«Denne høsten og vinteren får tre nye norske filmer premiere – helt uten statlig støtte» skriver Ulrik Eriksen innledningsvis i sin kommentar i ukens utgave av Morgenbladet.
Du tror kanskje at dette er innledningen til en positiv kommentar om utviklingen av norsk filmindustri, at resten av artikkelen skal handle om hvor flott det er at kvaliteten på norsk film de siste årene har blitt betraktelig bedre, og at den tiltrekker seg mer privat kapital,- og får mer anerkjennelse internasjonalt. Men neida, ikke i Eriksens tilfelle. Dette er nemlig en problembeskrivelse. Eriksen er bekymret for at norsk film skal bli så bra at den klarer seg uten statlig støtte. Ja, forstå det den som kan.
Fra 90-tallet og utover har statens bidrag til filmindustrien økt ganske betraktelig. Eriksens idealmodell er den såkalte «tilskudd etter markedsvurdering» ordningen. Det er 50/50 ordning der staten spytter inn maksimum halvparten av budsjettet dersom produsentene klarer å stille med resten. De filmene med antatt best besøk per tildelte krone blir prioritert i ordningen.
Denne ordningen har antakelig bidratt ganske mye til utviklingen av mye norsk film. Buddy, Villmark, Mors Elling, Uno, Gymnaslærer Pedersen og Fritt Vilt er bare noen eksempler på filmer som har blitt til gjennom stor andel statlig støtte via bl.a. Norsk Filmfond. Nå ser vi imidlertid en annen utvikling. Ettersom norsk filmindustri har vokst de siste årene klarer stadig flere å stå på helt egne ben. De fleste ville jo, logisk nok, sett på dette som en positiv utvikling, men ikke Ulrik Eriksen.
Jeg skal gjengi ett av avsnittene hans:
«Og nå har altså Norge fått sine første helprivatfinansierte kinofilmer. For mange filminvestorer er regnestykket enkelt. De mest suksessfulle norske produksjonene de siste årene ville tjent penger også uten offentlige tilskudd. Hvorfor gå den langtekkelige og kompliserte omveien om norsk filminstitutt, når man kan hente inn de nødvendige kronene på egen hånd, uten at byråkrater legger seg opp i verken budsjetter eller kalkyler? For selv om Filminstituttet ikke legger kunstneriske kriterier til grunn for markedsvurderingen, kan søknadsprosessen være både langdryg og kronglete. Og man er langt fra garantert å få penger til slutt»
Dess mer jeg prøver å forstå Eriksens tankegang, dess mer river jeg meg i håret. Ethvert menneske med et snev av logikk vil jo, slik jeg kan se det i hvert fall, tenke: Så FLOTT at vi nå har fått helprivatfinansierte filmer som ikke trenger skattepenger, så FLOTT at stadig flere filmer slipper å gå denne lange, byråkratiske og kompliserte omveien om filminstituttet for å realisere sine prosjekter. Men nei, Eriksen ser dette som et problem. Jeg siterer: «De privatfinansierte filmene går glipp av den disiplinerende prosessen som en støttesøknad er»
Ikke bare vil Eriksen at staten skal spytte inn mest mulig penger, uansett nytteeffekt, han presterer også å mene at norsk filmindustri har godt av disse kompliserte byråkratiske prosessene.
Avslutningsvis skriver Eriksen at:
«Produsenter (…) bør (…) håpe på at de nye privatfinansierte filmene går med dundrende underskudd. Får du suksess kan de nemlig komme til å undergrave den norske støttemodellen. For hvorfor skal egentlig staten gi penger til helkommersielle filmer, når de beviselig klarer seg fint uten»
Ulrik Eriksens kommentar er egentlig ikke noe annet enn kulturelitisme på sitt verste. I stede for å glede seg over at norsk film begynner å bli så bra, at private aktører i økende grad ser det som gunstig å investere i norsk film og slik bidra til at norsk filmindustri- og hele markedet rundt – blomstrer både i kvantitet og kvalitet, samtidig som talentfulle norske regissører får brukt sin kreative sans og gjennomført sine drømmeprosjekter, bekymrer Eriksen seg over at byråkrater mister sin makt. Han ville heller sett at privatfinansierte filmer som Død Snø, som har gitt Tommy Wirkola anerkjennelse over hele verden, skulle gått rett i vasken, slik at han kunne fortsatt å bruke skattebetalernes penger på prosjekter underlagt staten og byråkraters klamme hender. Jeg grøsser over at det eksisterer slike holdninger.
