I et intervju med Dagsavisen, sier vår nye regjeringsmarxist Audun Lysbakken, at lønnsforskjell mellom kvinner og menn er en av våre største likestillingsutfordringer. Lysbakken drømmer om å kunne annonsere likelønn.
Til Dagbladet sier han at likelønn er «en av de tingene jeg har tenkt å jobbe mest med de neste fire årene (…) Det er nemlig ikke innstrammingene i asylpolitikken Soria Moria 2 vil bli husket for om noen år, men likelønnsløftet»
Hva er egentlig dette «likelønnsløftet» som sosialistene (eller marxistene i Lysbakkens tilfelle) liker å snakke om?
La oss først se på grunnlaget for denne likelønnskampen: «Norske kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av det menn gjør. Kvinnedominerte yrkesgrupper henger systematisk etter de mannsdominerte. Kvinner får altså dårligere betalt fordi de er kvinner. Finnes det noen større urettferdighet i vårt samfunn?» spør Lysbakken (i en kronikk i Dagsavisen).
Problemstillingen til Lysbakken er egentlig helt absurd. Fordi kvinnedominerte yrkesgrupper henger etter mange mannsdominerte yrkesgrupper, slår han automatisk fast at kvinner får dårligere betalt fordi de er kvinner. Det er rett og slett på tide å kalle en spade for en spade. Dette er ikke annet enn vrøvl fra ende til annen!
Hva er likelønn?
Likelønn burde ikke engang være et tema i Norge. Vi har likelønn i Norge i dag. Det er klinisk umulig å komme i en situasjon der alle kvinner i Norge samlet og alle menn i Norge samlet – helt uavhengig av lønn, familiesituasjon, osv… – tjener akkurat det samme. Ei heller burde dette være et mål. Likelønn dreier seg om lik lønn for likt arbeid. Det er så og si ingen som mener at en offentlig sykepleier og en offentlig hjernekirurg skal ha samme lønn, men en kvinnelig hjernekirurg skal ha samme lønn som en mannlig hjernekirurg. Slik er det også i dag. (Jeg presiserer offentlig her, fordi det ikke er staten som bestemmer individuelt baserte lønninger i privat sektor)
Venstresiden er imidlertid ikke fornøyd med dette, fordi kvinner som helhet tjener mindre en menn. At dette blandt annet skyldes at kvinner føder barn, og i større grad enn menn faktisk ønsker å være hjemme med barna sine et par år ekstra ser de fullstendig bort ifra. (Enkelte rødstrømpene skulle antakelig innerst inne ønske at kvinner bare kunne dra til sædbanken og deretter fremstille barnet sitt i et laboratorium, slik at de skilte seg minst mulig fra menn. Det er egentlig ganske ironisk at denne gruppen feministers fremste kampsak tilsynelatende er at kvinner skal være mest mulig lik menn. Å dyrke sin kvinnelighet er nesten en skam i mange slike miljøer, men nok om det. Det var ikke først og fremst rødstrømpene jeg var sint på nå – men det er utrolig hvor tilfredsstillende blogging kan være for en ellers passelig balansert person.)
SÅ, tilbake til likelønn. Vi har lik lønn for likt arbeid i dag, men det er slik at kvinner i større grad enn menn har deltidsstillinger, er hjemme med barna, jobber i det offentlige, og – som Lysbakken påpeker – innehar jobber i typiske lavtlønnsyrker. Det er imidlerid IKKE fordi noen gamle reaksjonære besteborerlige hvite dresskledde menn har tvunget dem til det, men fordi de har valgt disse jobbene selv!
Burde vi oppfordre flere kvinner til å bli leger, advokater og bedriftsledere? Ja, absolutt! Det mener jeg helt klart. Jeg tror det ville være en berikelse for disse yrkesgruppene om flere kvinner søkte seg til toppjobber i næringslivet og typiske yrker med høy lønn. Det er likevel stor forskjell på å oppfordre flere kvinner til å søke seg til disse jobbene, og å forsøke å tvinge igjennom denne falske ideen om likelønn ved politiske reguleringer.
Manglende ryggrad på borgerlig side
Min irritasjon over venstresiden i denne debatten er likevel ganske begrenset. Ikke fordi jeg ikke mener at deres innfallsvinkel er direkte idioti. Det mener jeg, men fordi jeg ikke forventer mer av politikere som har den utopiske forestillingen om likhet som sitt opphøyde mål. Venstresiden mener alltid at løsningen på et problem er en ny politisk regulering. Og løser ikke reguleringen problemet, så har man ikke regulert nok.
