Poenget med ufrivillig deltid har heller ikke noe med kvinner å gjøre. Faktum er at i disse stillingene er det ofte snakk om deltid eller ingenting. Å innføre en rett til heltid, vil da i mange tilfeller bety ingen jobb, og en umulig situasjon for de som skal organisere ressursbruken i f.eks. helsesektoren der man ofte faktisk er avhengig av den fleksibiliteten deltid gir.

Jeg vil bl.a. henvise til en meget god artikkel Torbjørn Sølsnes skrev i Minerva, allerede i mars:

http://www.minerva.as/?p=508

her skriver han bl.a.

“Noen yrkesgrupper tjener mindre enn andre. Klarest kommer dette til syne i forhold til yrkesgrupper som i all hovedsak er sysselsatt i offentlig sektor. Vanligvis pleier man å sammenligne antall utdanningsår, og det klassiske eksempelet er mellom en sykepleier og en ingeniør. Begge har om lag like lang utdanning, men den ene utdannelse er til et mer typisk kvinneyrke enn det andre. Men lønnsforskjellen mellom ingeniører og sykepleiere skyldes ikke at det ene yrket er mannsdominert og det andre kvinnedominert. Selv ikke der hvor en sammenligner lønnsnivået mellom en ingeniør og en sykepleier hvor begge jobber i offentlig sektor, forklares forskjellen med kjønnsfaktoren”.

“Et annet forklaringsmoment er hvorvidt man jobber heltid eller deltid. Mange ønsker å jobbe mindre enn 100 prosent, særlig gjelder det dem som har små barn. Mange gjør et poeng ut av at det ofte er kvinner som jobber redusert. – Ja, kvinner tar ut mer foreldrepermisjon enn menn, og jobber nok også oftere deltid i småbarnsperioden enn menn. Men er det et politisk problem? Det er jo et valg som hver enkelt (familie) tar, og som man høster både fordelene og ulempene av.”

Jenny: det er bra du ikke blir SÅ provosert, selv om det alltid er litt morsomt. Men du kan ikke sammenligne lang utdanning og late som dette har med kjønnsforskjeller å gjøre. Dette dreier seg stort sett om forskjeller på offentlig og privat sektor og mellom yrkesgrupper. En mannlig lærer tjener mindre enn en mannlig ingeniør selv om begge har lang utdanning!

Jeg skulle ønske vi kunne ha en debatt om lønnsnivået i offentlig sektor. At vi kunne ha en debatt om lav lønn i mange yrkesgrupper med lang utdanning. Det er jeg sikker på at hadde tjent disse såkalte “kvinnedominerte lavtlønnsyrkene” mye mer enn denne tåpelige likelønnsdebatten.

Desverre er det ikke slik. Om fagforeninger kan gjøre noe som helst med et langsiktig lønnsnivå er det å senke produktivitetsveksten og dermed redusere den.

Men jeg vil legge til en ting til. Det er som Kristian påpeker, svært lite som ikke kan forklares av arbeidsmengde og yrkesvalg. Sistnevnte er i gradvis endring fordi kvinner i større grad enn menn nå velger “harde” yrker, som juss, medisin og økonomi.

En må imidlertid ikke være så kjapp å anta at vi til slutt skal ende i perfekt likhet mellom kjønnene. Ei heller at det er ønskelig. Kjønn er, som andre grupper, kun en samling enkeltindivder som tar uavhengige valg.

Hvis man skal være bekymret for noe i likelønnskampen bør det være dette: kvinner er dramatisk underrepresentert på de steder der de ikke kan kvoteres inn.

Hvilke steder er det? Eiere og toppledere.

Toppledere; alle vet det. Det er kun 3 kvinnelige toppledere på Oslo Børs. Det er imidlertid vanskelig å kvotere når det kun er én person som skal velges.

Eiere fordi man bli eier av å spare, ta risiko og investere langsiktig. Noe kvinner sjelden gjør. Blant landets 400 rikeste er det ikke en eneste kvinne som ikke har arvet størstedelen av formuen sin. Over 3/4 av listen er menn som har gjort akkurat det.

Disse to områdene kan ikke kvinnesaken tvinge seg på. Det er bare en ting å gjøre: jenter, ta dere sammen. Våg å drømme om å nå den aller høyeste posisjonen. Spar, invester og ta risiko. Og verden vil ligge for dine føtter, uansett likelønnspott eller ei.

Dessuten må du se litt historisk på dette. Fagforeningene var styrt av menn, det var menn som sto på krava – så i de yrkene med flest menn, ble en akspeptabel lønn og arbeidsvilkår en realitet fortere. Kvinnene var ikke like flinke til å prøve å skrike høyest for å bli hørt av sjefen, dessuten stilte de med “dårlige kort”, fordi i mange tilfeller ble de fortalt at “den eneste måten vi går med på dette på, er hvis du ikke blir gravid mens du er ansatt hos oss” eller liknende ting, som var litt vanskeligere å styre før i tida enn det det er i dag. Det handler også om et verdispørsmål, at jeg mener oppgaver som pleiing av syke og gamle, opplæring av barn osv. er en minst like viktig jobb som det å sitte på et kontor hele dagen, leke viktig og snakke i telefonen. Ergo burde disse yrkene være likt lønnet, etter verdi for samfunnet.

Det sier også litt at lønnen i disse yrkene øker i takt med at flere menn søker seg til dem. Det er ikke tilfeldig.

Til slutt skal det nevnes at det er også er mannsdominerte yrker som helt klart trenger et lønnsløft, som f. eks. politi. En av grunnene til at de ikke har fått lønn som fortjent er at de ikke har streikerett, det samme kan forøvrig sies om sykepleierne.

Se for eksempel her, og sammenligne menn og kvinner som jobber heltid:
http://www.ssb.no/emner/06/05/lonnansatt/tab-2009-05-29-01.html

Sammenligner du alle bosatte personer, uavhengig av hvor mye de jobber, er forskjellen nærmere 75%. Enda større hvis du bare ser på netto arbeidsinntekt.

Du ignorerer også problemet med ufrivillig deltid i mange kvinnedominerte yrker (sykepleier, barnehagearbeider osv.).

En graf jeg oppfordrer deg til å ta en kikk på: http://www.ssb.no/magasinet/blandet/fig-2005-12-01-01.gif

Spør du meg, vil jeg si at det er veldig tydelig signal på at kvinner med barn blir diskriminert i arbeidslivet – og jeg mener ikke kvinner skal måtte velge å ikke få barn for å få lik lønn for likt arbeid.