Valgordningen
Jeg synes det er på tide å starte en seriøs debatt om hvorvidt valgordningen i Norge er rettferdig. Denne synes jeg også de rødgrønne partiene burde delta i. Alle valgmålinger viser at de borgerlige partiene fikk betraktelig flere stemmer enn de rødgrønne, men valgsystemet i Norge gjør at mandatfordelingen fordeler seg slik at det likevel blir rødgrønt flertall. Her bare noen av nyhetssakene som har florert i nettavisene i dag: VG: De borgerlige fikk flest stemmer – tapte valget, TV2: De borgerlige vant med 40.000 stemmer, men tapte valget, NETTAVISEN: Han er ikke valgt av folket, Dagbladet: De rødgrønne tok en «Bush», Aftenposten: De borgerlige fikk 45.000 flere stemmer enn de rødgrønne.
Bare så det er sagt; Dette er ikke et forsøk på å unnskylde valgtapet! Nå skal det jo også sies at Høyre på ingen måte har tapt valget. Høyre går mest frem av alle partier, og styrker stortingsgruppen sin med 7 eller 8 mandater – avhengig av fintellingen. For mitt eget partis del er jeg svært fornøyd. Min representant i Hedmark; Gunnar Gundersen, som de siste 4 årene har vært inne på utjevningsmandat – og som jeg har jobbet for i valgkampen – er nå inne på sikkert distriktsmandat, Michael Tetzschner fra Oslo Høyre (som det riktignok aldri var noen tvil om) er ny på Stortinget og står for en politisk tilnærming som jeg har stor sans for, Oslo Høyres 4. kandidat Nikolai Astrup er inne, og ikke minst: Torbjørn Røe Isaksen er inne på Stortinget fra Telemark Høyre. Høyre er svært styrket og vi har fått inn nye spennende kandidater, men borgerlig side har tapt dette valget. Det er det bare å innse.
Jeg ønsker bare å stille spørsmål ved om vi til neste stortingsvalg bør forsøke en annen ordning som er mer demokratisk en den vi har nå. Dette er ikke lett. Vi bor i et langstrakt land med spredt bosetning, og spredt verdiskaping. Derfor er argumentene for å sikre en bred representasjon på Stortinget ganske god. Jeg tror likevel at det er mulig å gjøre dette, innenfor en mer demokratisk ordning. Det er mange muligheter:
- Vi kunne satt opp sperregrensen, slik at flere av småpartiene ville bli omfattet av valg der velgerne trekker til de større partiene.
- Vi kunne fjernet sperregrensen og simpelthen innført “one man – one vote”
- Vi kunne innført nasjonale valglister – dvs at hvert parti stiller med en kandidatliste som er felles for hele landet, med muligheter for å stryke og kumulere, osv…
- Vi kunne forsøkt å lage et system der det fortsatt er fylkesvise lister sånn som nå, men der partienes representasjon på Stortinget reflekterer den nasjonale stemmeoppslutningen – mens mandatfordelingen innen hvert parti skal sikre en bred representasjon.
- …og det er helt sikkert mange andre tenkelige alternativer.
Jeg har ingen fasit, men jeg synes det bør debatteres av de ulike partiene. Hensikten må være at det er den politikken som folkeflertallet ønsker, som også blir ført på Stortinget.
Valget
Valgoppslutningen i år er den laveste siden 1929. Jeg synes dette var overraskende. I et valg der mulighetene var så mange – og der utfallet var så spennende – hadde jeg trodd at valgoppslutningen skulle øke, men slik gikk det ikke. Antakelig må borgerlig side ta mye av ansvaret her, og da tenker jeg først og fremst på Venstre, men også tildels Frp.
Jeg har stått på stands, banket på dører og gjennomført aksjoner i en del uker nå, og er det en ting som er felles overalt så er det at folk er lei den evinnelige kjeklingen mellom partiene. De er lei av en politisk debatt der partiene bare krangler om hvem som skal sitte i regjering sammen, i stede for å snakke om de politiske sakene, de politiske skillelinjene og hva man kan samarbeide om.
