Denne bloggposten har antakelig en ganske begrenset målgruppe, men jeg ønsker å dele noen tanker med dere som orker å lese alt sammen. Samtidig som jeg har reist rundt på skoler i Hedmark og snakket om skjenketider, nynorsk og eksamen før russetiden, har jeg brukt mye tid på å fundere over livets store spørsmål. En av problemstillingene jeg har reflektert mye rundt, er den om muligheten for en objektiv moral. Jeg skal ikke kalle dette et veldig aktuelt spørsmål, men det er dog et meget interessant spørsmål som danner grunnlaget for hvordan vi tenker om verden rundt oss, og hvordan vi innretter samfunnet vi lever i.
1) Kan det finnes noen objektiv moral?
2) Er det mulig for noe menneske å påvise, eller bevise, et objektivt moralsyn?
Jeg tror de fleste mennesker skulle ønske at de kunne påvise en eller annen form for objektiv moral. Et objektivt moralsk utgangspunkt gjør det så mye lettere å takle verdens tidvis absurde tilværelse. En objektiv moral gir en trygg grunn å stå på, og samme hvor mye tankene driver ut i kaos og uorden, kan man falle tilbake på det samme unektelige utgangspunktet.
Religion
De fleste søker til religionen for en slik objektiv moral. Religion forteller oss gjerne hvordan vi aller helst skal leve, og hvilke moralske prinsipper som bør ligge til grunn for hvordan vi lever livene våre. Hvis vi gjør noe umoralsk tillater også religion at vi fjerner hele eller deler av den byrden det er å ta ansvar for for våre egne handlinger. I stedet kan vi løfte byrden av våre skuldre og legge den i hendene på en allvitende, moralsk ren og fullkommen dommer som gir oss tilgivelse og lar oss starte på nytt med blanke ark. Det er ikke vanskelig å forstå at det er lett å bli tiltrukket av et slikt syn, men er det mulig å argumentere rasjonelt for- og påvise en slik objektiv moral?
En objektiv moral forutsetter en dommer eller et helt fullstendig og allmenngyldig utgangspunkt; et utgangspunkt som gjelder for alle og alt hele tiden. Jeg skal ikke påstå at noen slik dommer, eller et slikt utgangspunkt, ikke kan eksistere, men hvordan er det mulig å påvise det?
Moralsk autoritet?
La oss først reflektere litt rundt påstanden om en dommer. For de fleste er en slik dommer Gud, eller en form for Gud. Gud er allmektig og en moralsk fullkommen autoritet.
Kan en slik moralsk autoritet eksistere?
Rent hypotetisk kan den det. Jeg kan like lite benekte en moralsk auoritets eksistens, som noen kan påvise den. Men selv om en slik Gud eller autoritet kan eksistere, vil den alltid være umulig å påvise. Selv om guden kom ned fra himmelen – eller sitt åndelige univers – og viste seg for en gruppe mennesker slik at alle kunne se at den eksisterte, ville det være umulig å påvise at den var noe annet enn annerledes eller i beste fall i besittelse av overnaturlige evner. For hvordan er det mulig å påvise moralsk fullkommenhet eller allvitenhet, uten selv å være moralsk fullkommen eller allvitende? For å bevise en slik autoritet er man avhengig av et uavhengig organ som kan vurdere hvorvidt den er beviselig korrekt eller ikke. Dette forutsetter da nettopp at det uavhengige organet selv er allvitende, hvilket bringer det hele tilbake til utgangspunktet, fordi dette uavhengige organets autoritet da vil være like umulig å påvise som gudens.
Gud er den vanligste måten å forsøke å påvise en objektiv moralsk standard. Også klassiske liberalistiske tenkere brukte Gud som utgangspunkt. John Locke, som er ganske vidt betraktet som en av de mest innflytelsesrike opplysningstenkerne og en av de aller viktigste bidragsytere til liberalismen, brukte Gud som utgangspunkt for sin naturretstenkning.
“Any single man must judge for himself whether circumstances warrant obedience or resistance to the commands of the civil magistrate; we are all qualified, entitled, and morally obliged to evaluate the conduct of our rulers. This political judgment, moreover, is not simply or primarily a right, but like self-preservation, a duty to God. As such it is a judgment that men cannot part with according to the God of Nature. It is the first and foremost of our inalienable rights without which we can preserve no other.”
“God, who hath given the world to men in common, hath also given them reason to make use of it to the best of their advantage of life and convenience. The earth and all that is therein is given to men for the support and comfort of their being. [...] and nobody has originally a private dominion exclusive of the rest of mankind in any of them, as they are thus in their natural state.”
