Grenser for Politikk

Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at jeg er glad i å diskutere, og i disse juletider havner jeg fort i dikusjoner med mine religiøse venner. Selv er jeg ateist (eller nærmere sagt, en agnostisk ant-teist, men jeg skal ikke bruke denne posten på å definere hva jeg legger i det), og gleder meg over juleferien. Enkelte mener at det hyklersk av oss som ikke er religiøse å feire jul, sette opp juletre, tenne lys, synge julesanger, osv… Dette er både en intolerant, unyansert, og ganske historieløs påstand.

I denne posten skal jeg derfor både gjøre rede for hvorfor jeg mener ateister gjerne kan synge julesalmer av full hals uten å føle seg hyklersk på noen måte, og også gjøre rede for den hedenske opprinnelsen til mange av våre «kristne» tradisjoner.

(Jeg sitter naturligvis ikke inne med alt dette i hodet, og posten er basert på en sammenfatning av en rekke kilder på nettet som jeg også oppsummerer under, siden posten ville blitt altfor lang dersom jeg skulle utdypet absolutt alt. Hvis noen ser noe de mener er absolutt feil, så er det bare å bruke kommentarfeltet. Ellers håper jeg dere finner posten interessant).

Først det personlige og kulturelle:

Julen er ikke først og fremst en kristen feiring. Det er en sekulær feiring basert på kristne tilpasninger av hedenske tradisjoner. Det er ikke noe som er distinkt kristent ved julen, og ingen ikke-religiøse burde føle noe som helst problem med å delta helhjertet i offentlige og familiære feiringer av de sekulære verdiene vårt samfunn er bygget på via et kristent kulturgrunnlag. Fred, frihet, ansvar, mangfold, nestekjærlighet og toleranse er ikke noe man trenger å være kristen for å feire!

Visst finner jeg verdi i mange religiøse fortellinger som ofte blir fortalt i julen. Mange av kirkens og bibelens fortellinger innehar viktige moralske verdier, men det gjør riktignok også Harry Potter, og jeg trenger like lite å tro på Harry Potter for å glede meg over dem, som jeg trenger å tro på Jesus for å glede over enkelte av kristendommens fabler og eventyr. Det skal dog sies at Harry Potter er vesentlig bedre skrevet.

Ei heller trenger man å føle noe ubehag ved å gå i kirken på julaften, eller synge julesanger med familien. Det kan like fullt handle om å hedre våre tradisjoner, som noe religiøst. Jeg var lenge eneste ateist i et representasjonskor for Ung Kirkesang. Det var ikke noe problem for meg å stå i gudstjenester, eller på konserter, og synge sanger fullt av tekster som hyllet Gud og aspekter ved den kristne tro.

De andre i koret, som alle var mer eller mindre religiøse, var – tør jeg påstå – ikke først og fremst med av religiøse grunner de heller (for mange var det nok en sterkt medvirkende årsak), men pga sin glede ved gammel kirkemusikk. Gammel middelaldermusikk, og renessansemusikk har en helt egen stemning.

Man trenger da virkelig ikke å være kristen for å synes at dette er nydelig musikk:

Ei heller trenger man å være kristen for å glede seg over gammel kunst, flotte fortellinger, eller mest av alt våre kulturhistoriske tradisjoner.

Så det historiske:

Høytider, festlighter, store måltider, ofre, gaver, osv… er på ingen måte noe særegent for kristendommen eller moderne religiøse tradisjoner. Alle religiøse feiringer i dag har sin opprinnelse i gamle hedenske tradisjoner.

Gamle midtvintersfeiringer feiret solens gjenkomst fra kulde og mørke, og symboliserte en overgang fra det gamle året til det nye året. Mange av dagens tradisjoner begynte med feiringen av det nye året i Mesopotamia. Mesopotamiere tilba mange guder, og den største av dem alle var Marduk. Hvert år når vinteren kom, trodde man at Marduk ville bekjempe «Kaosets Monstre» (Monsters of Chaos). For å assistere Marduk i hans kamp, holdt Mesopotamiere en festival for det nye året kaldt Zagmuk. Feiringen varte i 12 dager. Julens 12 dager, brennende bål, julekubben, gaver, karnival, parader, julebukk, høytidsmåltider og kirkeprosesjoner kan altså alle finne sitt opphav i tidlige mesopotamiske tradisjoner.

