annet menneske med overlegg.”
Det ser ut som vi så langt er helt enige.
”Det finnes likevel subjektive moralske oppfatninger, uten noe fasitsvar. Noen mennesker mener f.eks. at det er helt umoralsk å ha sex før ekteskapet, andre ser det som helt uproblematisk.”
Helt enig.
”Jeg er for å tilpasse samfunnet, slik at folk kan følge sin egen moral, men det må naturligvis gå en grense når man forsøker å pålegge andre sin moral.”
Fortsatt enig. Følge sin egen moral er riktig så lenge man holder seg på innsiden av gruppe 1. Grensen for å pålegge andre sin moral går mellom gruppe 1 og gruppe 2. Det er moralsk riktig å forby andre å drepe, voldta og stjele.
”Jeg er også enig i at det ville være umoralsk å abortere et foster fordi det er gutt eller jente, men jeg har likevel ingen rett til å pålegge andre å følge min moralske oppfatning.”
Kunne ikke sagt det bedre selv. Hvorfor tilhører du et parti som på mange områder er for å prakke sin egen moralsyn over på andre fredelige mennesker.
—
”Hvis dette gjør at jeg ønsker et mafiasamfunn, så betyr det at Åm også ønsker et mafiasamfunn; bare en minimal mafia.”
Hvordan kan det være galt å ønske at mafiaen er så minimal som mulig?
—
”En anarkokapitalist vil imidlertid hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare.”
Anarki, dvs samfunn uten stat har så langt i historien ikke vist seg å være levedyktige. Empirien er dermed ikke på anarkokapitalistens side. Han kan påstå at et voldsmonopol er unødvendig, men han kan verken påvise eller bevise dette.
—
”…mener altså at over 50% av menneskene i Norge er naive/onde (eller parasitter)”
Dette er en virkelighetsbeskrivelse, og den er virkelig trist. Over 50% av Norges befolkning stemmer på partier som er tilhengere av å bestemme over andre menneskers liv, de er altså tilhengere av psykopatmoral.
Jeg tror ikke de fleste er klar over dette eller i det hele tatt ser det på den måten. Grunner til dette er først og fremst at folk flest tar til seg tanker fra omverdenen, uten å stille spørsmål ved disse. Og når da dette er tanker som mates inn fra barnsben er det ikke rart at det setter seg. De fleste mennesker er ikke i besittelse av så mye kritisk sans at de kan rive ned det verdensbilde de er oppdradd i.
En annen viktig årsak er at disse overgrepene er ganske diffuse. En tyv som veiver en pistol i ansiktet på deg og truer med å stjele penga dine er noe veldig konkret, noe man lett oppfatter for hva det er, nemlig tyveri, tagning av annen manns eiendom.
Skatt derimot, som også i aller høyeste grad er tagning av annen manns eiendom er mye vanskeligere å mentalt plassere i gruppen tyveri. For det første er det ikke forbudt i henhold til loven. For det andre skjer det ikke åpenlyst ved at skatteetaten løper rundt og vifter med pistoler. Det har også status ”normalt” og folk som stemmer på partier som er for skatt opplever det ikke som urettferdig i det hele tatt, da de faktisk frivillig er for å bli tatt fra seg pengene sine.
Sist men ikke minst er også skattejuks sett på som moralsk galt, gjennom en pervers begrepsbruk, der folk som nekter å bli fratatt pengene sine, tilsvarende det å ikke gi etter for en tyvs trusler, blir hengt ut offentlig. De stjeler fra fellesskapet sies det. Implisitt i dette ligger det at fellesskapet eier livet deres. Mao, slaven og offeret blir hengt ut som tyven og overgriperen. Ingen føler medynk for en overgriper, selv om “overgriperen” i dette tilfelle er offeret.
De fleste har altså ikke noe klart begrep om at de er tilhengere av psykopatmoral, men det forandrer ikke på virkeligheten. Det er ytterst få i dette landet som lever etter en sunn og god moral, der de anerkjenner andre menneskers rett til å være i fred.