Gud er altså utgangspunktet for våre naturgitte rettighetter. Det er Gud som er moralsk rettesnor. Vi er alle skapt likeverdige ovenfor Gud. Det er ingen som eier mennesket, annet enn Gud. Derfor er det ikke noe menneske som er mer verdt enn et annet. Det er også kun Gud som er menneskets naturgitte overhode. Alle mennesker har en rett til å søke sine egne individuelle interesser, og står ikke til øyeblikkelig ansvar ovenfor noen annen naturgitt autoritet enn Gud.
Lockes ideer om våre naturgitte rettigheter inspirerte sterkt til den amerikanske uavhengighetserklæringen, som var og fortsatt er banebrytende i sin aksept av hvert enkelt menneskes udiskutable rett til sitt eget liv, til frihet og til sin søken etter lykke.
“We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness».
I mer moderne politisk filosofi har liberalistisk eller libertariansk tenkning stort sett skilt seg fra religion. Også konservatismen er nå helt sekulær i sin politiske frihetsargumentasjon, selv om det kristne kulturgrunnlaget står sterkt i konservative partier. De fleste partier og organisasjoner har imidlertid ikke erstattet Gud i sitt idéhistoriske grunnlag, med et forsøk på å søke etter et annet objektivt grunnlag for sin politiske ideologi. De fleste ser fullstendig bort i fra denne problemstillingen, og erkjenner bare at mennesket har noen naturgitte rettigheter.
Ikke at det er nødvendig å søke til et objektivt moralsk utgangspunkt for å forsvare enkeltmenneskets frihet og rettigheter. Det er fullt mulig å argumentere utilitaristisk for enkeltmenneskets frihet, og for hvorfor enkeltmennesket burde ha noen ukrenkelige rettigheter, dersom konsekvensen av dette fører til den optimale mengden lykke for flest mulig mennesker. Dette baserer seg på en konsekvensanalyse, men hva hvis konsekvensen var en annen? Hva hvis den mest optimale mengden lykke gjorde at man måtte krenke rettighetene til en begrenset mengde uskyldige borgere? Ifølge handlings-utilitarisme vil dette kunne forsvares, men det betyr isåfall at det kun er konsekvensen som til en enhver tid avgjør hvilke rettigheter man har. Dette bryter grunnleggende med alle ideologier som har enkeltmennesket og dets rettigheter i sentrum. Selve kjernen i konservative og liberale ideologier er at enkeltmennesket har noen rettigheter som gjelder uansett. Enkeltmennesket er altså i besittelse av noen rettigheter. Spørsmålet er dermed fortsatt: hvor kommer disse rettighetene fra?
Objektiv erkjennelse
Det neste spørsmålet vi da må stille er: Kan en objektiv moral eksistere uten en moralsk autoritet? De fleste filosofer vil nok hevde at en objektiv moral forutsetter en dommer, men en del tenkere innen den liberalistiske og libertarianske idétradisjonen hevder at en slik objektiv moral kan finnes ved menneskelig erkjennelse. Den mest kjente tilhengeren av et objektivt moralsyn er Ayn Rand; grunnleggeren av objektivismen.
Objektivismen kan kort oppsummeres slik:
Metafysikk: objektiv virkelighet. Virkeligheten eksisterer uavhengig av noens bevissthet og er primær.
Epistemologi: Fornuften. Sansene våre gir oss pålitelig informasjon. Mennesket kan bruke sin fornuft til å avgjøre hva som er rett og galt. Fornuften er eneste vei til abstrakt kunnskap.
Etikk: rasjonell egoisme. Mennesket er et mål i seg selv. Meningen med livet er ikke å tjene noe annet opphøyd mål, men i leve i tråd med det som på lang sikt tjener dine egne interesser.
Politikk: laissez-faire kapitalisme. Mennesket må leve i et fritt samfunn, der det kan handle i tråd med sin tenkning, uten at staten initierer tvang. Statens eneste oppgave er å beskytte individer mot andre som forsøker å utøve tvang.
Rand hevder at virkeligheten, og oppfattelsen av hva som er rett og galt, ligger i menneskets fornuft. Sannheten ligger i mennesket, og denne kan vi kun finne ved a ta utgangspunkt i det vi vet, det vi kan erkjenne ved å bruke vår fornuft og evne til å tenke rasjonelt. Virkeligheten eksisterer uavhengig av menneskers bevissthet, uavhengig av enhver observatørs kunnskap, meninger, følelser, begjær eller frykt. A er lik A, fakta er fakta, ting er hva de er – og det er menneskets oppgave å bruke sin bevissthet til å fornemme virkeligheten, ikke å skape eller finne den opp.
