Grenser for Politikk

Her kommer nok en ideologisk post. Dette temaet blir aldri gammelt, og debatten blir antakelig aldri ferdig. Jeg har skrevet litt om dette før, men tenkte jeg skulle komme med noen nye refleksjoner. Konservative, mer enn folk med annen ideologisk tilhørighet, har som regel et behov for å sette en annen betegnelse bak ordet konservativ for å markere sitt ideologiske ståsted. Vi har f.eks.: verdikonservativ, liberalkonservativ, osv… Selv har jeg aldri vært spesielt fan av dette. Jeg har aldri likt ordet liberalkonservativ spesielt godt som en selvstendig betegnelse. Jeg mener dog at det er noe annet å si at man er en liberal konservativ, dvs at du tilhører en liberal fløy innen konservativ tankegang, men det er altså ikke det samme som å bruke liberalkonservativ som et helhetlig selvstendig begrep.

Jeg diskuterte bl.a. dette med Henrik Syse, da han holdt foredrag for Civita-akademiet sist helg. (Det var forøvrig, som alltid, et glimrende foredrag.) Syse hører imidlertid til blant dem som liker ordet liberalkonservativ. Jeg har derimot ikke veldig stor sans for dette ordet, og jeg skal si litt om hvorfor i denne posten.

Egentlig har jeg forståelse for at mange velger å bruke dette ordet – fordi konservativ i mange tilfeller har en negativ ladning; gammeldags, reaksjonær, osv… men dette er jo ikke konservatisme i det hele tatt. Sterk reaksjonisme er selve oppskriften på folkeopprør – det stikk motsatte av hva konservatisme handler om. Syse mente at det ga mening å bruke ordet liberalkonservativ, fordi man for å gi ordet konservativ en mening, også må si hva man er konservativ på vegne av. 

At det gir mening å bruke ordet liberalkonservativ er jeg forsåvidt enig i, men jeg er ikke enig i at man må si hva man er konservativ på vegne av, for at det å være konservativ i ideologisk forstand skal ha noen betydning. Med en slik definisjon av det å være konservativ underminerer man, etter mitt syn, hele konservatismen. Hvis det å være konservativ kun gir mening når du er konservativ på vegne av noe – så reduseres hele konservatismen til kun å være et adjektiv som betyr noe sånt som bakstreversk, eller i beste fall tilbakeholden. Jeg mener tvert imot at det gir mening å kalle seg bare konservativ og at flere burde gjøre dette.

Grenser for politikk,- og enkeltmenneskets frihet, er prinsipper som ligger helt grunnleggende i konservatismen. Konservatismen har ikke noe idealsamfunn. Konservative aksepterer at vi ikke vet hvordan morgendagens samfunn kommer til å se ut, ei heller vet vi helt sikkert hvordan morgendagens samfunn burde være. Men det vi vet er at mennesker er forskjellige, med ulike talenter og ulike behov. Vi tror ikke at noe menneske har den endelige fasiten for hvordan samfunnet burde se ut – og nettopp derfor er sterk konsentrasjon av makt så farlig. 

Det er dette som er selve kjernen i det å være konservativ. Konservatismen sier ikke noe om hva slags samfunn vi skal ha, men den gir klare føringer for hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for hvilken retning samfunnet skal bevege seg i. Vår manglende kunnskap om hvordan samfunnet burde være, eller kommer til å bli, gjør jo nettopp at grenser for politikk og mer frihet til enkeltmennesket blir grunnleggende konservative ideer – ja, jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det en forutsetning for at noe skal kunne kalles konservativt i ideologisk forstand – fordi dette er en betingelse for det mangfoldet som er nødvendig for at vi ikke skal få slike brå forandringer som skaper opprør og kaos, og for at vi skal forandre samfunnet gradvis til det bedre.

Det gir mening å kalle seg konservativ, og for en visjonær, forandringsorientert og frihetselskende person er dette en betegnelse man burde omfavne, snarere enn å sky.