Poenget med offentlig kulturstøtte, er jo ikke at staten på død og liv skal spytte mest mulig penger inn i kultursektoren. Dersom kultursektoren kunne klart seg helt uten, hadde det jo vært perfekt. Jeg er blant dem som mener det offentlige gjerne kan være med å bidra til å opprettholde det kulturmangfoldet vi har i Norge, men dess mer kultur som klarer seg i markedet uten statlig støtte – dess bedre er det.
Hvorfor skal staten gi penger til helkommersielle filmer, når de beviselig klarer seg fint uten? Svaret er meget enkelt: STATEN BØR IKKE GI NOEN PENGER TIL HELKOMMERSIELLE FILMER SOM KLARER SEG FINT UTEN – OG BRA ER DET! Staten har ingen egne penger den kan bruke – det eneste staten kan bruke av penger, er penger den har tatt fra borgerne. Dersom borgernes penger ikke trengs, skal de ganske enkelt brukes!
helt riktig, men hva mener du? -at all støtte skal avvikles, eller er du tilhenger av selektiv støtte, noe som regnes som det verste politiske svineriet av enhver praktisk økonom?
Sett i forhold til ideologien du predikerer, er det verre å støtte en film som trenger det, enn å støtte de som klarer seg selv.
Hadde det vært opp til JJ hadde all støtte til kunstnerisk tull blitt fjernet.Antageligvis er du enig, men jeg skjønner deg godt hvis du later som noe annet mtp. partitilhørigheten.
Endelig en som tar til logisk, prinsipielt og praktisk motmæle mot den absurde politisk eneste korrekte tenkemåten eller ideologien her til lands. Det er typisk at personer som Eriksen får spalteplass i Morgenbladet, og fra den kanten (E og hans konsorter) kan man ikke vente noe annet enn slikt destruktivt visvas. Men det er det politisk gangbare, så det er seiglivet.
JJ: Du har ikke lest bloggen min svært godt, hvis du tror jeg er redd for å mene ting på tvers av det partiet mitt mener. Det har jeg gjort ganske så kraftig fra landsmøtets talerstol flere ganger. Jeg skulle gjerne sett at kultursektoren kunne klart seg fint helt uten offentlig støtte – men jeg tror det er urealistisk. I hvert fall nå. Tunge tradisjonsbærende institusjoner som nationaltheateret hadde aldri klart seg uten offentlig støtte – og slikt synes jeg det er viktig å bevare.
Per: Takk for det. På denne bloggen tar man gjerne til motmæle.
“Du har ikke lest bloggen min svært godt, hvis du jeg er redd for å mene ting på tvers av det partiet mener. Det har jeg gjort ganske så kraftig fra landsmøtets talerstol flere ganger”
Jada skal innrømme at du framstår som ett friskt pust i Høyre, men det er selvsagt enkelt nå, så lenge du fortsatt er ungdomspolitiker.
Forresten, går det an å kummulere deg i september på den hedmarkslista?
Jeg må si at jeg synes kulturdebatten er vanskelig da. På den ene siden ønsker man en kultur fri fra politisk styring av prinsipielle ideologiske årsaker, og på en annen side er det umulig så lenge det offentlige bruker penger på kultur. Men man kan forsøke å minimere den politiske styringen. På sikt skulle også jeg ønske at kulturen kunne fungere helt uavhengig av det offentlige. Hvis det som skjer med filmen nå, kan skje med teateret senere – så er jeg ikke imot det.
Men jeg tror også at det offentliges rolle i et samfunn kan være mer enn å gjøre det mulig å få mat på bordet og tak over hodet. Kultur er med på å danne identiteten til hele samfunnet vårt. Vi kan ikke frigjøre oss helt fra den rollen som det offentlige har hatt her opp igjennom årene. Kulturen er tross alt med på å danne grunnlaget for en god levestandard, for mange mennesker. At det private på sikt kan erstatte mye av det offentlige har jeg stor tro på, men dette er en utvikling som må skje gradvis. Og noe av det første man må gjøre er å slutte å gi penger til kommersiell kultur som klarer seg i markedet uansett.
