Barack Hussein Obama har nylig besøkt Frankrike. Flere i bl.a. Newsweek og The Economist, oppfordrer nå Obama til å gjøre USA mer lik Frankrike og Europa.
De oppfordrer altså Obama til å bli mer lik Frankrike; et land med høye skatter, reguleringer, enorme offentlige utgifter, og, ikke akkurat tilfeldig, meget lav økonomisk vekst sammenlignet med USA.
I denne videoen, produsert av Reason.tv og Center for Freedom & Prosperity, argumenterer Veronique de Rugy, som er født, oppvokst og utdannet i Frankrike, og økonom ved Mercatus senteret ved George Mason University i Arlington, Virginia, for at det vil være katastrofe for Obama å omfavne det franske systemet. Det vil kun føre til færre jobber og færre inntekter.
Vi vil alle få det bedre om Obama gjør det stikk motsatte som Frankrike, sier hun.
Jeg skal trekke frem, og oversette, noen av de Rugys eksempler:
- De siste 30 årene har amerikansk økonomi hatt en årlig vekst på 2,9%
- Den franske økonomien har til sammenligning hatt en årlig vekst på 1, 9%
Resultatet av dette er at:
- Amerikanere er mye mer velstående med en per capita (dvs den inntekten hver person ville fått hvis man fordelte den årlige nasjonale inntekten på befolkningen) inntekt på $45.000
- I Frankrike er tallet bare $33.000
- I tillegg er skattene gjennomsnittlig lavere i USA, hvilket betyr at amerikanere beholder mer av sin egen inntekt.
- Fransk arbeidspolitikk gjør det også mye mer kostbart å både ansette og sparke arbeidere. Hvilket medfører at fransk arbeidsledighet alltid har vært betraktelighøyere enn amerikansk, i tillegg til at det franske arbeidsmarkedet er mindre dynamisk enn det amerikanske.
Hovedårsaken til at USA kommer såpass mye bedre ut enn Frankrike, har ingenting med naturressurser, eller bedre naturgitte forhold, å gjøre. Det er simpelthen et resultat av at Frankrike sløser bort for mye av befolkningens penger (Frankrike har offentlige utgifter på 52,4% av BNP, mens de offentlige utgiftene i USA bare står for 37,4% av BNP), gjør det for dyrt for bedrifter å ansette arbeidere og deretter beskatter de som er så heldige å ha en jobb såpass høyt at franskmenn sitter igjen med en samlet inntekt etter skatt, som er betraktelig lavere enn amerikanere.
- Den gjennomsnittlige amerikaner sitter igjen med $27.000 i inntekt etter skatt
- Franskmenn må nøye seg meg $18.000
Amerikanere lever altså i et rikere land, har tilgang på flere tjenester, tjener mer penger og kan kjøpe mer for pengene sine.
Veronique de Rugys beskjed til Obama er ganske klar:
«President Obama, som en som ble født i Paris, har vokst opp i Normandie, og er utdannet ved universitet i Sorbonne er det lett å forstå appellen til fransk kunst, kultur – eller de franske måtene å gjøre tind på, men vær så snill: forstå at det er en ting å besøke Frankrike, og noe helt annet å faktisk bo der».
Med andre ord: NEI Obama, IKKE se til Frankrike – IKKE se til Europa!
Frankrikes største problem er kanskje korrupsjon.
Når det gjelder de økonomiske dataene du sikter til, er det langt sikkert at de er like bærekraftige og dermed sammenlignbare.
Jeg synes dessuten det er naivt å avvise sammenhengen mellom naturressurser og BNP. Høye offentlige utgifter kan dessuten forklares med at flere sektorer er under offentlig kontroll.
I tillegg ser du bort fra immaterielle verdier. Ikke utenkelig at denne forenklingen er tvilsom.
Dette blir litt tynt, spør du meg. Frankrike er et land med rundt 65 millioner innbyggere, imens det bor over 305 millioner i USA. Samtidig er det langt større regionale og sosiale forskjeller i de ulike delene av USA enn det er i Frankrike. Da sier det seg selv at det blir altfor enkelt å skulle vurdere landenes økonomiske posisjon utifra gjennomsnittlig inntekt, for ikke å snakke om den gjennomsnittlige økonomiske veksten i.o.m at USA er hjemlandet til de fleste av verdens største internasjonale korporasjoner (McDonalds, General Motors, Coca Cola, Starbucks et al). Enhver økonom burde skjønne at en treminutters video langt i fra holder for å sammenligne landene på noen som helst tilstrekkelig måte.
I tillegg kan man spørre seg hvor grundige høyrekanalen Reason.tv er med kildebruk. Å la en forholdsvis obskur økonom, hvis eneste egentlige kvalifikasjon later til å være at hun selv kommer fra Frankrike, uttale seg alene om situasjonen er journalistisk latskap, selv om den mildt sagt tabloide og sensasjonspregede stilen ikke hever forventningene om denslags. Når hun i tillegg arbeider på George Mason University, et ferskt universitet som har en lang historie med å utdanne republikanere (deriblant sjølveste Karl Rove) er det verdt å trekke objektiviteten hennes litt i tvil. Savner flere kilder og intervjuobjekter som kunne gitt et litt mer nyansert preg på det som utvilsomt er et svært komplekst spørsmål.
Høyre-folk er så herlig selvmotsigende. De beskylder alltid sosialister for å være altfor prinsippielle og lite pragmatiske. Med denne artikkelen beviser du vel din ideologiske høyredogmatisme. Men nok om det;
Pangrue har egentlig sagt det meste som kan sies om utilstrekkeligheten med saken. Å sammenligne Frankrike og USA blir bare dumt, uten å ta i betraktning de enorme sosiale, økonomiske, demografiske og kulturelle forskjellene.
