Det er mange liberalister som leser bloggen min, og denne posten kan muligens anses som en utfordring til enkelte av disse, men den er også et forsøk på å både problematisere og komme med noen løsninger på den stadige tilbakevendene problematikken; fellesskapet kontra individet i et samfunn basert på et konservativt grunnsyn.
Aller først: Har mennesket en rett til å gå til grunne? Jeg har tidligere konkludert med at jeg mener at mennesket har en slik rett, og at denne også er fullstendig forenlig med konservatismen. Det må være hvert enkelt menneskes rett å ta dårlige valg. Hvis dette innebærer at et tilregnelig friskt menneske ønsker å bruke sin frihet til å hoppe ned fra en fjellskrent, så må det være hans/hennes rett å ta dette dårlige valget. Det kan ikke være statens oppgave å beskytte friske, oppegående, tilregnelige mennesker mot seg selv.
Men hva med dem som går til grunne uten å ha valgt det selv? Her er ansvaret et litt annet.
Jeg kan illustrere dette med et groteskt eksempel fra krigen i Kuwait i 1991: Etter at irakiske soldater rykket inn i Kuwait i 1991 og brutalt voldtok Kuwaitiske kvinner, var det flere kvinner som brente seg selv til døde. De orket ikke leve med smertene, frykten og skammen.
Hvem hadde ansvaret her?
I første omgang er det naturligvis de irakiske soldatene. Men hvem hadde ansvaret for at disse kvinnene ikke så noen annen utgang enn å ende sitt eget liv? Har ikke nettopp det kollektive samfunnet et ansvar her? I Kuwait har voldtektsofre tradisjonelt blitt behandlet som sosiale utskudd, og det eksisterer ikke noe senter som gir hjelp og veiledning til voldtektsofre (i hvert fall gjorde det ikke det på dette tidspunktet). Er det kun det frivillige sivile samfunnet som hadde ansvaret for at de ikke selv hadde bygget ut de nødvendige institusjonene for å ta hand om voldtektsofrene? Eller hadde også det kollektive samfunnet et ansvar her? Jeg vil påstå at de hadde det.
Hvordan kan så det kollektivet fellesskapet ha et ansvar ovenfor noen andre enn seg selv, sin egen familie, og andre som de evt måtte ønske å ha et ansvar for?
Vi er alle individer, men vi er også en del av et samfunn. Bare ved det å være norsk statsborger, bo i Norge, og være i besittelse av norsk pass, har man noen forpliktelser ovenfor fellesskapet; Norge. Når du har norsk pass skal f.eks. det norske polititet og det norske forsvaret garantere for din trygghet- og sikkerhet, og det norske rettsvesenet skal garantere for din rettsikkerhet. Dette innebærer uansett en viss ansvarliggjøring av individet ovenfor resten av samfunnet. Jeg vil kalle det en slags samfunnskontrakt.
Landet Norge har ikke eksistert til alle tider. Landegrenser er en konstruert ordning, og alle som bor innenfor denne konstruerte ordningen, har indirekte underskrevet en samfunnskontrakt. Dernest kommer selvsagt spørsmålet: Hva innebærer denne samfunnskontrakten?
Noen vil hevde at statens eneste legitime oppgave er å finansiere- og drifte en nattvekterstat. Andre vil hevde at det ikke finnes noen grenser for hva staten kan drive med. Konservative står i en særstilling. Vi anerkjenner, aksepterer og dyrker enkeltindividet, men vi hevder også at vi kan ha et kollektivt sosialt ansvar for andre. Vi har et representativt demokrati i Norge. Vi har ikke mulighet til å engasjere oss i absolutt alle saker, og ta ansvar for absolutt alle problemstillinger – derfor velger vi dem vi mener er best egnet til å ta deler av dette ansvaret for oss. Slik ivaretar vi dette ansvaret som vi mener at det offentlige må kunne ta hvis det er nødvendig.
Konservative må anerkjenne enkeltmenneskets rett til å ta dårlige valg- og gå til grunne. Men samfunnskontrakten må også kunne innebære noen felles forpliktelser i en sosial konstruksjon. Enkeltmennesket har en rett til å gå til grunne, men ingen skal måtte gå til grunne. Mennesker som ikke kan ta vare på seg selv, skal kunne ha en garanti for at noen tar dette ansvaret.
Det endelige spørsmålet blir dermed: Har vi gjennom denne samfunnskontrakten et kollektivt ansvar for å ta vare på dem som ufrivillig har falt utenfor? Jeg vil hevde ja. Dette er en av årsakene til at jeg kaller meg konservativ og ikke liberalist.
En kontrakt innebærer at begge parter frivillig har undertegnet en avtale.
Å bli født i Norge og bli norsk er ikke frivillg, det er noe som skjer uten at individet kan velge dette selv.
Er det da riktig å påføre dette individet plikter og ansvar individet selv ikke har valgt?
Jeg føler meg overhode ikke trygg i politiets og rettsstatens hender ettersom de ikke klarer å ivareta min trygghet og beskytte min eiendom.
Kan jeg dermed anklage staten for kontraktsbrudd?
En legitim stat MÅ sikre en eneste ting, og det er liv, eiendom og frihet. En stat som pålegger uskyldige borgere plikter og urett er ikke legitim.
Den er heller ikke legitim dersom den ikke klarer å beskytte borgernes liv og eiendom og derfor kan gjerne etterforskere, lovhåndhevere og fengsel være private og levere tjenester for rettsstaten. Da hadde det ihvertfall vært et kunde/bestiller-system som virker.
Det viktigeste er at domstolene er nøytrale og dermed legitime.
Felleskap og samfunn er abstrakte konsepter. Og abstrakte konsepter kan hverken ha rettigheter eller plikter.