Venstresiden har sosial utjevning som et opphøyd mål. Deres fremste visjon er altså likhet. Aller helst skulle alle hatt like stort hus, samme lønn, like høyt utdanningsnivå, osv… og deretter ofret blod svette og tårer for fellesskapet med glede. Vi skulle aller helst vært sosialt klonede mennesker i en sosialistisk utopi der mennesket er befridd fra den indre drakampen som profittjaget og kapitalismen har befestet i oss.
Dette likelønnsmaset fra venstresiden er altså ikke spesielt overraskende, men det ER ganske overraskende at Høyre (Høyre har riktignok skilt seg positivt ut i valgkampen sammenlignet med de andre borgerlige partiene, ved å snakke mest om en kompetansepott – som også jeg er for – og ikke en likelønnspott, men også Høyre har av og til tilnærmet seg denne utfordringen fra et «likelønnsperspektiv»), Frp og de andre ikke-sosialistiske partiene opptil flere ganger i valgkampen har tendert mot å akseptere sosialistenes premisser for debatten ved å snakke om å «løfte de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene». Og ikke nok med det – Frp valgte til og med indirekte å angripe sosialistene for ikke å ha vært SOSIALISTISKE NOK. Dette viser en, for å si det rett ut, ynkelig liten ryggrad og ideologisk bevissthet fra et parti som kaller seg liberalister.
Å løfte de «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene» handler ikke om likelønn! Mennene som jobber i disse yrkene tjener akkurat like lite som sine kvinnelige kollegaer. Å late som samfunnet diskriminerer kvinner, fordi mange kvinner har valgt yrker som man fra før av visste at lå på et lavere lønnsnivå enn mange mer mannsdominerte yrker, er ikke minst også et hån mot nettopp disse kvinnene som har valgt disse jobbene av egen fri vilje. Insinuerer man at de ikke har valgt disse jobbene fordi de har lyst? Hvem har isåfall valgt for dem?
Til slutt: Jeg er faktisk ikke imot å løfte de «kvinnedominerte lavtlønnsyrkene». Det er mange av disse yrkesgruppene som hadde fortjent et lønnsløft (sykepleiere og lærere burde med sin lange utdanning ha en langt høyere lønn enn i dag), men hvis vi skal løfte disse yrkesgruppene, så skal det jo være fordi nettopp denne yrkesgruppen fortjener et lønnsløft og ikke fordi den er dominert av et bestemt kjønn, rase, seksuell legning, osv…
Hypotetisk eksempel: Sett at man plutselig var i en situasjon der kvinner tjente gjennomsnittlig mer enn menn; ville dagens sosialister/radikale feminister da også stått på barrikadene for å løfte f.eks. lagerarbeidere og andre mannsdominerte lavtlønnsyrker i lønn??? Antakelig ikke! Jeg tviler på at dette hadde vært en kampsak for Kristin Halvorsen og SV.
Jeg vil avslutte med å presisere nok en gang at jeg ØNSKER meg flere kvinnelige bedriftsledere, leger, kirurger, advokater, aksjemeglere, eiendomsmeglere, eller børshaier for den saks skyld. Men kvinner kan ikke tvinges til å velge disse yrkene, like lite som man – av åpenbare årsaker – kan gi alle sykepleiere og lærere samme lønn som Eivind Reiten.
Jeg presiserer også at jeg MENER at f.eks. sykepleiere, lærere og lektorer burde ha høyere lønn enn i dag, men det er fordi disse yrkesgruppene i offentlig sektor som krever høy utdanning fortjener lønnsløft basert på utdanningsnivået, og IKKE fordi den er dominert av en bestemt gruppe.
Og så et siste spørsmål til dere sosialister som fortsatt leser og river seg i håret: ville dere vært imot å gi sykepleiere høyere lønn hvis det var flere mannlige sykepleiere enn kvinnelige?
Konklusjon:
Likelønnskampen er vunnet for lenge siden. Det er en reguleringskamp på sosialistenes premisser som Frp, KrF, Venstre, og tildels Høyre av og til, konkurrerer om å sette agendaen i. Det er egentlig en ganske trist forestilling.
Disse 85 prosentene er forholdet mellom kvinner og menn i samme stilling. Altså er det ikke slik at forskjellen er der fordi flere kvinner velger å jobbe deltid. Kvinner som er hjemme med barn er heller ikke tatt med i regnskapet. Det er altså ikke lik lønn for likt arbeid – du kan ta en kikk på statistikk for gjennomsnittlig lønn for en 100%-stilling i forskjellige yrker og se forskjellene mellom kvinner og menn helt klart. Også innen kvinnedominerte yrker vil du se at menn ofte tjener noe mer.