Her i Skandinavia forbinderr vi midtvintersfeiringer med vikingenes tradisjoner. Ordet Jul (av norr. jól som egentlig refererer til jólablót) er opprinnelig navnet både på den hedenske feiringen av midtvinterdagen i Norden. Jól-feiringen eksisterte over hele Nord-Europa. Det var en feiring av solens tilbakekomst på den mørkeste tiden av året. I løpet av vintermånedene i Norden forsvinner solen i ganske store deler av døgnet, og enda lenger nord i mange dager og uker av gangen.

I vikingtiden sendte man, etter et visst antall dager med mørketid, speidere opp på fjellet for å avvente solens tilbakekomst. Straks lys kunne skimtes ville de i all hast skynde seg tilbake til landsbyen og bringe de gode nyhetene. For å feire dette ble en stor festival holdt. Den kunne vare opp til 12 dager i strekk.

Hovedregelen var antakelig at man holdt på til ølet (jólaölet) var drukket opp, og det kunne ta lang tid. Gårdene var pålagt å brygge mye og godt øl, og kunne vente straff hvis de ikke fulgte opp. Lot man være å brygge masse og godt øl tre år på rad, ville man miste gård og grunn til kongen og hans menn. Julaften eller jólaaptann ble feiret en eller annen gang mellom 21. og 24. desember, og da ofret man et villsvin til Frigg. Maten ble servert over en stor rund kubbe av eik eller furu (yule-log). Store bål ble tent, og i noen områder knyttet folk epler til grener fra trær som en påminnelse om at vår og sommer ville komme på nytt.

I likhet med metodene for kristendommens senere utbredelse var Roma kjent for å absorbere de «hedenske» religionene og ritualene som eksisterte i det voksende romerske imperiet. I Roma, der vintrene ikke var like harde som lenger nord, feiret man Saturnalia – en feiring til ære for Saturn, åkerbrukets gud. På samme tid var Mitraismen svært populær. Den tilba guden Mithra, solens Gud, som man mente at ble født den 25. desember. Denne datoen er antakelig utgangspunktet for den senere julefeiringen på dette tidspunktet. Soldatene i Roma ble etterhvert ivrige tilhengere av Mitraismen, som opprinnelig kom fra Persia, og Mitraismen spredte seg over hele Romerriket.

Før kristendommen ble statsreligionen i Romerrike, var Mitraismen blitt den ledende religion innenfor det romerske keiserriket. Mithraismen og kristendommen var lenge i sterk konflikt. Kristendommen løste dette slik mange hadde gjort før dem, og fikk ganske enkelt sin plass ved å ta til seg mithraismens tradisjoner og skikker og gi dem kristne navn. (På samme måte som man gjorde med kristendommens innførelse i Norge, og de liknende skikkene til de nordiske religionene.)

Det er bare å se på likhetene:

Mithraismen (se http://www.kirkehistorie.no/Mithras1.html)

- trodde på en opphøyet himmel og et infernalsk helvete
- trodde på udødelighet og frelse i en kommende verden
- mente at renselse gjennom en rituell dåpshandling var nødvendig for de troende, som også tok del i en seremoni hvor de drakk vin og spiste brød som symboliserte kroppen og blodet til guden
- søndagen ble holdt hellig, og gudens fødselsdag ble feiret hvert år den 25. desember
- etter det jordiske oppdraget til denne guden var blitt fullført, tok han del i et siste måltid med hans følgesvenner før han steg opp til himmelen, for alltid å beskytte de troende fra oven

Mithra:

- ble referert til som ”Verdens Lys”, symbol for sannhet, rettferdighet og lojalitet.
- var mellommann mellom himmelen og jorden og medlem av en hellig treenighet
- ifølge persisk mytologi ble Mithras født av en jomfru (det er kontrasterende myter om Mithra der det også hevdes at han ble født av en stein)

Likhetene er slående, og Mithra var langt ifra den eneste guden med liknende historie. Det krydde av dem. Den Egyptiske solguden Ra har f.eks. en – så og si – identisk historie som Jesus.

Eksempler på øvrige guder:

Attis

I Roma ca 200 f.kr. tilba man guden Attis. Attis var sønn av jomfruen Nana. Bursdagen hans ble feiret den 25. desember. Han ble ofret som voksen for å bringe frelse til menneskeheten. Han skal ha dødd ca 22. mars, ble henrettet på et tre, steg ned i underverdenen i tre dager, og sto opp igjen. Hans gjenoppstandelse ble feiret i Roma, og festivalen til hans ære het: «The Festival of Joy». For å feire Attis, spiste hans tilbedere et hellig måltid der brødet representerte frelserens legeme, og vinen hans blod.