Nå skal det jo til gjengjeld sies at Frankrike har de lengste feriene i Europa, gratis helsetjenster, en høy gjennomsnittlig levealder og er langt over USA på HDI. Men de betaler kanskje for dette med at de sitter igjen med litt mindre av sine egne penger, men til tross for alt dette har de også verdens 5. største økonomi. Så noe må de jo gjøre riktig..
Joda, artikkelen er litt tynn, og den forklarer naturligvis ikke alle de mange forholdene som spiller inn i bildet. Men jeg synes likevel den illustrerer noen viktige forskjeller. Hensikten med videoen var nok heller ikke å lage noen dyptgående analyse.
Når det gjelder Veronique de Rugys kvalifikasjoner tar dere feil. Hennes kompetanse går naturligvis langt utover det at hun selv kommer fra Frankrike, men det faktum gir naturligvis videoen en viss tyngde.
Hun arbeider på George Mason University, men har en doktorgrad fra Universitetet i Paris-Sorbonne, altså rimelig høyt utdannet.
Hun er ekspert hos Cato Institute, innen flere forhold. Cato institute er som dere sikkert vet en tenketank rimelig langt på høyresiden, men de er kjent for å ha meget intelligente og høyt utdannede mennesker. De fleste der har doktorgrader.
Hun er medforfatter av boken “Action ou Taxation”, sitter i styret i ” the Center for Freedom and Prosperity” – en annen meget anerkjent tenketank på høyresiden, osv… osv…
Vi må gjerne diskutere funnene hennes, og hva de sier – men hennes kvalifikasjoner tror jeg ikke vi skal betvile.
Men til saken: Ja selvfølgelig er det flere regionale og sosiale forskjeller i de ulike delene av USA enn det er i Frankrike – nettopp fordi det er 305 millioner innbyggere der. Det argumentet synes jeg heller at styrker mitt argument.
USA er et land som er bygget opp av innvandring, og det er store kulturelle forskjeller fra stat til stat, eller til og med fra delstat til delstat. Likevel er USA preget av et enestående samhold, en sterk nasjonal følelse og en innovativ skaperevne som mangler sidestykke i moderne historie.
Poenget her er at det nettopp er det frie, omstillingsdyktige, og idérike samfunnet som har gjort USA til den stormakten det er. De landene som kommer med ideene styrer også verden – og her er det fortsatt ingen som kan måle seg med USA
Dette skyldes nettopp at USA ikke har økt statens rolle i samfunnet i samme grad som store deler av Europa. Det illustrerer denne videoen ganske godt – selv om man naturligvis kunne laget en dokumentar på 10 timer om de samme forholdene.
Lasse: Selvfølgelig har Frankrike gjort mye riktig, men tror du virkelig det ensidige fokuset på statlig inngripen i økonomien er rett medisin akkurat nå?
Jeg skal imidlertid korrigere meg selv på en ting: Obama må gjerne se til deler Europa på 80-tallet, for han kan sikkert lære mye av Thatcher.
Tjæ. Igjen: Dette er for enkle konklusjoner å trekke, og er tydelige gjennomsyra av det ideologiske standpunktet du skriver fra. Du glemmer å ta i betraktning viktige faktorer som Frankrikes og USAs respektive roller og tap under andre verdenskrig, de kompliserte forholdene mellom rike og fattige i Amerika, landets problemer med rasisme, USAs utbredte problemer med organisert kriminalitet og gjenger og de demografiske forskjellene mellom statene. Samtidig ignorerer du at Frankrike de siste åra har beveget seg i en stadig mer markedsstyrt retning, som for det meste bare har blitt hindret av folkets motstand mot arbeidsreformer.
For en som støtt og stadig kritiserer venstresiden for å forholde seg til en ikke-eksisterende gjennomsnittsborger er det litt skuffende at du så ukritisk støtter en politisk analyse som kunne blitt utført av hvilken som helst tiendeklassing med kalkulator og internetttilgang. Argumentene dine (og jeg bruker begrepet temmelig løst her) om at USA er et land preget av “et enestående samhold” og nasjonalfølelse blir tom, ideologisk rabling om det ikke støttes opp av bevis og eksempler på at det faktisk er slik. Ren postulering, fjongende flott selvsagt, men når du går over til å atributtere disse konstruerte styrkene til ditt eget politiske verdisyn blir det ren newspeak.
Argumentet ditt blir stadig mer diffust, forøvrig. Det starter som en advarelse mot at Obama “IKKE [må] se til Europa!”, før du gjennom en defensiv innrømmelse om at Frankrike har gjort mye riktig korrigerer det til en kritikk av det “ensidige fokuset på statlig inngripen”. Mener du at Obama og Sarkozy står for et slikt ensidig fokus? Pass på så ikke svinet koker bort i suppa, nå! Moderer, moderer, moderer – men, men. Slik ere nå blitt.
Amerikanske husholdninger ruinerer seg på helsestell siden det er flere som skal tjene på det – ‘utbytting’ i praksis. I tillegg går det ikke an å forsikre seg mot mange lidelser og sykdommer, selv om du skulle ha penger. Dette må være helt forferdelig.
I Norge aksepterer vi ikke at våre medborgere har det jævlig. Dette har sikkert både positive og negative sider, men personlig mener jeg det er et særdeles sympatisk trekk som bidrar til å holde kriminaliteten lav og livskvaliteten høy. Man trenger ikke å skrape så mye i overflaten til USA før man ser at deler av samfunnet er marerittaktig dysfunksjonelt. Den utbredte voldsromantikken er kanskje det jeg misunner dem aller minst.