Grenser for Politikk

Det pågår for øyeblikket en debatt mellom Hedmark Arbeiderpartis 4. kandidat; Tone Sønsterud, og undertegnede. Dette er kanskje mest interessant for dere som leser Hedmarks-avisene, men jeg legger likevel ut mitt siste innlegg ut her:

Politisk, ikke personlig, vrakgods!

Tone Sønsterud forsøker å innta en fornærmet tone, etter mitt angrep på hennes gjentatte halvautoritære ytringer  i hedmarks-avisene. Aller først så må jeg si at jeg forventer, av en med rimelig realistiske stortingsambisjoner, at man evner å skille angrep på politikk og person. Jeg kjenner ikke Sønsterud personlig. Ut i fra de smilende bildene ved siden av hennes innlegg er jeg sikker på at Sønsterud er en hyggelig person privat. Jeg mener dog at hennes politikk vil være til skade for Norge. Den stiller seg langt til venstre for også mesteparten av Arbeiderpartiets politikk, og jeg tillater meg å kalle politikken hennes, ikke henne selv, for gammelt vrakgods.

Sønsterud liker ikke at jeg bruker store ord og tydelig retorikk, men det er det bare å venne seg til. Jeg er nemlig lei en offentlig politisk debatt der de politiske partier i økende grad er redd for å provosere; en debatt der de politiske skillelinjene viskes ut i kjedelig kommunegrå prosa. Jeg tror flere folk ønsker seg politikere som tør å si ja og nei på spørsmål, uten å pakke det inn i innholdsløs retorikk. Jeg tror flere folk ønsker politikere som tør å kalle en spade for en spade, og det er nettopp det jeg akter å fortsette med. Så lenge jeg driver med politikk (jeg er bare 20 år, og har tenkt å holde på mange år til) ønsker jeg å ha såpass respekt for velgerne at jeg forteller dem hva jeg mener. Så får de som er uenige være uenige- og til og med bli provosert, og de som er enige blir forhåpentligvis mer engasjert, samtidig som de usikre lettere kan ta et standpunkt.

Men så til selve debatten. For jeg skulle ønske at Sønsterud ville bruke tiden sin på å svare på mine politiske utfordringer, i stede for å klage på den tydelige fremstillingen av dem. Men en tydelig utfordring krever ofte et tydelig svar, og det er kanskje dette Sønsterud vil unngå?

Det er Sønsterud selv, som presterte å skrive at: «privatisering = ran». Dette kaller jeg totalitært, for et mer totalitært syn kan man jo knapt finne. Hun mener altså at det er ran når enkeltmennesket får beholde mer av sine egne opptjente penger? Ran fra hvem? Hvem har de stjålet pengene de selv har tjent fra? Jo, fra staten ifølge Sønsterud. 

Siden Sønsterud mener å vektlegge seriøs argumentasjon så sterkt, kan jeg ikke annet enn å ta henne på ordet, når hun sier dette; at hun mener at «privatisering = ran». Det betyr jo isåfall nettopp at Sønsterud anser staten som en totalitær makt; det er staten som eier dine penger, og det er kun fordi staten er så «snill» at du får beholde noe du kan bruke selv. Sønsterud må gjerne forfekte slike holdninger, men da får hun tåle at jeg kalder det nettopp det det er: kalde gufs fra en ikke så altfor fjern fortid, totalitære oppgulp og gammelt vrakgods!