Grenser for Politikk

Da er jeg tilbake i Norge etter noen fantastiske dager i Georgia med Unge Høyres søsterparti; Young Rights. Jeg har vært heldig å blitt kjent med et utrolig gjestfritt folk og en spennende kultur, men etter nesten et halvt døgn på enten fly eller flyplass føltes det utrolig deilig å sette bena innenfor dørterskelen hjemme igjen.

Etter noen dager uten internett har jeg et akutt behov for å blogge, og da passer det jo fint med noen refleksjoner og beretninger fra den siste uken:

Innreise
Tirsdag 10. november drar Camilla Strandskog, Stefan Heggelund, Fredrik Punsvik og jeg fra Gardermoen, med endelig destinasjon; Georgia for øyet. Camilla er eneste i gruppen som har vært i Georgia før. Vi synes det er svært morsomt å spøke om hvorvidt de har strøm i Georgia, osv… mens Camilla er litt oppgitt og informerer oss om at det er elektrisitet der, og at vi ikke skal bo i huler.

Allerede på flyplassen aner vi en tendens til en litt primitiv form for humor. Dette skyldes nok delvis et flertall av mannlige turdeltakere, men det faktum at de fleste av oss har en fasinasjon for ganske vulgær humor er også en nokså medvirkende faktor. Da vi flyr videre fra London, Heathrow, og oppdager at det ikke er mulig å spore en eneste norsk person, blir ikke humoren mer elegant. Vestlige turister er mildt sagt mangelvare i Georgia. Sjansen for å treffe en annen norsk person er omtrent like stor som å vinne i Lotto 3 ganger på rad (dersom eventuelle mattenerder leser bloggen min informerer jeg om at her ikke er utført sannsynlighetsberegninger).

Det er merkelig hvor befriende det er å kunne si akkurat hva du vil. Det norske samtaleinnholdet blir raskt rimelig primitivt, og terskelen for å le av dårlige vitser blir ganske lav. Nettopp derfor er det kanskje også litt sunt at vi er tilbake i Norge nå. Dannelse er jo tross alt et viktig prinsipp for et konservativt parti.

Flyturen går greit. Stefan har flyskrekk, men får til gjengjeld meget god service fra alle flyvertinnene. Etter mange timer, og mellomlanding i Armenia ankommer vi flyplassen i Tblisi ca kl 03.00 – georgisk tid. Noe av det første som møter oss er en ung oversosial mann som spør hvilket ærend vi har i Georgia. Vårt søsterparti, Young Rights, er i opposisjon til den sittende regjeringen. Vi vet også at menneskerettigheter og ytringsfrihet ikke er Georgias fremste merkevare, så vi svarer ikke stort mer enn: business. Mannen svarer kjapt: «this is ex-soviet country – get out while you can». Vi ler, men kikker samtidig litt undrende rundt og lurer på om ikke transporten vår snart er der før vi treffer flere gærninger.

Etter at vi har tatt feil av vekslingskursen, tatt ut alt for mange penger, og satt oss ned en liten stund kommer transporten. Det blir starten på det som visstnok var en vanvittig biltur fra Tblisi opp til Bakuriani i kaukasus-fjellene, der vi skal holde til de neste dagene. Stefan er ganske anspent når vi kommer frem, og forteller skremt om en litt annen kjørekultur enn vi er vant til i Norge. Selv var jeg altfor trøtt til å bry meg og sov mesteparten av veien. Om Stefans frykt var begrunnet eller ubegrunnet får altså de andre vurdere.

Hotellet vi skal sove på er et ski resort som brukes en del om vinteren, men da vi ankommer er vi de eneste på hele hotellet. Det er et hyggelig sted. Jeg er overlykkelig over at det er internett på rommet (den skulle imidlertid bli midlertidig) slik at jeg kan oppdatere bloggen de neste dagene. Men aller først er det tid for å sove litt. Klokken er 06.00 og etter frokost venter det 30-40 Georgiere som skal skoleres i demokratiteori, tale og debatt, og organisasjonsbygging de neste dagene.

