Grenser for Politikk

I disse dager reiser jeg rundt fra skoledebatt til skoledebatt, og jeg forundrer meg over hvordan sosialister tenker. 

Det er den samme gamle tomme retorikken i hver eneste debatt. Regjeringspartiene, støttet av det revolusjonære partiet Rødt – som ironisk nok stiller til valg, snakker varmt om mer til fellesskapet. De skal ikke prioritere skattelette, men mer til fellesskapet.

Aller først er det jo verdt å spørre regjeringspartiene hvorfor det da er ca:

6000 flere i kø for å få behandlet asylsøknaden sin

600 flere bostedsløse

600 flere rusmisbrukere som står i kø for å få behandling

50.000 flere i sykehuskø

… etter 4 år med såkalt «satsing på fellesskapet», hvis det var slik at 1 krone til skattelette automatisk er en krone mindre til velferd. Regjeringens økte skatter har nemlig åpenbart ikke gitt mer velferd.

Kutt

Regjeringspartiene liker å spørre Høyre hvor vi skal kutte. Siden vi vil gi skattelette er det jo åpenbart at vi skal kutte i skole, høyere utdanning, helse og samferdsel ifølge Rødt, SU, AUF og SP. Det er rimelig interessant at disse partiene automatisk tenker at det er det viktigste man skal kutte først, hvis man skal kutte noe sted. Det logiske er jo å kutte det minst viktige først: som f.eks. fylkeskommunen og diverse idiotiske investeringer i næringslivet (f.eks. oppkjøpet i Aker/Kværner). Men neida, sosialistene tenker automatisk at det er det viktigste man skal kutte først.

Da burde man jo følge opp med et nytt spørsmål. AP og regjeringen har gitt over 1 milliard kr i skattelette til fagforeningene. Så hvor er det AP har kuttet for å få til dette? Det må jo være skole eller helse da, hvis vi skal følge deres egen retorikk? Var det noen som sa dobbeltmoral?

Dynamikk

Så er det naturligvis slik at 1 kr i skattelette ikke er en kr i velferdskutt. Det er selvfølgelig dynamiske effekter av skattepolitikken. Statsbudsjettet er ingen evig konstant sum som fordeles hvert år. Den politikken som til enhver tid føres har naturligvis innvirkning på hvor mye verdier som skapes. Det finnes ikke EN seriøs økonom som vil benekte at det finnes dynamiske effekter av skattelette. Det er kun sosialister i skoledebatt som ikke forstår dette. 

Når man skattelegger noe, blir det mindre av det. Det er ganske elementert. Når det blir dyrere å jobbe, blir det også mindre lønnsomt å jobbe. Det blir mindre fristende å ta en time ekstra på jobben. Når folk får beholde mer av sin egen inntekt, blir det mer lønnsomt å jobbe. Når arbeidsgivere betaler mindre skatt blir det mer lønnsomt å skape arbeidsplasser. Dette sørger for flere i arbeid, og mer skatteinntekter til staten. Og da har jeg ikke engang regnet med all verdiskapingen som skjer i privat sektor, utenfor det som måles over statsbudsjettet, når enkeltmennesker får beholde mer av sine egne penger.

Skattesystem

Så forundrer jeg meg noe grenseløst over at vi har et skattesystem som gjør det så lite lønnsomt å spare, investere og skape langsiktig verdiskaping. I Norge i dag har vi et skattesystem som oppfordrer til unødvendig forbruk. Hvis jeg får lønnen min, og umiddelbart kaster bort alle pengene jeg har til overs på unødvendig forbruk, så er alle pengene mine, men hvis jeg velger å investere disse pengene eller spare dem – da må jeg plutselig betale toppskatt og formueskatt, og kjøper jeg et hus for pengene, må jeg betale eiendomsskatt stadig flere steder. Dette er direkte hemmende for verdiskapingen. 

Verdiskaping

Sosialistenes problem er at de ikke ser en verden utenfor statsbudsjettet. Det som ikke bevilges fra et offentlig organ har tilsynelatende ikke funnet sted. Det er imidlertid slik at det finnes masse privat verdiskaping over hele landet. Penger som forsvinner fra statsbudsjettet, i f.eks. skattelette, blir ikke borte. De bare bidrar til å skape verdier et annet sted; til privat velferd i hjemmene; til private arbeidsplasser, osv… I 99,99999% av tilfellene blir de også brukt på en langt bedre måte enn om politikere skulle brukt pengene til sine kortsiktige prioriteringer.