Det ville forundre meg om ikke helse blir et tema i valgkampen, på tross av finanskrisen, og Frps stadige forsøk på å få valgkampen til å handle om innvandring.
Jeg forundrer meg titt og ofte over den absurde politiske debatten vi har i Norge, når det kommer til helseomsorg. De politiske debattene på andre områder handler ofte om hva som skal være et offentlig ansvar og hva som skal være et privat ansvar, om hvor mye som skal prioriteres til ulike tiltak, og hva som evt skal prioriteres bort. Det som er underlig i helsedebatten, er at man stort sett er enige i alle disse aspektene.
Alle partier i Norge mener at helse må prioriteres. Alle partiene i Norge er enige i at det offentlige skal ha et ansvar for å garantere alle et godt helsetilbud. Det som imidlertid er skremmende er at den nåværende majoriteten på Stortinget i Norge mener at det er viktigere at det offentlige driver tilbudet, enn at pasientene får god service og god behandling. Hva slags menneskesyn ligger til grunn for en slik holdning? Hva slags ideologisk makkverk kan danne grunnlag for slikt politisk tankegods?
Debatten i Norge handler nemlig ikke om man skal få hjelp eller ikke. Den handler om hvordan man skal få hjelpen. Jeg kan knapt tenke meg en mer meningsløs debatt. Det finnes altså partier i Norge i dag som mener at det ikke er viktigst at man får hjelp når man trenger det, og at hjelpen er god, men at det er det offentlige som tilbyr hjelpen.
Slikt ideologisk vrakgods preger også andre områder, som f.eks. samferdsel. Dette innlegget handler riktignok ikke om vei, men eksempelet er verdt å nevne som en illustrasjon på det ideologiske problemet. Ved å ta i bruk private selskaper til fellesskapets tjeneste (rettere sagt: OPS – offentlig privat samarbeid) har Høyre vist at man kan bygge mer vei, og bedre vei, enda raskere og i tillegg for en like billig/billigere penge, enn med den måten de rødgrønne finansierer veien på i dag. Høyres løsning gir skattebetalerne mer igjen for pengene. De rødgrønne derimot er mer opptatt av at det offentlige skal bygge veien, heller enn at skattebetalerne får mer igjen for pengene sine.
«Mer igjen for pengene» har alltid vært et viktig slagord for Høyre. Av sosialistene blir dette slagordet sett på som kaldt, kynisk og kalkulerende, men la oss nå bruke et par sekunder og reflektere over hva dette slagordet faktisk innebærer. Er det ikke slik at skattebetalerne nettopp betaler inn penger til staten fordi staten skal forvalte disse pengene på en måte som kommer alle til gode? Jo, det tror jeg de fleste vil si seg enig i. Så kommer oppfølgingsspørsmålet: Burde det ikke da også være et prinsipp at skattebetalerne skal få mest mulig igjen for pengene sine? Det mener i hvert fall Høyre, men de rødgrønne er åpenbart av en annen oppfatning.
Hos de rødgrønne partiene hersker mottoet: «Det er tanken som teller». Det viktigste er ikke at skattebetalerne får et best mulig tilbud for pengene de har betalt inn, men at det de får igjen er et resultat av politikere og byråkraters «varme tanker». I det rødgrønne samfunnet er det tanken som teller i helseomsorgen. Så lenge tanken er varm, men resultatet destruktivt, så er en rødgrønn politiker likevel strålende fornøyd.
Høyre og jeg derimot er av en annen oppfatning. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om helsepolitikken er aldri så kalkulerende. Det viktigste for meg er at folk får et best mulig tilbud, og at de som virkelig trenger det får rask, god og effektiv hjelp. Derfor ønsker Høyre mer konkurranse i helsesektoren. Fordi konkurranse handler om å tilby best mulig kvalitet, til den rimeligste prisen. Derfor ønsker Høyre å slippe til mer private tilbud, fordi det viktigste for oss er at folk får god hjelp, ikke hvem som tilbyr hjelpen.