Se for eksempel her, og sammenligne menn og kvinner som jobber heltid:
http://www.ssb.no/emner/06/05/lonnansatt/tab-2009-05-29-01.html
Sammenligner du alle bosatte personer, uavhengig av hvor mye de jobber, er forskjellen nærmere 75%. Enda større hvis du bare ser på netto arbeidsinntekt.
Du ignorerer også problemet med ufrivillig deltid i mange kvinnedominerte yrker (sykepleier, barnehagearbeider osv.).
En graf jeg oppfordrer deg til å ta en kikk på: http://www.ssb.no/magasinet/blandet/fig-2005-12-01-01.gif
Spør du meg, vil jeg si at det er veldig tydelig signal på at kvinner med barn blir diskriminert i arbeidslivet – og jeg mener ikke kvinner skal måtte velge å ikke få barn for å få lik lønn for likt arbeid.
Jeg slenger meg på Andreas ovenfor her. Jeg ble dessuten verken spesielt provosert eller sint av å lese innlegget ditt, bare litt oppgitt. Du har nemlig misforstått innfallsvinkelen totalt. Ja, selvfølgelig ville vi økt lønnen for verdi-yrkene selv om de stort sett var befestet av menn! Men; poenget er at, som Andreas sier, det faktisk er en del ulikheter mellom hva menn og kvinner tjener etter like lang utdanning (sykepleiere tjener langt mindre enn menn med like lang utdannelse), og det at kvinner tydeligvis føler et større samfunnsansvar enn menn, siden flest kvinner søker seg til slike yrker; burde ikke gjøre det “greit” at de får lavere lønn.
Dessuten må du se litt historisk på dette. Fagforeningene var styrt av menn, det var menn som sto på krava – så i de yrkene med flest menn, ble en akspeptabel lønn og arbeidsvilkår en realitet fortere. Kvinnene var ikke like flinke til å prøve å skrike høyest for å bli hørt av sjefen, dessuten stilte de med “dårlige kort”, fordi i mange tilfeller ble de fortalt at “den eneste måten vi går med på dette på, er hvis du ikke blir gravid mens du er ansatt hos oss” eller liknende ting, som var litt vanskeligere å styre før i tida enn det det er i dag. Det handler også om et verdispørsmål, at jeg mener oppgaver som pleiing av syke og gamle, opplæring av barn osv. er en minst like viktig jobb som det å sitte på et kontor hele dagen, leke viktig og snakke i telefonen. Ergo burde disse yrkene være likt lønnet, etter verdi for samfunnet.
Det sier også litt at lønnen i disse yrkene øker i takt med at flere menn søker seg til dem. Det er ikke tilfeldig.
Til slutt skal det nevnes at det er også er mannsdominerte yrker som helt klart trenger et lønnsløft, som f. eks. politi. En av grunnene til at de ikke har fått lønn som fortjent er at de ikke har streikerett, det samme kan forøvrig sies om sykepleierne.
Jenny, Jenny, Jenny. Hadde det ikke vært fint å leve i en verden hvor streiker og krav faktisk skapte høyere likevektslønn på lang sikt.
Desverre er det ikke slik. Om fagforeninger kan gjøre noe som helst med et langsiktig lønnsnivå er det å senke produktivitetsveksten og dermed redusere den.
Men jeg vil legge til en ting til. Det er som Kristian påpeker, svært lite som ikke kan forklares av arbeidsmengde og yrkesvalg. Sistnevnte er i gradvis endring fordi kvinner i større grad enn menn nå velger “harde” yrker, som juss, medisin og økonomi.
En må imidlertid ikke være så kjapp å anta at vi til slutt skal ende i perfekt likhet mellom kjønnene. Ei heller at det er ønskelig. Kjønn er, som andre grupper, kun en samling enkeltindivder som tar uavhengige valg.
Hvis man skal være bekymret for noe i likelønnskampen bør det være dette: kvinner er dramatisk underrepresentert på de steder der de ikke kan kvoteres inn.
Hvilke steder er det? Eiere og toppledere.
Toppledere; alle vet det. Det er kun 3 kvinnelige toppledere på Oslo Børs. Det er imidlertid vanskelig å kvotere når det kun er én person som skal velges.