Jeg står på stortingslisten ja, men jeg trodde ikke det gikk an å kumulere på stortingslistene. Tror det bare gjelder kommune- og fylkesting.
Og hvis jeg noen gang blir en sånn lojal partislave, så håper jeg at jeg aldri får noen som helst innflytelse. Jeg driver ikke med politikk fordi jeg ønsker innflytelse. Jeg ønsker innflytelse fordi jeg tror på noen ideer.
Ja, tror jeg skal stemme Høyre både på nasjonalt og for Hedmark. Selv om jeg gjennomskuer mye av det akademiske snobberiet rundt om kring, blir rett og slett FRP med Per Sandberg og han Ellingsen for drøyt.
Norske filmprodusenter er glad for mangfoldet, og mener bransjen må ha mulighet for differensierte finansieringsmåter.
I dag kan man søke støtte fra Norsk Filminstitutt via konsulent, som foretar kunstnerisk vurdering, eller via markedsvurderingsordningen, som i prinsippet skal være automatisk, eller man kan, som noen svært få lykkes med, finansiere filmen uavhengig av den offentlige forhåndsstøtten.
Selv de filmene som ikke får offentlig forhåndsstøtte får støtte for hver solgte billett på kino hvis de søker innen de setter opp filmen. Det har også vært tilfelle for filmer som Død snø. Denne etterhåndsstøtten inngår i produsentenes risikovurdering og finanseringsvurdering.
Noen filmer har så høye kunstneriske ambisjoner at de ikke vil nå frem til et bredt publikum, mens andre er renspikket god underholdning. Det går ikke an å kun velge det ene eller det andre. Det vil gi et dårlig tilbud til publikum. Produsentforeningen ønsker at det skal være en balanse mellom volumet på de ulike støtteordningene. Men har samtidig et kontinuerlig kritisk øye på konsulentrollen, hvor det i prinsippet er ansatt statlige smaksdommere. Men vår vurdering er at konsulentsystemet er det beste av mange dårlige metoder for kvalitetsvurdering og prioritering av prosjekter. Det er mye bedre enn de store komiteene som enkelte land har for å kunne vurdere hvem som fortjener støtte.
Produsentforeningen er glad for den utviklingen som har vært siden årtusenskiftet med et større ansvar ut til bransjens aktører. Det er ikke lenge siden staten var den største produsenten. Det ga ikke et stort publikum. Men bransjen og publikum klarer seg ikke uten offentlig finansiering. Det gjør det heller ikke i noen land i Europa.
Filmbransjen er på mange måter den mest konkurranseutsatte delen av kulturlivet. Hver gang kinopublikummet skal kjøpe billetter har de valget mellom de største og mest påkostede internasjonale (Hollywood) filmer, eller de hjemlige norske. De største internasjonale musikkartistene står ikke side om side med de norske i norske konsertlokaler hver dag hele året.
Ønsker vi en norsk filmbransje må det være en delvis offentlig finansiering.
Vi har sett en utvikling der det norske kinopublikummet får velge blant et langt større norske filmer enn tidligere, med en større variasjon i genre og innhold enn noen gang.
Vi ønsker alle driftige produsenter og regissører velkommen.
Leif Holst Jensen
Generalsekretær
Produsentforeningen
Hei Kristian.
Eriksens holdning er et nytt bevis på at sosialistene setter systemene foran menneskene. I deres verden skal folk tilpasse seg systemene. I Høyres verden er det motsatt; systemene tilpasses folket.
De rødgrønne måler kulturpolitikk i kroner og øre. De mener at økte statlige overføringer er løsningen for å ivareta mangfold, identitet og kulturarv. Men det overordnede mål for kulturpolitikken kan ikke være å telle penger. Målet må være å ta vare på og videreføre norsk kulturarv og tradisjoner, i tillegg til en naturlig utvikling og stimulans av nye uttrykksformer.
Jeg skrev tidligere i år en bloggpost om kulturpolitikk, som jeg tenkte at du, JJ, Per Anonsen og eventuelt andre har interesse av å lese. Adressen: http://hedmarkhoyre.org/?p=733