Jeg vil gjerne at alle som skal stemme i år stiller seg følgende spørsmål:
Hva er viktigst for meg hvis jeg blir syk eller trenger behandling?
1) At jeg får god og rask hjelp
2) At hjelpen jeg får er offentlig, uavhengig av kvalitet
Hvis du havner på svaralternativ 1, bør du holde deg langt unna de rødgrønne regjeringspartiene. Da er Høyre det beste alternativet.
Jeg hadde egentlig et lengre innlegg men det ble borte.
Wow, her har valgkampen startet for fullt merker jeg. Her har jeg sakset et par eksempler fra sverige fra 90-tallet om hvordan de private driver helsetjenester der:
“Aftenposten skrev 16. oktober i år: «I går ble det kroken på døren for et privat pleiehjem i Solna ved Stockholm, hvor pasientene er blitt vanskjøttet. Samme selskap driver et bo- og behandlingssenter i Asker. Solna kommune ved Stockholm sa i går opp sin avtale med det private pleiehjemmet Polhemsgården etter at grov vanskjøtsel av gamle, pleietrengende pasienter var blitt påvist. Avtalen mellom kommunene og det private selskapet opphører med virkning fra 24. oktober.»
Og Norske Helse- og Sosialforbunds blad Basis skrev i fjor høst: «I tre av malmøbydelen Fosies fire områder drev den private pleietjenesten Ansa Vårdtjänst privat eldreomsorg, fra drift av trygdeboliger og sykehjem til hjemmebaserte tjenester. Dette gikk i halvannet år, før selskapet gikk dundrende konkurs – tre dager før lønnsutbetaling til 225 ansatte. Da hadde den private virksomheten knaket i sammenføyningene en stund.» ”
Konkurranseutsetting og effektivisering er nødvendigvis ikke det sunneste for en bedrift, som man ser fra eksemplene. Tenk på de ansatte i en slik privat bedrift, hvor usikker arbeidssituasjon de har, og ikke minst de eldre de behandler, som kan risikere å bli vannskjøttet på bekostning av profitt og såkalt “stoppeklokke-omsorg” (som har blitt populistisk å si, men som har en stor sannhet i seg og er dekkende for situasjonen).
Jeg er på langt nær fornøyd med eldreomsorg situasjonen i Norge, men jeg mener vi har nok penger gjennom skatte-og avgiftsseddelen og oljeformuen til å bruke mer til ansettelse av flere faglærte, heve lønna og bygge nye, moderne eldrehjem.
Jeg undres hva slags logikk som ligger bak argumentasjonen til Jens. Hvis vi skal velge det alternativet (private eller offentlige sykehjem) som har færrest tilfeller av mangelfull pleie og behandling, har det offentlige tapt på forhånd. Det finnes selvsagt tusenvis av eksempler på mennesker som ikke har fått tilfredsstillende behandling i det offentlige.
Sorry Jens, dette dreier seg ikke om en kamp mellom privat og offentlig. Det dreier seg om ja eller nei til monopol. Alle ser jo at det blir bedre (og sikkert billigere) tjenester når tjenesteyterne må kjempe om kundene. Konkurranse virker skjerpende.
Vi lever da godt med valgfrihet og konkurranse når vi skal velge tannlege og fastlege. Hvorfor da ikke når vi skal velge sykehjem til mor og far? For å dra en sammenligning: Tror du virkelig vi hadde fått bedre håndverkertjenester hvis alle håndverksbedrifter legges ned og håndverkerne ansattes i kommunen og får tildelt oppdrag uten å måtte løfte en finger for det? Hva tror du er grunnen til at Volkswagen er bedre biler enn Trabant?
Et siste spørsmål: Mener du at ansatte sykepleiere, hjelpepleiere og andre faglærte med ryddige ansettelsebetingelser i institusjonene til Blå Kors og Sanitetskvinnene har mindre varme hender enn de som jobber i et kommunalt sykehjem?
Jeg ser at min forrige kommentar ble undertegnet “Hedmark Høyre”. Det er feil. Det er meg som skrev det.