Eiere fordi man bli eier av å spare, ta risiko og investere langsiktig. Noe kvinner sjelden gjør. Blant landets 400 rikeste er det ikke en eneste kvinne som ikke har arvet størstedelen av formuen sin. Over 3/4 av listen er menn som har gjort akkurat det.
Disse to områdene kan ikke kvinnesaken tvinge seg på. Det er bare en ting å gjøre: jenter, ta dere sammen. Våg å drømme om å nå den aller høyeste posisjonen. Spar, invester og ta risiko. Og verden vil ligge for dine føtter, uansett likelønnspott eller ei.
Andreas: De grafene du henviser til utfordrer ikke noen av argumentene mine i det hele tatt. Hvis du kunne vist til at en mannlig offentlig ansatt sykepleier med samme stilling tjente mer enn en kvinnelig sykepleier med akkurat samme stilling, og deretter vist til en generell trend – så hadde du hatt et argument. Men de grafene du viste til tok bare for seg offentlig sektor som helhet. Det er jo stor forskjell på lønnsnivået innen offentlig sektor. Det er f.eks. flere kvinnelige lærere enn menn, men jeg vil anta at det fortsatt er flere mannlige rektorer, og flere mannlige ledere i offentlig sektor generelt. Lønsningen da er å oppfordre flere kvinner til å velge disse yrkene, ikke å forsøke å utjevne forskjeller med en likelønnspott.
Poenget med ufrivillig deltid har heller ikke noe med kvinner å gjøre. Faktum er at i disse stillingene er det ofte snakk om deltid eller ingenting. Å innføre en rett til heltid, vil da i mange tilfeller bety ingen jobb, og en umulig situasjon for de som skal organisere ressursbruken i f.eks. helsesektoren der man ofte faktisk er avhengig av den fleksibiliteten deltid gir.
Jeg vil bl.a. henvise til en meget god artikkel Torbjørn Sølsnes skrev i Minerva, allerede i mars:
http://www.minerva.as/?p=508
her skriver han bl.a.
“Noen yrkesgrupper tjener mindre enn andre. Klarest kommer dette til syne i forhold til yrkesgrupper som i all hovedsak er sysselsatt i offentlig sektor. Vanligvis pleier man å sammenligne antall utdanningsår, og det klassiske eksempelet er mellom en sykepleier og en ingeniør. Begge har om lag like lang utdanning, men den ene utdannelse er til et mer typisk kvinneyrke enn det andre. Men lønnsforskjellen mellom ingeniører og sykepleiere skyldes ikke at det ene yrket er mannsdominert og det andre kvinnedominert. Selv ikke der hvor en sammenligner lønnsnivået mellom en ingeniør og en sykepleier hvor begge jobber i offentlig sektor, forklares forskjellen med kjønnsfaktoren”.
“Et annet forklaringsmoment er hvorvidt man jobber heltid eller deltid. Mange ønsker å jobbe mindre enn 100 prosent, særlig gjelder det dem som har små barn. Mange gjør et poeng ut av at det ofte er kvinner som jobber redusert. – Ja, kvinner tar ut mer foreldrepermisjon enn menn, og jobber nok også oftere deltid i småbarnsperioden enn menn. Men er det et politisk problem? Det er jo et valg som hver enkelt (familie) tar, og som man høster både fordelene og ulempene av.”
Jenny: det er bra du ikke blir SÅ provosert, selv om det alltid er litt morsomt. Men du kan ikke sammenligne lang utdanning og late som dette har med kjønnsforskjeller å gjøre. Dette dreier seg stort sett om forskjeller på offentlig og privat sektor og mellom yrkesgrupper. En mannlig lærer tjener mindre enn en mannlig ingeniør selv om begge har lang utdanning!
Jeg skulle ønske vi kunne ha en debatt om lønnsnivået i offentlig sektor. At vi kunne ha en debatt om lav lønn i mange yrkesgrupper med lang utdanning. Det er jeg sikker på at hadde tjent disse såkalte “kvinnedominerte lavtlønnsyrkene” mye mer enn denne tåpelige likelønnsdebatten.
[...] Jeg skal ikke gjenta hele argumentasjonsrekken min mot den såkalte likelønnskampen. Den har jeg redegjort for i en lengre bloggpost dere kan lese her. [...]
[...] og Jens Stoltenberg, som ville løfte de såkalte kvinnedominerte lavtlønnsyrkene (les også om likelønnsvrøvlet og kvotering). De ville altså ikke at lærere og sykepleiere skulle få høyere lønn fordi de [...]
[...] Mythbuster: Likelønnsvrøvlet [...]