Første møte
Young Rights er ungdomsorganisasjonen til det konservative partiet: New Rights, i Georgia. Jeg visste ikke så mye om New Rights på forhånd, men det var selvfølgelig en glede å oppdage at partiet er godt plantet i liberal konservativ tradisjon. Verdiene de kjemper for er: Freedom of individual, Limited government, Rule of law, Right to property, Free enterprise, Equal opportunities, Self-Help, Traditional values and family. I tillegg til demokratiske rettigheter og konservative verdier, kjemper ungdomsorganisasjonen for en samling av sentrum-høyre ungdom i Georgia. Vi skal forhåpentligvis hjelpe dem med å bygge en sterkere organisasjon.

Hvis du trodde norske politikere er glad i å skravle, så burde du reise til Georgia. De snakker i munnen på hverandre hele tiden, og er svært så livlige. I tillegg snakker svært få engelsk. Det er stort sett bare Irina og Rezi (tidligere og nåværende leder av Young Rights) – som også var med å organisere opplegget – og et par til som snakker nok engelsk til å kunne kommunisere fritt blandt gruppen vi skal skolere de neste dagene. Det er litt uvant i starten. Selv har jeg aldri holdt foredrag med noen som oversetter for meg før, men jeg blir fort vant til å kommunisere gjennom tolk og med mye gestikulering.

Vi starter opplegget med å sette noen regler for dagene. Irina og Rezi har allerede laget et poengsystem, der gruppene får poeng fra 1 – 6 for ulike faktorer. Disiplin er en poenggivende faktor. Å komme for sent gir 10 minuspoeng. (Jeg lurer på om Sunniva har gitt dem noen tips.) Ti minuspoeng er riktignok ikke SÅ strengt som det først kan virke som. I Georgia står man nemlig ikke opp 9 om morgenen på seminar. Den første regelen vi setter er at alle må være på plass til, hold dere fast, klokken 11 om «morgenen». Georgiere er rimelig glad i å feste, og noe særlig tidligere enn klokken 11 var det visstnok ikke mulig å starte.

Camilla åpner det politiske programmet med et foredrag om demokrati-teori. I første lengre pause blir vi kjørt ned til «sentrum» i Bakuriani. Der stikker jeg innom en liten lokal butikk for å kjøpe undertøy, siden jeg ikke hadde rukket å vaske det jeg har hjemme før turen. Jeg betaler litt under 100 kr. til sammen for 6 par sokker og 6 boksere. Prisnivået reflekterer velstanden i området. En gjennomsnittslønn i Georgia er ca $2-300 i måneden, i Bakuriani er det nok en del mindre. Overalt er det tomme brakker, og forfalne bygninger. Sovjetunionen har satt sine spor.

Den politiske situasjonen er også en helt annen verden enn den vi er vant til. I Unge Høyre bekymrer vi oss over at staten har vokst seg for stor, at skattene er for høye, at det sivile samfunn og enkeltmennesket ikke ilegges nok ansvar og at skolen vår ikke gir elevene den nødvendige kunnskapen for å kunne måle seg med andre rike vestlige land. Dette er ikke noe forsøk på å bagatallisere de problemstillingene vi har i Norge. Det er selvfølgelig et meget stort problem at 1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, at 230.000 mennesker i Norge går på uføretrygd, at vi har nesten 700.000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, og at trygdeutgiftene våre bare fortsetter å skyte i været, osv… men det kan ikke sammenlignes med de problemene man sliter med i Georgia. Jeg tenker at vi har godt av å bli minnet på hvor heldige vi tross alt er.

Bakgrunn og politisk situasjon
Georgia er et gammelt kristent kongedømme, fra 327, (se Wikipedia). Landet kom under tsar-Russlands kontroll den 12. september 1801. Etter den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917 erklærte Georgia seg som et selvstendig land etter forsøket med Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk. Landet var selvstendig en kort periode frem til 1921 da det ble invadert av Den røde armé. Landet ble da innlemmet i Sovjetunionen og var en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (TFSSR) sammen med Armenia og Aserbajdsjan I 1936 ble landet omdannet til Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk innenfor Sovjetunionen.