Dionysos

I antikkens Hellas feiret man Dionysos (han ble også feiret i store deler av midt-østen). Dionysos ble født 25. desember. Dionysos var fruktbarhetens Gud, halvt gud, halvt menneske og sønn av Zevs. I senere år ble hans blod og legeme symbolsk spist i form av vin og brød.

Osiris

I Egypt tilba man lenge, og mange tusen år før kristus, guden Osiris. Osiris var fruktbarhetsguden. Han ble født 25. desember og tre vise menn annonserte hans fødsel. Hans etterkommere spiste brød eller kaker for å symbolisere hans legeme.

25. desember:

Datoren 25. desember går igjen i stort sett alle religioner. Dette har simpelhen sammenheng med de eldste former for soltilbedelse. De fleste antikke og avanserte samfunn, som Babylon, Egypt, Persia, Hellas, Roma, England, for å nevne noen, har til alle tider trodd (og alle religioner siden dette er på en eller annen måte en tilpasning) at 25. desember var en hellig dag. Feiringen av denne dagen har sammenheng med vintersolverv, og symboliserte solens seier over mørket, som man mente at gradvis ble sterkere etter 25. desember.

Dagens tidspunkt for julefeiringen er bare en tilpasning av dette. Vi feirer jul på 25.desember (julemorgen), eller 24. desember (julaften). Det er imidlertid ingenting som tyder på at Jesus ble født 25. desember. De fleste lærde kristne er også helt enig i dette. Datoen ble simpelthen tatt i bruk, fordi det var lettere å tilpasse sin religion til andres tradisjoner enn å tvinge folk til å ta til seg nye.

For de fleste som har studert bibelen er det rimelig innlysende at Jesus ikke ble født i desember. I Lukas-evangeliet sies det at gjeterne fikk budskapet om Jesu fødsel mens de voktet over sauene som sov på markene. Bare om våren og sommeren voktet gjeterne flokken sin døgnet rundt. Israel om vinteren er altfor kaldt til å ha suene ute. Hvis det var desember ville flokken vært i en stall.

Julens øvrige «kristne» symboler har også lange hedenske tradisjoner:

Juletreet:

- for egypterne symboliserte treet gjenoppstandelse, og de dekorerte sine hjem med grener i løpet av vintersolvervet
- de første dekorasjonene av et tre begynte med grekerne og deres tilbedelse av guden Adonia, som skal ha blitt brakt tilbake til livet av guden Aessulapius, etter å ha blitt drept
- romerne dekorerte sine trær med metallbiter og «etterlikninger» av guden Bacchus (fertilitetsguden), og plasserte også 12 lys på treet til ære for solguden Mithra.
- I Nord-Europa knyttet sør-Germanske folk frukt og lys på trærne til ære for guden Woden (tilsvarende Odin i norrøn mytologi).
- I Norrøn mytologi har også treet en helt spesiell plass, med verdenstreet Yggdrasil som strekker seg opp til himmelen som symbol

Treet i seg selv har alltid vært et livssymbol. Å knytte treet opp til kristendommen er altså fullstendig ahistorisk.

Misteltein:

Mistelteinen har fra de tidligste tider vært vært ansett som en av de mest mystiske og magiske planter.

- Den var hellig for de keltiske druidene
- I middelalderen ble misteltein hengt i taket for å skremme vekk onde krefter.
- I  Europa ble den plassert over hus -og stalldører for å hindre heksers entré.
- Den ble også brukt av grekerne i gamle ekteskapsritualer fordi man trodde den ville gi fertilitet og hadde en livgivende kraft

Julebukk:

- I antikkens Roma, under feiringen av solguden, gikk utkledte sangere og dansere fra hus til hus for å underholde sine naboer.

Julenissen og julestrømpen

Julenissen er antakelig den mest kristne juletradisjonen vi har, men også julenissen og julestrømpen har hedenske forgjengere.

Dagens julenisse stammer fra St. Nikolaus som var en kristen biskop i byen Myra i Lilleasia (Kale i dagens Tyrkia) på 300-tallet. St. Nikolaus var barnas beskytter . Den mest kjente historien om St. Nikolaus handler om tre unge jenter som faren ville selge til prostitusjon fordi han manglet medgift, men om natten kastet St. Nikolaus tre sekker gull inn vinduet og reddet pikene fra et liv i skam. Men St.Nikolaus skal også ha kunnet vekke de døde til live, og redde sjøfolk fra stormene.