—
Tilslutt vil jeg kommentere konklusjonen din:
“Det er ikke jeg, men Åm -som forlanger at alle skal legge seg flat for hans moralsyn. Han mener at det eneste moralsk riktige prinsippet et samfunn kan bygges på er: laissez-faire. Derfor vil han tvinge alle til å leve etter dette prinsippet!”
Jeg kan ikke prate for Åm, men det eneste jeg forlanger er at alle skal anerkjenne andres rett på eget liv. Jeg har med andre ord beina godt plassert i gruppe nr 1. fra ovenfor. Jeg er motstander av alle som ønsker å bestemme over mitt liv, og jeg anerkjenner også at jeg ikke har rett til å bestemme over andres liv. Dermed følger det med nødvendighet at laissez-faire kapitalisme er det eneste samfunnssystem jeg ser på som moralsk riktig.
Men du misforstår dersom du tror vi vil tvinge andre til å leve etter dette prinsippet. Det er fullt mulig å være sosialist i et laissez-faire samfunn, det er bare ikke mulig å tvinge andre til å være sosialist sammen med deg.
I motsetning til dagens samfunn, der alle tvinges til å være sosialister, og slaver av et fellesskap.
[...] det stadig dukker opp nye interessante momenter holder jeg denne føljetongen gående litt til. La meg først begynne med å gjøre en observasjon. [...]
“En anarkokapitalist vil imidlertid hevde at han kan påvise at et statlig voldsmonopol IKKE er nødvendig for å ivareta folks frihet, men at dette voldsmonopolet tvert imot er et hinder for den samme friheten Åm vil bruke vold for å bevare.”
Selvfølgelig vil vedkommende hevde det, MEN med hvilken empirisk dokumentasjon? Dermed er spørsmålet: Hva krever man for å kalle noe “bevist”.
Objektivistene har høye krav til bevis og empiri. Derfor er det mye som “faller” av det som i dag kalles forskning. Godt er det!
Dermed er ikke Åms argumentasjon “hul”.
Det moralske problemet er imidlertid: Om mennesket eier seg selv, så er TVANG umoralsk uavhengig av nytteverdi.
Da står man igjen med frivillig skatt som moralsk riktig.
Spørsmålet blir da: Kan man lage et stabilt samfunn uten å bruke amoralske metoder?
Jeg ser for meg at man må SAMLE langsiktige kontrakter for skatt til et nødvendig retts- og sikkerhetssystem. Systemet/systemene må være så sterke at de beskytter sin etikk. Alternative system vil kunne forsvare alternative etikker. Dersom (bare DERSOM) de er undertrykkende må det første systemet, stoppe disse effektivt. Som en parallell til hvordan dagens stat ville stoppet kommunister fra å kuppe makten.
Ellers vil utleie av sikkerhetsstyrker, vakthold etc være finansiering av store sikkerhetsstyrker. Ikke minst om det foregår internasjonalt. Disse vil man kontraktfeste at man kan hente “hjem”, om en stor fiende angriper eller truer. Samme systemet vil liberalistiske stater, eller enhver stat kunne benytte seg av. Angående sistnevnte: I motsetning til slavedrift.
Inkassering av TVINGERNES verdier, er en annen finansieringsmulighet.
Det hele henger og faller på om man er i stand til å forsvare FREDSSAMFUNNET. Det burde man klare med finansieringssystemene nevnt over.
Når mange nok vil ha et fritt samfunn, så må man begynne å samle kontrakter for opprettholdelsen av FRED. Både lokalt og nasjonalt. I dette vil finansieringen av DOMMERE (som aksepterer at kun tvang legitimerer tvang), være første bud. Dette for å institusjonalisere og kvalitetssikre bevis. Bassert på dette vil sikkerhetsstyrkene (politi og militære) aktiveres. (Uten at det er monopoler på å utføre dette.)