Grenser for Politikk

(UPDATE:  medieoppslag i Østlendingen)

(Les også, leder i Unge Høyre, Henrik Asheims svar her)

Jeg satt i går og fulgte med på KrF sitt landsmøte, og det jeg satt jeg igjen med var intet annet enn en direkte pinlig opplevelse. Der satt jeg og så på et parti som kaller seg borgerlig, og samtidig vedtar den ene økningen i offentlige utgifter etter den andre.

Sosialisme

Det begynte med et nesten planøkonomisk forslag om kulturpenger til ungdom (som jeg skrev om i går) – der man indirekte oppfordrer ungdom til å sløse med penger, ikke ta seg jobb, og bare motta penger fra staten.

KrF sin «ungdomssatsing» baserer seg altså på at staten skal ta skattepenger fra hvert enkelt menneske, og så dele de ut igjen til ungdom, som deretter må bruke pengene på den måten KrF synes er best hvis de skal få dem, og så bruke dem opp etter den perioden KrF mener de skal, hvis de vil beholde dem.

Dette er virkelig naiv kontrollstyring på sitt verste!

De øvrige landsmøtevedtakene var ikke vært stort bedre. Så og si alle forslagene innebærer bare en massiv økning av offentlige utgifter.

- De har vedtatt å øke bistanden til 1,4% av BNI, men problematiserer overhodet ikke hvorvidt bistanden faktisk fungerer. Vedtaket er altså intet annet enn meget kostbar symbolpolitikk.

- Videre er det masse snakk om å øke folks livskvaliteten. Det skal de åpenbart gjøre ved å styrke-og innføre en rekke offentlige ordninger. Deres løsninger avdekker en skremmende intuitiv holdning hos et parti som kaller seg borgerlig. For KrF, som liker å markere seg som familiepartiet, har tydeligvis mer tro på offentlige ordninger enn på nettopp familien. Det KrF burde ha diskutert, men som knapt var oppe en eneste gang, er nemlig nødvendigheten av å gi familier større økonomisk handlingsrom. Den beste måten å styrke de små fellesskapene på, er jo nettopp ved å la de små fellesskapene styrke seg selv.

Politikere kan ikke vedta livskvalitet. Livskvalitet er noe som skapes mellom mennesker på eget initiativ i nære private omgivelser. Politikere kan imidlertid legge til rette for at folk skal kunne få mulighet til mer livskvalitet, og det gjør vi jo nettopp ved å la vanlige mennesker få beholde mer av de inntjente verdiene fra sitt eget verdiskapende arbeid, slik at de kan senke skuldrene litt mer, og få tid til å tenke på de nære og kjære tingene, som KrF er så glad i å snakke om. Dette enser de imidlertid ikke. Slagordet: «Livskvalitet i hverdagen» blir dermed rimelig ironisk i mine øyne. KrF fremstår mer og mer som et sosialistisk parti!

Borgerlig samarbeid

KrF fulgte i Venstres fotspor og avslo fullstendig et samarbeid med Frp. Jeg er uenig med Frp i veldig mange saker. Jeg er uenig i mye av den økonomiske politikken deres, og jeg reagerer kraftig på både kulturpolitikken og innvandringspolitikken, for ikke å si den innvandringspolitiske retorikken, som jeg ikke synes er noe annet enn direkte rasistisk.

Jeg innser likevel at man ikke kommer utenom Frp i en ny borgerlig regjering. Det viktigste nå er å få på plass en regjering som fører en annen politikk enn de rødgrønne, og her er det mye det går an å samarbeide om. Vi trenger en regjering som har en annen ideologi; en regjering som vil gi hvert enkelt menneske mer frihet; en regjering som vil gi vanlige folk og familier mer økonomisk handlingsrom, slik at de kan ta de avgjørelsene de selv mener er best for seg selv og sin familie, og ikke bli kontrollstyrt av politikere som tror de vet best hvordan hver enkelt skal styre sitt eget liv. Dette er åpenbart KrF ikke interessert i.

De som ønsker en borgerlig regjering har nå ett valg: Høyre, slik at en denne regjeringen ikke blir dominert av Frp. KrF har fulgt etter Venstre, og ingen av dem er lenger reelle borgerlige alternativer.

Diskriminering

Av alle de idiotiske vedtakene, toppet det seg når debatten om ekteskapsloven kom. KrF skal nemlig gå til valg på å omgjøre den nye ekteskapsloven; en lov som har et overveldende flertall på Stortinget. De går altså til valg på noe så reaksjonært som å fortsette en innbitt kamp mot et regelverk som allerede er vedtatt, og som det overhodet ikke er noen sannsynlighet for at kommer til å bli endret.

Jeg hadde likevel ikke giddet å reagere, dersom KrF bare markerte motstand mot selve loven. Det er som sagt tilnærmet null sannsynlighet for at loven blir reversert, så det standpunktet bryr jeg meg fint lite om. Det er selve debatten jeg reagerer på.

Fra talerstolen på KrFs landsmøte ble ekteskapsloven bl.a. omtalt som «et hån, og en trakassering og latterliggjøring av Guds skaperordning». Partiledelsen valgte å sitte stille å se på. Feigt? Ja, dersom partiledelsen faktisk var uenig i disse uttalelsene ville det vært det, men hvis vi ser på hva Dagfinn Høybråten sa i et intervju til VG tidligere denne uken, så tyder alt på at KrFs ledelse langt på vei er ganske enig. I intervjuet ble Høybråten konfrontert med Nina Karin Monsens forkastelige uttalelser om homofile. Høybråtens eneste svar var: «jeg ville ikke valgt den type ord». Høybråten var altså enig i Monsens uttalelse om at homofile aldri kan bygge en familie, han ville bare sagt det på en annen måte.

Jeg vil selvfølgelig gi all honnør til både Peter Walseth og Knut Arild Hareide som tok avstand fra disse uttalelsene til sine partifeller, men de er likevel unntakene i et landsmøte som har vært oppsiktsvekkende taust i etterkant.

Jeg er egentlig glad for at uttalelsene kom. KrF har endelig blitt avkledd som det homofiendtlige partiet de egentlig er, med dype røtter helt inne i partiledelsen. Partiet som har «livskvalitet i hverdagen» som slagord, er tydeligvis ikke så opptatt av livskvaliteten til homofile. Det går knapt an å bli mer intolerant og navlebeskuende enn dette.

Konklusjon

Alt i alt er min oppsummeringen av KrFs landsmøte en politisk katastrofe for et borgerlig parti, og tap av all respekt og integritet.

Jeg håper nå at Høyre legger sentrumsalternativet dødt en gang for alle. Jeg er helt sikker på at det vil styrke Høyre, men hvis det i verste fall skulle bety at Høyre havner i opposisjon til en mindretallsregjering med f.eks. Arbeiderpartiet etter valget, så er det en nødvendig konsekvens. En slik regjering vil måtte forhandle fra sak til sak, og det vil Høyre være mer tjent med, enn å sitte i regjering med- og måtte forsvare slike uttalelser som KrF fremmer fra sin egen talerstol.

Med slik politikk som KrF nå har vedtatt, vil jeg mye heller være i opposisjon etter valget, enn å sitte i regjering sammen med et slikt kontrollerende byråkratisk homofiendtlig parti. Det er politikken som er det viktigste. Det har Erna gjentatt flere ganger, og dette er ikke politikk som Høyre kan stille seg bak, eller bli identifisert med på noen måte!

Jeg sier herved: Farvel KrF!