Refleksjoner rundt objektivismen
Det er ikke vanskelig å være enig i Ayn Rands definisjon av virkelighet. Virkeligheten er den vi observerer. Virkeligheten er det vi kan se, føle, høre og ta på. Dette er et aristotelisk virkelighetssyn, og Ayn Rand er kanskje den filosofen som er mest konsekvent aristotelisk.
Som Vegard Martinsen skriver på siden: filosofi.no, går Aristoteles ideer ut på at: «man må basere seg kun på sansene og fornuften som veier til erkjennelse, at det er moralsk å leve et godt liv, at man må respektere andre menneskers rett til å leve sine liv slik de selv vil, og at samfunnet må organiseres slik at alle holdes moralsk, økonomisk og politisk ansvarlig for sine egne handlinger»
Dette er et godt utgangspunkt, og ikke i konflikt med mine innvendinger mot en objektiv moral. Ayn Rand tar dette enda lenger. Med dette som utgangspunkt konkluderer hun med at mennesket er i stand til å erkjenne en virkelighet som er objektiv; riktig for alle. Allerede her treffer vi på noen åpenbare hull i tankerekken. For selv om virkeligheten er objektiv, kan den likevel tolkes subjektivt. Selv om man kan sette opp regler for «rasjonell tenkning» løser det altså ikke det grunnleggende spørsmålet om forholdet mellom virkeligheten og våre oppfatninger om virkeligheten.
Rand stopper heller ikke her, for de samme prinsippene som gjelder for den materielle virkeligheten, må også gjelde for begrepene om rett og galt, hevder hun. Rett og galt er et spørsmål om fakta. Liv er en forutsetning for verdier. Verdier er umulig uten liv. Derfor må menneskets liv være grunnlaget for den moralske vurderingen av enhver handling og ethvert valg. Alt som legger hindringer i veien for menneskets liv er ondt.
Også her er det et motsetningsforhold i Rands filosofi. For samtidig som hun hevder at menneskets liv er den eneste moralsk riktige verdi, skal også enkeltmennesket ha frihet til å søke å oppnå sine egne verdier. Da må enkeltmennesket også ha rett til å sette noe annet enn sitt eget liv, som sin høyeste verdi.
Objektive ideer?
En siste og avgjørende innvending mot Rands filosofi, er at hun ikke skiller mellom regler for erkjennelsen av hvordan ting er, og hvordan ting burde være. Hun vurderer ideer på samme måte som hun vurderer den materielle virkeligheten. Hun hevder et erkjennelsen av hvordan ting er, også medfører en erkjennelse av hvordan ting burde være, men selv om vi klarte å sette opp regler for en rasjonell objektiv erkjennelse av hvordan ting er, så betyr ikke det at vi klarer å definere hvordan ting burde være. Verdier og ideer om hvordan ting burde være kan ikke begrunnes med hvordan ting er. Det ligger i ideenes natur at dette er en umulighet. Det er ikke mulig å bevise hvordan fremtiden burde være basert på hvordan nåtiden er. Det kan argumenteres svært sterkt for, men ikke anerkjennes som en objektiv sannhet.
Problemet med Rands filosofi er at den i stor grad bygger på påstander som ikke kan understøttes. Filosofien er et hierarkisk system. Hele begrunnelsen for Rands politiske filosofi forutsetter at hun kan bevise sine teorier om en objektiv moral innen metafysikk, epistemologi og etikk. Rand bare poengterer at mennesket er utstyrt med en evne til objektiv erkjennelse av virkeligheten og synet på rett og galt, men kan ikke bevise det. Grunnkjernen i Rands filosofi blir påstander, og hele filosofien faller dermed hvis den underliggende påstanden utfordres. Hva slags empiri er det Rands filosofi kan vise til? Historien viser jo nettopp at mennesker kan være irrasjonelle, og at vi ofte tar ufornuftige valg. Når vi vet at mennesker ofte tenker irrasjonelt – hvordan kan vi da påvise når vi tenker rasjonelt og ikke? Hvem kan gjøre det annet enn et 100% rasjonelt menneske?
Frykt eller stolthet
Jeg forstår behovet for en objektiv moral. Mangelen på en objektiv moral er skremmende. Hvis det er slik at rettigheter ikke har en selvstendig eksistens, men er skapt av mennesket, så er det jo også slik at det til enhver er mennesket som definerer hva som er rettigheter. I verste fall kan dette tolkes slik at vi egentlig ikke har noen rettigheter, men kun er underlagt de friheter eller privilegier som et i beste fall demokratisk flertallsstyre tillater oss.