Dette har Høyre forsøkt hele valgkampen. Vi har sagt at vi går til valg på Høyres politikk, og at vi kommer til å samarbeide med de partiene som gir oss mest gjennomslag for høyrepolitikk. Vi har sagt at vi ønsker oss en ny borgerlig regjering, og at vi ikke kommer til å stille noen garantier før valget som vanskeliggjør en slik regjering. Dette har velgerne belønnet oss for. Venstre derimot har brukt mest tid på å garantere for hva de ikke skal gjøre, og kalle Frp for «livsfarlig» ol. De har basert valgkampen sin på hva de garanterer mot – og ikke hva de vil arbeide for. Dette blir de straffet ganske kraftig for.
Fremtiden
Til slutt er det altså bare å gratulere Arbeiderpartiet med et kjempevalg. De har klart å mobilisere på en imponerende måte.
Gratulerer også til Høyres medlemmer over hele landet, som har jobbet i motvind hele valgkampen, inntil sluttinnspurten der vi endelig fikk en oppsving. Høyre har gjort et godt valg. Det skal vi være glade for, men Høyre bør ha større ambisjoner enn dette. Nå er det tid for oppvask i Høyre. Høyre har ikke vært tydelige nok, Høyre har ikke vært offensive nok, og Høyre har ikke markert et tydelig nok alternativ.
Det er rødgrønt flertall på Stortinget. De rødgrønne har vunnet valget. Nå er vi nødt til å innse dette, brette opp ermene, og tale med en enda tydeligere, klarere og offensiv opposisjonsstemme de neste 4 årene. Nå må borgerlig side begynne å samarbeide i stede for å bare markere avstand til hverandre. Den viktigste avstanden er tross alt til sosialistene!
Nå må vi begynne å se fremover mot kommune og fylkestingsvalget i 2011 – der det står Høyrefolk over hele landet som er klare til å kjempe for gode løsninger lokalt innenfor lokaldemokratiets rammer.
Og til slutt: Nå må vi begynne å se fremover mot en stortingsvalgkamp i 2013 der Høyre står i førersetet for en borgerlig politikk som har en klar visjon; En visjon om et samfunn der familien og de små fellesskapene ilegges mer ansvar, der enkeltmennesket får mer frihet over sitt eget liv, og der valgfriheten, mangfoldet og respekten for ulike menneskers ulike valg styrkes.
Jeg synes naturligvis det er trist at landet ikke fikk en ny regjering. Det synes jeg den trenger sårt, men når alt kommer til alt er det ikke valgordningen som har mest ansvar for dette, men oss selv!
Jeg tror Høyre og borgerlig side har store ting forann seg. Derfor gleder jeg meg til å fortsette å jobbe fremover. Jeg har ikke tenkt å holde kjeft. Tvert imot. Det er bare å glede seg!
Den åpenbart mest rettferdige løsningen er one man, one vote og nasjonale lister. Det gagner ikke alle, men de som taper på det taper fordi de har for mye makt i utgangspunktet.
Et av forslagene som du ikke kommer med, handler om valgkretser. Hvorfor er det sånn at fylkene skal være den mest naturlige inndelingen av norske valgkretser. Sannheten er faktisk at dersom en kan begynne å gjøre noe med valgkretsene, så vil vi også lettere kunne gi one man one vote reell betydning. Dette er også det som lettest kan kombinere behovet for visse distriktsmessige hensyn, uten at man med dt gir stemmerett til busker og snaufjell.
Jeg satt og tenkte på dette under hele valgnatten. Selvom jeg velger rødt, er jeg først og fremst mest opptatt av at det skal være rettferdig og demokratisk, og derfor er utfallet på årets valg “feil”. Jeg syns det burde være fylkeslister, men sperregrensen burde fjernes, og det burde bli mange fler utgjevningsmandater. Da hadde venstre og rødt fått de mandatene de skulle fått, og kanskje en mandat til miljøpartiet de grønne? Selvom de ikke hadde fått en mandat fra resultatene i år, så kunne jeg ha stemt dem hvis jeg visste at det kunne ha gitt utslag. Folk hadde faktisk stemt det de ville, i mye større grad enn før. Jeg stemte SV, for i akershus har rødt ingen mulighet for å få inn en mandat, og de er evigheter unna sperregrensen.
Det er en direkte sammenheng mellom fjerning av sperregrensen og et mer demokratisk valgsystem.