Under reformasjonen ble helgendyrkelsen avskaffet av protestantene. Man skulle dyrke Jesus og ikke helgenene. Det var imidlertid ikke lett å droppe den populære katolske helgenen St.Nikolaus, så i stedet fremstilte man ham uten bispelue, og kalte ham julenissen. Den moderne julenissen som en tjukk mann med kritthvitt skjegg, rød drakt med hvite pelskanter og flygende reinsdyr ble gradvis introdusert i USA gjennom dikt, tegninger og barnebøker, med merkeår i 1809, 1823 og 1863. (les mer her: http://no.wikipedia.org/wiki/Julenissen )

Likheter med Odin:

MEN historien om det som etterhvert har blitt dagens julenisse har likevel mange likhetstrekk med legendene om Odin. Ifølge norrøn mytologi, pleide Odin, som Jólnir, Julens Herre, å dele ut frukt og nøtter til krigerne sine ved vintersolverv. Odin ble ofte avbildet mens han ledet et jaktlag gjennom himmelen, og red på sin hest med åtte ben; Slepner. Sleipner skal ha kunnet hoppe enorme distanser, og legendene om Sleipner har av lærde blitt sammenlignet med legendene om julenissens reinsdyr. Odin ble også som regel portrettert som en gammel mann, med langt hvitt skjegg – ikke så ulikt St.Nicholas.

I løpet av vinteren plasserte barn sine støvler i nærheten av pipen, med gulrøtter eller strå til Sleipner. Når Odin fløy forbi premierte han barna med gaver i støvlene sine. I flere germanske land har denne praksisen blitt bevart til tross for innføringen av kristendommen. Den har bare blitt assosiert med St.Nicholas i stedet. I dag har vi dermed bare, praktisk nok, en julestrømpe i stede for en støvel ved pipen. Tradisjonen om at nissen kommer ned pipen, har altså også en klar link til Odin.

Konklusjon:

Enten det er antikk gresk, romersk, eller norrøn mytologi, katolosisme eller kristendom, finner vi ganske like tradisjoner over hele verden til alle tider. Mennesket har til alle tider søkt å finne svar på livets store spørsmål. Sol, ild, vann, jord og diverse planter har naturlig nok blitt gjenstand for symbolsk religiøs bruk siden de første mennesker eksisterte grunnet sin uvurderlighet nødvendighet for menneskets overlevelse.

I Norge har samfunnet vårt og våre tradisjoner etterhvert blitt formet av den kristne omstillingen av hedenske tradisjoner, men det betyr ikke at man trenger å være kristne for å markere dem. Å hevde dette er å utvise manglende respekt for, og lite kunnskap om, religioners lange kompliserte kulturhistoriske tradisjoner.

Kristne må gjerne mene at de tenner lys på juletreet, fordi Jesus er verdens lys, og at stjernen på toppen av juletreet representerer betlehem-stjernen som ledet gjeterne til stallen der Jesus ble født. De må gjerne mene at de henger opp strømpene på peisen til ære for St.Nicholas (eller den symbolske personifiseringen av julens protestantisk kristne budskap), og spiser et festmåltid på julaften i takknemlighet for det Gud har skapt, men dette kan like fullt symbolisere noe helt annet for andre. Disse tradisjonene er på ingen måte unike for kristendommen eller noen religion.

Jeg feirer jul, på vår etterhvert ganske tradisjonelle måte her i Norge, fordi jeg synes det er hyggelig, og fordi jeg er stolt av de kristne kulturverdiene som samfunnet vårt er bygget på, men de representerer like lite noe religiøst for meg, som de representerer Mithraisme, Norrøn mytologi, eller annen hedensk opprinnelse for kristne.

- – - – - – - – - – - -

En mer utfyllende oversikt over våre «kristne» tradisjoners bakgrunn:

http://www.bandoli.no/norsk/julen.htm

For å se hvor stor innflytelse Miraismen har hatt på svært mange av kristendommens forestillinger og begreper, anbefaler jeg også disse:

http://www.bandoli.no/norsk/mihra.htm
http://www.bandoli.no/norsk/nooriginaljesus.htm#mithra

For mer informasjon, sjekk noen av mine andre kilder:

http://vodpod.com/watch/581207-christmas-history

http://www.agderviking.no/artikler/jolablot.html
http://www.novareinna.com/festive/xmas.html
http://www.humanreligions.info/christmas.html
http://no.wikipedia.org/wiki/Jul#Julenissen
http://www.viking.no/e/info-sheets/norway/n-skedsm.htm
http://paganwiccan.about.com/od/yulethelongestnight/p/Santa_Claus.htm
http://www.julinorge.no/d/julenissen.php
http://www.kirkehistorie.no/Mithras1.html

http://www.schooloftheseasons.com/celsolstice.html