Det er da vi må huske at samfunnet vi lever i ikke ble gitt oss i gave. Det har utviklet seg gjennom flere tusen år, og vi har all grunn til å være stolte, hvis vi ser på hvordan verden har utviklet seg. Her kan vi virkelig lære noe av Rand. For er det noe som har inspirert meg hos Ayn Rand så er det beundringen av menneskets skapende evner. Rand hyllet det skapende, produktive mennesket, og hun viste en ærefrykt – ikke ovenfor noen Gud eller noen annen irrasjonell idé utenfor menneskets erkjennelsesevne – men ovenfor tog, skyskrapere, forskning osv… – ovenfor resultatene av menneskets enorme skapende evner.
Rettigheter har også kommet ettersom samfunnet har utviklet seg. Hva som kan og burde regnes som rettigheter er gjenstand for konstant debatt. Mye av det vi anser som innlysende rettigheter i dag; f.eks. likeverdet uansett rase, ville blitt ansett som uhørt av de mest intelligente og fornuftige menneskene i verden, for ikke så mange hundre år siden. Også rettigheter er altså et resultat av utvikling. De har ikke alltid vært der, for deretter å plutselig bli funnet, slik vi finner en skattekiste på havets bunn. Det er menneskets storhet som har kommet frem til dem i sin fornuft. Vi har kommet langt, vi kommer nok aldri helt i mål, men vi fortsetter å bevege oss fremover med noen tilbakesteg nå og da.
Opprettholdelsen og utviklingen av friheten er avhengig av mennesket. Friheten er noe vi må kjempe for hver eneste dag. Rettigheter har ingen selvstendig eksistens som vi bare kan holde frem som et bevis. Det er nettopp mangelen på dette som gjør at det er vitalt å stemme på partier som setter enkeltmennesket i fokus, som anerkjenner enkeltmenneskets rett til frihet, og som ikke moraliserer over menneskers valg av verdier og liv.
Mangelen på en objektiv moral kan være skremmende, men det er nettopp menneskets fornuft som gjør at vi kan drive fremover mot et samfunn der enkeltmennesket kan søke lykken i en verden der subjektive moralske oppfatninger får leve side om side.
“Jeg kan like lite benekte en moralsk auoritets eksistens, som noen kan påvise den.”
Feil! Det er et styrkeforhold, og det ser ikke lyst ut for Gud.
Hvis moral er subjektivt, er det galt å voldta og drepe noen? Var Hitler ond?
Synes du ikke at det er mulig å ta stilling til dette uten å ha en objektiv moralstandard?
Og så den mer seriøse innvendingen: Det virker som om du ikke har fått med deg det Objektivistiske konseptet med naturen som dommer. Du må ikke akseptere de metafysiske aksiomene i Objektivismen, men de er nødvendige for å overleve. Videre er det ikke nødvendig å handle rasjonelt, men gjør du det ikke vil du jobbe for din egen ødeleggelse. Virkeligheten eksisterer, og ett hvert fysisk faktum korrensponderer til et “bør”; du må ikke handle slik naturen forlanger, men du må det hvis du skal overleve og leve et godt liv. Dette er basisen for en objektiv moral; naturen vil diskriminere mellom god moral og dårlig moral.
“Også her er det et motsetningsforhold i Rands filosofi. For samtidig som hun hevder at menneskets liv er den eneste moralsk riktige verdi, skal også enkeltmennesket ha frihet til å søke å oppnå sine egne verdier. Da må enkeltmennesket også ha rett til å sette noe annet enn sitt eget liv, som sin høyeste verdi.”
Dette er rett og slett galt. For å sitere Rand selv:
“PLAYBOY: Would it be against the principles of Objectivism for anyone to sacrifice himself by stepping in front of a bullet to protect another person?
RAND: No. It depends on the circumstances. I would step in the way of a bullet if it were aimed at my husband. It is not self-sacrifice to die protecting that which you value: If the value is great enough, you do not care to exist without it. This applies to any alleged sacrifice for those one loves.
PLAYBOY: Would you be willing to die for your cause, and should your followers be willing to die for it? And for the truly nonsacrificial Objectivist, is any cause worth dying for?
