(Innlegget er på trykk i minerva.as 22.01.2010)
Lysbakken etterlyser kunnskap om hvem og hvor dette moralpolitiet er. Han kan begynne med å se seg selv i speilet.
Det er i grunn ganske komisk å se den ene politikeren etter den andre rykke ut i avisene om dagen, og ta et «oppgjør» med det såkalte «moralpolitiet» på Grønland. Dette er riktignok ikke noe forsøk på å bagatallisere problemene på Grønland. Det burde være en selvfølge at man skal kunne bo og ferdes hvor som helst i Norge, uten å være redd for stadig fysisk eller verbal trakkasering. Denne delen av debatten har imidlertid blitt godt belyst av mediene. Det har derimot vært forsvinnende lite diskusjonen om hva dette begrepet «moralpoliti» egentlig innebærer.
Gammelt nytt
Moralpoliti er hverken noe nytt, eller særegent for Grønland, og mange av dem som nå roper høyest er gjerne dem som elsker å figurere som moralens opphøyde dommer i andre tilfeller. Spesielt ironisk fremstår Audun Lysbakkens uttalelser, under tirsdagens paneldebatt på Internasjonalt kultursenter og museum. Lysbakken var plutselig blitt en varm forsvarer av mangfold og frihet.
«Det er ikke Per Sandberg og FrP som har gått til angrep på moralpolitiet. Det er de mange menneskene med helt ulik bakgrunn som har tatt opp dette og krevd sin rett til å leve sitt eget liv», uttalte Lysbakken
Det er betimelig å spørre Lysbakken når han ble så stor tilhenger av ulike menneskers rett til å leve sitt eget liv? Lysbakkens parti og regjering kjennetegnes tvert imot av deres voldsomme trang til å opptre som nettopp moralpoliti i de fleste andre sammenhenger. Der finnes det tilsynelatende ingen grenser for de forbud, lover og reguleringer som kan vedtas for å lede mennesker inn «på den rette vei».
Statlig moralpoliti
I debatten om foreldrepermisjon mener Lysbakken at det er helt greit å opptre som moralpoliti ovenfor alle landets familier. I stedet for å la familien selv bestemme hvordan foreldrepermisjonen skal fordeles, og tilpasse den etter deres behov slik at de nettopp kan få «leve sine egne liv», vil Lysbakken etter beste evne forfordele dette slik at familien skal opptre slik han mener det er mest moralsk riktig. Plutselig var ikke denne retten så viktig lenger.
APs Arild Stokkan Grande presterte til og med å hevde at det kunne føre til skilsmisser dersom familien fikk fordele foreldrepermisjonen selv. Det er vanskelig å ta dette utspillet seriøst, men dersom det virkelig var slik at foreldrepermisjonen er det eneste som holdt en familie sammen, så ville det antakelig vært til det beste for alle parter om skilsmisseprosessen ble fremskyndet, heller enn at Stokkan Grande skal sitte på sin høye hest og desperat forsøke å holde det sammen. Når det er sagt har jeg mer tro på at valgfrihet innad i familien vil styrke den heller enn å svekke den.
Folks helsevaner skal også bli utsatt for mer inngripen fra moralpolitiet i regjeringskvartalet. Ved det forrige årsskifte innførte Sylvia Brustad et forbud mot synlig tobakk i butikkene. Ved nyttår i år fikk helsefascismen et nytt gjennombrudd, da det også ble forbudt å selge produkter som ligner på tobakksvarer. Etter at vedtaket ble kjent har det pågått mye debatt og usikkerhet blant butikk-næringen om hvilke produkter som treffes av dette vedtaket. Det er nå blitt klart at lakrispiper og sjokoladesigaretter blir forbudt, mens marsipanpølser og hockeypulver fortsatt vil være lovlig. En skulle tro det var en vits, men dengang ei.
Dultes til frihet?
Hvor mange retninger skal enkeltmennesker dultes i, før til og med rød-grønne politikere innser at folk ikke kan dultes til frihet. At de i bunn og grunn faktisk ønsker å gjøre noe annet enn det regjeringen mener de burde gjort. I mange familier ønsker mor å være mest hjemme med barna, kanskje fordi det er mest hensiktsmessig eller fordi far tjener mest. I en annen familie kan det være at mor tjener mest, slik at det beste for familien er at far tar ut mesteparten av av permisjonen. Den eneste måten man kan tilpasse dette best mulig for flest mulig er å la folk bestemme selv.
På et eller annet tidspunkt må politikere bare stoppe opp, og anerkjenne det ubehagelige, men innlysende faktum, at uansett hvor mye man regulerer, så kommer mennesker til å fortsette å ta sine egne avgjørelser, fordi de ganske enkelt vil noe annet. Noen av dem kommer også til å være uansvarlige. Det er mange mennesker i dette landet som ønsker å røyke. De vet hvor farlig det er. De vet at de, for å sitere Otto Jespersen i hans berømte ‘apell til røykerne’, kan få «lunger stappfulle av emfysem og oksygenopptak som en dvergspissmus». De gjør det likevel, og de kommer til å fortsette å gjøre det selv om varene ligger gjemt under disken, og lunger fulle av tjære pryder hele sigarettinnpakningen.
Oppgjør
Jeg ønsker også å ta et oppgjør med moralpolitet, men for min del gjelder dette intolerante idioter på Grønland,- som kaster sten etter homofile, og roper ukvemsord som «hore» til jenter fordi de går i bukse eller uten hijab, like fullt som det gjelder trangsynte mennesker i regjeringskvartalet og på Stortinget som tror at moralpoliti er helt greit, så lenge man er velkledd, velartikulert og formulerer sin intoleranse ved interpellasjoner og lovforslag.