Georgia ble selvstendige i 1991, og har vært det siden, men de sliter fortsatt med manglende demokratiske rettigheter, politisk maktkonsentrasjonen og korrupsjon, hvilket hindrer nødvendig utvikling. President Mikheil Saakasjvili styrer landet med det vi ikke kan kalle annet enn en autoritært styreform:

- Valgene er ikke rettferdige
- Mediene er partiske
- Rettsystemet er partisk
- Ytringsfriheten er ganske begrenset, i hvert fall hva gjelder TV, og du kan risikere å bli arrestert om du blir for plagsom i din politiske motstand mot Saakasjvilis regjering.

Ungdommene i Young Rights kjemper for demokrati.
Deres fremste kampsaker er f.eks:

- Et uavhengig rettsystem
- Menneskerettigheter
- Ytringsfrihet
- Demokrati
- Uavhengige medier

Det er alltid grenser for hvor lenge et autoritært styresett vil evne å holde på makten, men demokrati må læres og det er nettopp derfor slike demokratiutviklingsprosjekter er så utrolig viktig. Demokrati kan ikke innføres over natten. Det krever en langvarig mentalitetsendring. Når du hele livet har blitt vant til å bli kontrollert, må du også venne deg til å takle frihet. Georgia er riktignok ikke noe diktatur, men den politiske situasjonen er fortsatt langt unna et fungerende demokrati. Jeg har liten tro på at Saakasjvili vil kunne fortsette i det uendelige. Konflikten med Russland, i forbindelse med inntoget i Sør-Ossetia, har svekket tilliten til Saakasjvili betraktelig. Det kan ta tid, men en dag vil Saakasjvili måtte gå og hans parti miste makten. Da er det viktig at et nytt styresett har en såpass innebygget demokratisk mentalitet, at det ikke utvikler seg et nytt autoritært styre.

Mye av skoleringstiden går derfor med til demokrati-teori. Vi forteller om hvilke grunnleggende faktorer et demokrati består av og ulike måter å organisere et demokratisk samfunn på. Vi deler av våre erfaringer fra Norge som ungdomspolitisk parti og hvordan Unge Høyre oppnår politisk innflytelse innen de demokratiske rammene i vårt samfunn. Mange av ideene er nye. Det er litt absurd å tenke på at rettigheter vi har tatt helt forgitt siden vi kunne gå, fortsatt er såpass fjerne her, men det er jo også nettopp fordi vi nærmest har fått disse tankene inn med morsmelken at de er såpass selvfølgelige for oss.

I Norge har vi elevråd fra barneskolen av. Som 11-12 åring og elevrådsleder i 6. og 7. klasse husker jeg godt at jeg satt på møter sammen med lærere, foreldre og rektor og var med på å bestemme hvordan ulike forhold på skolen skulle være. Vi har barn og unges kommunestyre, ungdommens fylkesting, studentparlamentet, osv… Helt fra barndommen av, og i alle ledd i samfunnet – lærer vi hvordan bestemmelser som angår en gruppe mennesker kan taes i fellesskap.

I Georgia har de også lovlige politiske grupperinger på skolene, men ikke annet enn de som er direkte opprettet/kontrollert av regjeringen får vi høre. Ungdommene vi er sammen med har mer enn nok med å forestille seg å kunne diskutere politikk fritt på skoler og universiteter. Elevdemokratiet vi er kjent med i Norge er fortsatt ganske vanskelig å forstå.

Oppholdet
Andre dagen har vi tale -og debattskolering. Stefan får stående applaus fra georgierne for sitt eksempel på et norsk skoledebattinnlegg, til tross for at forsamlingen ikke kan ha skjønt spesielt mye av innholdet. Det er kanskje like greit. Når du kjemper for ytringsfrihet og menneskerettigheter er det kanskje litt vanskelig å anse valgfritt sidemål som noen vital sak for samfunnsutviklingen.

