Grenser for Politikk

Jeg føler behov for å komme med en vennlig oppfordring til mine partifeller i Høyre, i anledning debatten omkring foreldrepermisjon. For få dager siden startet Høyres Kvinneforum en debatt omkring foreldrepermisjonen. Leder av Høyres Kvinneforum, Linda C. Hofstad Helleland, gikk offensivt ut etter kvinneforumets vedtak forrige helg, der de vil fjerne fedrekvoten i sin helhet.

Fedrekvoten var fra starten i 1993 på fire uker, og er nå på ti uker. Dersom far ikke tar sin del av kvoten, mister familien disse ukene. Høyrekvinnenes forslag går altså ut på at ingen av disse ukene lenger skal forbeholdes far, men at det er familien selv som skal bestemme hvordan permisjonen skal fordeles. Dette er et forslag jeg uten forbehold støtter 100%.

Ikke bare uttrykker jeg uforbeholden støtte. Jeg mener også at dette burde være en selvfølge, og er glad for å se at Høyres Kvinneforum opplever mye støtte i partiet, fra bl.a. Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzchner. Men enkelte i Høyre er også mer skeptiske. Dette innlegget er en vennlig oppfordring til dem. Det er en oppfordring om å tenke seg om, og undersøke de underliggende ideologiske og prinsipielle fundamentene i dette spørsmålet.

De mer skeptiske røstene viser nemlig til resultatene. Jan Tore Sanner sier f.eks. at «fedrekvoten har bidratt til å gi familiene større muligheter og økt valgfrihet. Denne type virkemidler er fortsatt nødvendig og skiller seg fra sosialistenes forslag om å regulere hele permisjonstiden». Her vil jeg be Sanner om å undersøke premisset for sitt syn. Det Sanner indirekte sier er at staten har tvunget familiene til mer frihet. Fra et konservativt synspunkt åpner det for en meget skummel frihetsdefinisjon. Det faktum at flere fedre har valgt å ta ut permisjon etter dette vedtaket, er ikke et utslag av mer valgfrihet, det er simpelthen et utslag av tilpasning.

Det er helt naturlig at flere fedre velger å ta ut permisjon, når alternativet er at de ikke får permisjon i det hele tatt. Det betyr imidlertid ikke at det var dette familien i utgangspunktet ønsket. I mange tilfeller ville det vært til det beste for familien om det var mor som fikk disse ukene. Men siden staten bare tillater at far tar ut disse ukene, vil mange se seg indirekte tvunget til å benytte seg av denne såkalte «muligheten».

I realiteten har det ingenting med valgfrihet å gjøre. Det er et resultat av at staten opptrer som moralsk dommer ovenfor hele landets familier. Det er slettes ikke slik at det er til det beste for enhver familie at permisjonen deles likt mellom mor og far. Dette kan variere veldig i ulike tilfeller, og det burde ikke være opp til politikere å definere hva som er den korrekte løsningen her. Det er det ingen fasit på.

Erna Solberg har også en litt bekymringsfull tilnærming til saken etter mitt syn. Jeg har riktignok stor forståelse for at Erna som partileder ikke kan ha et bastant syn i den ene eller andre retningen før partiet har fattet et vedtak. Jeg etterlyser bare en mer prinsipiell tilnærming til saken.

«Pappakvoten har ført til store, gode og raske endringer, men spørsmålet er om vi har kommet langt nok. Er holdningen på arbeidsplassene slik at menn kan velge å være hjemme med barna uten å frykte at de blir sett på som lite karriereorienterte», sier Erna, som tror at dette blir en viktig og god debatt på landsmøtet.

Det tror jeg også, men det bør ikke bli en debatt om resultatene. Det er ikke resultatene som avgjør hvorvidt man har valgfrihet. Det er valgene som avgjør om valgfriheten er til stede. I dette tilfellet er valget pappperm eller ingen perm. Likestillingsombudet har forsøkt å påstå at dette skulle gi mer valgfrihet, men det er ingen logisk sammenheng i det argumentet. Det er umulig å fremlegge et logisk argument som ikke skulle tilsi at valgfriheten ville bli større dersom mor og far kan velge hvordan de vil fordele dette helt selv. Hvis ikke har man i hvert fall en pussig definisjon på valgfrihet.

Til slutt vil jeg derfor bare be om at alle mine partifeller i Høyre, som er usikre på hva de mener i denne saken, om å tenke på våre mest grunnleggende prinsipper: frihet, ansvar og mangfold. Friheten til å ta egne avgjørelser, og deretter ta ansvar for de valg man har gjort, og verdien av at ulike mennesker, med ulike behov, ulike talenter, utgangspunkt, interesser og drømmer, også kan ta ulike valg på vegne av seg selv og sin familie, uten at staten nødvendigvis har noen rett til å si at det ene valget er bedre enn det andre.

Jeg har i hvert fall gjort det, og konklusjonen min er entydig: Høyres Kvinneforum har min ubetingede støtte i denne saken. Som konservativ, med tro på at det finnes grenser for politikk, kan jeg ikke med samvittigheten i behold moralisere over hvordan foreldre velger å fordele tiden med sine egne barn.