Grenser for Politikk

Til tross for sin massive kritikk av Høyres ledelse, sender Christen Sveaas i dag en sjekk på kroner 1.000.000,- til Høyre – «slik at det gode parti får litt hjelp til å markedsføre sine gode blå budskap klarere, veldig mye mer klarere», skriver han i dagens DN.

I DN 6. juli spurte Sveaas hvorfor han skulle stemme Høyre. Han ba om å få vite Høyres langsiktige plan for Norge. Hva som er Høyres vei fremover. Svaret han fikk var i stedet en beskyldning om hukommelsessvikt og en leksjon i hva Høyre gjorde i forrige regjering. Etter å ha spurt enda en gang: «hvorfor skal jeg stemme Høyre? Vær så snill?», kom det noe som lignet på et svar (men heller ikke da kom den uten en liten leksjon i Bondevik II regjeringens fortreffeligheter).

Sveaas har ikke vært nådig i sin kritikk av Høyre: veldig kjedelig, uengasjert og visjonsløs – er noen av karakteristikkene han har brukt. Når det i dag er blitt kjent at Sveaas likevel velger å gi 1 million kroner til Høyre, burde man kanskje velge å lytte litt til hans kritikk. Ikke pga pengene, men fordi de kommer fra en støttespiller som gir noen vink man burde begynne å ta på alvor. For dagens million kommer heller ikke uten et ganske kraftig sleivspark: «lytt til de yngre og glem de gamle, grå og selvopptatte Høyregarkene», sier han.

Jeg har ikke tenkt å legge skjul på at jeg mener mye av Sveaas’ kritikk er ganske berettiget. Når våre støttespillere beskriver oss på en slik måte, burde Høyre i større grad ta selvkritikk og erkjenne at man ikke har vært flink nok til å fremme budskapet sitt. I likhet med Sveaas tror heller ikke jeg at det er politikken det er noe i veien med. Alle Høyrefolk som tror på sin egen politikk, må jo enten erkjenne at man har feilet i kommunikasjonen, eller at politikken er for dårlig (hvis man da ikke er fornøyd med meningsmålingene for tiden…). Selv om jeg skulle ønske meg at også politikken ble mer offensiv, er jeg ikke i tvil om det er førstnevnte det virkelig er noe i veien med.

Jeg har ikke lagt skjul på, hverken i media eller på bloggen min tidligere, at jeg ikke er helt fornøyd med alt som skjer i partiet om dagen, men jeg har troen på- og vil være med å jobbe for at Høyre skal komme seg gjennom uværet. Selv jobber jeg for Hedmark Høyre dette valget, og vil presisere at jeg, på tross av forholdene andre steder, er meget fornøyd med Hedmark Høyres stortingskandidat; Gunnar Gundersen, som sitter rimelig usikkert – grunnet de nasjonale meningsmålingene – for tiden. Gundersen er, etter mitt syn, et av Høyres sterkeste kort på Stortinget, og en av dem som virkelig har beholdt sitt lokale engasjement. Så i en tid hvor enkelte Høyrefolk ser ut til å vandre viljeløst rundt i tåken – burde alle hedmarkinger som leser denne bloggen stille massivt opp i valgkontorene, og stemme på en av våre stortingspolitikere som virkelig klarer å være klar og tydelig. 

Det var dog en digresjon. Høyres kommunikasjonsproblemer understøttes også ved Nettavisens partitest (som også Sveaas trekker frem i sitt siste innlegg), der Høyre er valgvinner og scorer 25% av de over 60.000 som har tatt testen. Det er altså mange flere som er enig med politikken vår, enn som sier de vil stemme på oss. De er enig med oss, de bare vet det ikke enda, eller vil ikke vedkjenne seg det.

Selv mener jeg at Høyre må være betraktelig mer offensive på skattelettelser og redusering av unødvendig byråkrati, tørre å ta et skikkelig oppgjør med enhetsskolen, samt være mye tøffere på sosialpolitikk. Dette har jeg også skrevet om før, bl.a. i mitt forrige blogginnlegg. Høyre må være det klare førstevalget for alle som vil at det skal lønne seg å ta i et tak – alle dem som vil at det skal lønne seg å stå opp om morran – eller som Torbjørn Røe Isaksen sier, «for dem som legger inn en time ekstra, for dem som gjør en ekstra innsats enten i frivillige organisasjoner eller i næringslivet, og fortjener å belønnes for det».

Sveaas skriver avslutingsvis at: «Fremtiden er ikke rød, og heller ikke grønn, og i hvert fall ikke rød-grønn. Og den er definitivt ikke grå. Fremtiden er Blå! Det har de yngre skjønt og Høyregarkene glemt.». De blå kreftene må derfor mobilisere kraftig nå, både før og etter valget – slik at vi kan få en blå regjering med klar og tydelig politikk. Slik at vi kan få en regjering som ikke bare forvalter sosialdemokratiet på en litt bedre måte – men som faktisk evner å komme med et alternativ. Denne muligheten finnes – det er bare å hente inspirasjon fra Kristin Clemets kronikk i gårsdagens DN.

Jeg har troen på at en borgerlig regjering på nytt kan forvandle Norge – slik Willoch greide på 80-tallet. Da trenger vi et sterkt Høyre, som sammen med Frp kan utgjøre et markant alternativ til dagens politikk.

I Høyredebatten som har herjet i DN i sommer, skriver Torbjørn Røe Isaksen at Høyre i forrige regjering ble for feige. «Høyre fremsto utydelige og varsomme i forrige regjering (…) Høyre kunne satt ned foten på flere saker også i regjering. I tillegg burde man hatt et større trykk på skattepolitikken og presset på i større grad for en omstrukturering av offentlig sektor», sier han.

Jan Arild Snoen, mener i likhet med meg, at Høyre må samarbeide med Frp for å få gjennomslag for den politikken vi ønsker i programmet. Jeg siterer:

«Vi som tilhører det blå Høyre vet at de meste sentrale delene av Høyres program bare kan gjennomføres sammen med Fremskrittspartiet: Store skattelettelser, mer konkurranse i offentlig sektor, reduksjoner i overføringene til distrikter og landbruket, grunnleggende reform av u-hjelpen, en strengere kriminalpolitikk. Hva er det egentlig Høyre kan få til på disse områdene sammen med Kristelig Folkeparti?»

Landsmøtene til Venstre og KrF viste ingen evne til å forandre Norge i særlig grad. Det var en evig lang kompilasjon av offentlige utgifter og reguleringer. Både Høyre og Frp har en vilje til å reformere, men vi trenger et sterkt Høyre i denne koalisjonen. Vi trenger et ansvarlig parti av en viss størrelse som kan holde stø kurs, ikke snu etter vinden hele tiden, og holde forbrukskåte Frpere i ørene. Hele poenget med en mindre stat, er jo nettpp at staten skal bruke mindre penger. Da er ikke oljepopulisme noen oppskrift. Vi trenger ikke en ny versjon av sosialdemokratiet, som kun vil styre mennesker på en annerledes måte. Vi trenger et alternativ som i stede for å styre andre, faktisk vil overlate mer ansvar til enkeltmennesket. 

Jeg tror også at fremtiden er blå. Spørsmålet er om dette er en fjern eller nær fremtid. Fremtiden er blå. Jeg håper bare at vi slipper å falle ned i en grå skyggedal først. Nå trenger vi et alternativ – ikke et ekko! Et blått alternativ!