Georgiere er bråkete, de snakker i munnen på hverandre og har ikke en veldig disiplinert møtekultur, men vi blir alle grepet av en enorm gjestfrihet som jeg knapt har sett maken til noe annet sted. De har en utrolig vilje til å lære, et enormt konkurranseinnstinkt og er veldig opptatt av å få tilbakemeldinger fra oss på alt de gjør. Vi kårer beste åpningsinnlegg, og som hedmarking må jeg bare akseptere at premien vi gir ut er en Oslo Unge Høyre-genser.

Stemningen er på topp. Ungdommene fra Georgia er åpne og inkluderende mennesker og stolte av sin kultur. Det er umulig å ikke bli glad i disse menneskene.

Sosialt er det også et møte med en helt annen kultur. Alle synger og danser som om de skulle gjort det hele livet. De er særlig glad i vise frem sin georgiske folkedans, og vil gjerne at vi skal prøve. De går aldri lei våre forsøk på å etterligne dansen deres, selv om jeg (jeg kan snakke for meg selv) antakelig ser enda dummere ut enn jeg føler at jeg gjør når jeg forsøker å etterligne de ganske kompliserte beinbevegelsene i georgisk folkedans. Georgierne er uansett bare overlykkelige over at vi ønsker å lære av deres kultur.

Drikkekulturen er heller ikke noe for sarte mager. Etter at det politiske opplegget er ferdig for dagen er det fest, hver dag. Det er umulig å stoppe georgiere fra å ha det gøy. Jeg tenker at Sunniva tross alt har hatt en ganske takknemlig jobb med å holde styr på Unge Høyre-folk på diverse landsmøter og konferanser. For denne gjengen er fest tilsynelatende like selvfølgelig som demokrati er for oss. Våre venner ser også ut til å ha en evigvarende tilførsel av georgisk vin, som de gladelig deler ut til oss. Det er bare å venne seg til å drikke litt saktere, for et tomt glass i Georgia er nermest å regne som synd. I tillegg er det viktig å skåle. Enkelte drikker nesten ikke uten å utbringe en skål, og det ville selvfølgelig være en fornermelse å ikke skåle med. De skåler for alt mulig, men først og fremst til ære for oss. For kvinner, og spesielt Camilla naturligvis, for vennskap mellom våre nasjoner, for vennskap mellom oss, for vennskap mellom våre kulturer, osv… Vennskap er en sentral faktor. En god skål må også gjerne repeteres på ulike måter, og mange ganger.

Georgiere er ikke bare gjestfrie, men de er også utrolig stolte og gavmilde. Det er aldri snakk om at vi skal spandere noe på dem, selv om prisene i baren er lommerusk for oss. En øl koster f.eks. ca 6 kroner. Vi er deres gjester, og det er deres oppgave å by på det de har. Det eneste de krever er at vi tar imot det de tilbyr. Det er rett og slett uhøflig å takke nei. Det må nok være utrolig slitsomt å reise til Georgia som avholdsmann, men ingen av oss sliter med det problemet. De er også veldig stolte av sine mattradisjoner, og det er et absolutt must å smake.

Siste dagen i Bakuriani holder Fredrik og jeg en presentasjon om Unge Høyre, hvordan vi jobber, hvordan organisasjonen vår fungerer, og hvordan vi forsøker å oppnå innflytelse. De synes «Nok er Nok» plakatene der AP, SV og SP kastes i søppeldunken er interessante og lurer på om det er lovlig å henge opp slike plakater i Norge. De synes også det er ganske spennende at ungdomspartier i Norge faktisk har lov til å fronte andre meninger enn sitt moderparti, helt uten problemer.

Det politiske innholdet denne dagen avsluttes med individuelle presentasjoner fra medlemmene i Young Rights. Alle har måttet jobbe med en individuell oppgave i løpet av seminaret. Oppgaven er prinsipiell og ideologisk, og handler om hvordan hver enkelt ville organisert samfunnet i Georgia dersom de kunne startet med blanke ark. Flere av presentasjonene er meget gode og ideologisk bevisste. De tar for seg maktfordelingsprinsippet, hvordan begrense presidentens makt, forholdet mellom presidenten og parlamentet og viktigheten av et objektivt rettsvesen, for å nevne noe. Vi avslutter dagen med en kåring av de to beste presentasjonene. Vinnerne får hver sin «Nok er Nok t-skjorte», før vi går på rommet og forbereder oss mentalt på enda en kveld med mye vin, taler, sang og dans.