RAND: The answer to this is made plain in my book. In Atlas Shrugged I explain that a man has to live for, and when necessary, fight for, his values — because the whole process of living consists of the achievement of values. Man does not survive automatically. He must live like a rational being and accept nothing less. He cannot survive as a brute. Even the simplest value, such as food, has to be created by man, has to be planted, has to be produced. The same is true of his more interesting, more important achievements. All values have to be gained and kept by man, and, if they are threatened, he has to be willing to fight and die, if necessary, for his right to live like a rational being. You ask me, would I be willing to die for Objectivism? I would. But what is more important, I am willing to live for it — which is much more difficult. “
(Denne ble forresten skrevet før den andre kommentaren din) Det er selvfølgelig enkelte spørsmål som er lettere å ta stilling til en andre – jeg tror de aller fleste vil subjektivt komme frem til at voldtekt og drap er umoralsk. Hvor er den objektive moralloven som sier at voldtekt er galt? Den eksisterer ikke, men vi kan jo appellere til fornuft for det. Alle fornuftige mennesker vil komme frem til at dette er galt. Det finnes imidlertid voldtektsmenn som kommer frem til noe annet – og det er jo nettopp derfor samfunnet forøvrig må innrette seg på en slik måte at vi straffer dem som ikke mener det er umoralsk å innskrenke noen annens frihet på en så grov måte.
“Synes du ikke at det er mulig å ta stilling til dette uten å ha en objektiv moralstandard?”
Jeg kan kalle Hitler ond, men jeg kan ikke objektivt definere ham som ond uten en objektiv moralstandard.
Hva hvis jeg velger å sette arbeidet mitt som min høyeste verdi? Er jeg et umoralsk menneske hvis jeg f.eks. ser på arbeidet mitt som en så stor verdi, at jeg er villig til å jobbe til jeg dør for å ferdigstille mitt livsverk? Og hvis ikke – og det gjør du forsåvidt rede for i teksten du henviser til, så sier jo Rand at man da KAN sette noe annet enn livet høyest, og da faller jo mye av den øvrige filosofiske oppbyggingen hennes sammen. Da mener jeg at det blir en motsetning her.
Det er ikke galt å dø for livsverket sitt.
Men bør jo unngås,da.
Er ikke meningen å komme inn her og lage kvalm, men jeg har ett spørsmål.
Hva mener dere Laissez-faire tilhengere egentlig(olve);
-at laissez faire er moralsk riktig i kombinasjon med at den øker den totale velferden,
-eller at den kun er moralsk riktig?
Håper det ikke er noen som betviler at økonomisk liberalisme har økt den totale velstanden i samfunnet. Økonomisk liberalisme har i løpet av under to hundre år nærmest utryddet barnedød, epedemier, barnearbeid, analfabetisme og hungersnød, og løftet den vestlige sivilisasjon ut av middelalderens helveteshull og skapt en sivilisasjon overlegen enhver fantasi. Så svaret er selvfølgelig “ja!”, økonomisk liberalisme er det beste som har skjedd menneskeheten.
Økonomisk liberalisme er noe helt annet enn laissez-faire.
Det burde være åpenbart for de fleste at staten må eie eller kontrollere infrastrukturen for å gi den stabiliteten som trengs.
Her kunne jeg ramset opp haugevis av eksempler, men se bare for deg at et veiselskap kan blokkere nye veier ved å nekte de å bygge veier der de krysser.
Eller denne; se for deg at du eier en vei, hva er da det neste du gjør?-jo du oppretter ett transportselskap og nekter alle andre som driver med transport å komme ut på veien din for å få monopol på transportjobbene.
I begge eksemplene ovenfor gjør vei-eierene det eneste riktige ifølge Ayn Rands filosofi, de tenker kun på seg selv og sitt eget beste.
Oppsummert er problemet at infrastruktureierene blir så mektige at de automatisk vil få en myndighetsrolle ovenfor folket.
Morsomt at du nevner veier, for de første skikkelige veiene var private og det fungerte udmerket. Det er først etter at veiene ble nasjonalisert at problemene begynte.
jada, men ikke under laissez-faire. Hvis myndighetene har reguleringsmulighet eller ekspropriasjonsmulighet har ikke vei-eierene noe incentiv til å gjøre det “moralsk riktige”(suge ut mest mulig).
Privat infrastruktur har eksistert mange ganger i historien. Har du noen eksempler på at dette ikke har fungert?
Forøvrig er det ikke noe galt i å frykte subjektiv moral, ettersom den logisk konsekvensen enten er absolutt populisme eller Stirnersk anarki.
ER ganske uenig med Olves “I love atheism” – preik, vil heller si at Gud er noe man eventuelt VELGER å tro på, ikke noe man skal bevise/motbevise, da dette er opp til hver enkelt å finne ut av selv- noe som er veldig fint med frihet.
(vet at det ikke er guds eksistens som blir diskutert her, men måtte bare)
Enten finnes Gud, eller så finnes han ikke. Hvis han finnes vil det ha direkte, målbare implikasjoner for verden. Å påstå at Guds eksistens IKKE er et vitenskapelig spørsmål er direkte absurd!