Hjemreise
Etter en georgisk festmiddag med så mange skåler at jeg ikke kunne telt dem med både fingre og tær – det skåles for kjærligheten, for kvinner, for barn, for venner, for vennskap mellom våre land, for religion, for de døde, for de levende – setter vi kursen for Tblisi der vi skal tilbringe 2 netter før vi vender hjem igjen. Ca kl. 01.30 om natten kjører vi ned fra Bakuriani og Kaukasus-fjellene. Vi er omgitt av tåke, og sjåføren kan nesten ikke se veien forann seg. Denne gangen er det ikke bare vi som synes det er litt skummelt. Også denne kvelden er jeg rimelig trøtt da vi reiser, og etter de første humpete kilometerne klarer jeg å sovne i baksetet. Da jeg våkner igjen er vi ute på motorveien med retning Tblisi og dramatikken er over.

Vi parkerer bilen i bakgården på hotellet der vi skal sove. Hotellet består av huset til en gammel hyggelig dame. Hun snakker hverken georgisk eller engelsk – bare russisk, men klarer å gjøre seg forstått med gestikulering og kroppsspråk. Det er en ganske sjarmerende leilighet, og overalt henger det malerier. Etter det vi forstår er de malt av datteren hennes som er kunstner og bor i utlandet. Vi finner raskt sengen når vi kommer frem. Jeg går på badet, pusser tennene og legger meg. Da jeg våkner igjen har døren på mystisk vis gått i vranglås. Den er nemlig umulig å åpne (selv etter å ha demontert dørhåndtaket).

Resten av dagen går med til sightseing i Tblisi. Byen er en blanding av butikker, forfalne bygninger, fattige strøk og flotte velbevarte middelalderbygninger. Det er særlig mange gamle vakre katedraler. Den mest kjente av dem skal visstnok være utformet av en ung arkitekt som fikk armen sin kappet av etter at prosjektet var ferdig slik at han aldri skulle kunne bygge noe så vakkert igjen. Etter omvisning drar vi videre til et lokalt georgisk spisested, hvor vi får servert en georgisk bønnesuppe, diverse lokalt tilbehør og en rett som består av kokte melboller fylt med krydret kjøtt og kraft. Det er spennende med ny mat, men vi begynner å lengte etter noe mer gjenkjennelig på tallerkenen. Dagen avsluttes derfor med middag på steakhouse, noe Stefans urolige mage satte stor pris på.

Vi er klare for en siste natt i huset til den hyggelige russiske damen. I løpet av kvelden er vi så uheldige å knuse et kjøkkenglass. Vi tilbyr damen penger for glasset, men hun ville ikke høre snakk om å få et øre mer enn glasset koster, til tross for at vi vet at hun sliter økonomisk. Fredrik insisterer likevel på å legge igjen litt ekstra penger.

Vi kommer oss avgårde og resten av hjemturen består egentlig av det samme som turen til, i omvendt rekkefølge, for å gjøre en historie kort.

I ettertid
Turen har vært veldig inspirerende. Verdien av å oppleve nye kulturer, og kommunisere med mennesker med annen bakgrunn og andre erfaringer er helt unik – særlig for et parti som er opptatt av mangfold, og internasjonal politikk. I Unge Høyre vet vi, som konservative, at det ikke er mulig å designe et nytt samfunn fra skrivebordet. Likeledes tror jeg det er umulig å løse store utfordringer i internasjonal politikk, uten å oppleve kulturen og få en forståelse av hva det dreier seg om selv

Jeg har på kort tid blitt utrolig glad i Georgia, og menneskene i Young Rights.
Jeg har hatt en fantastisk tur. Jeg er ganske sliten og glad for å være tilbake i Norge igjen, men jeg håper virkelig at jeg får muligheten til å reise tilbake om ikke så altfor lenge.
Elitekurspremien kunne ikke vært bedre!