I skrivende stund sitter jeg forann mac’en på rommet, og får ikke sove, og kom plutselig på at det var noen dager siden jeg har oppdatert bloggen nå. Så jeg tenkte jeg skulle reflektere litt over et tema som har opptatt meg mye i det siste, og som egentlig er noe av grunnlaget for mitt politiske engasjement i det hele tatt.
I det siste har jeg skrevet mye om moral og moralisme – både på bloggen og i minerva (se disse artiklene: «Moraltyranniet», eller «Moralpolitiet er overalt»). Jeg synes nesten det er deprimerende å tenke på hvor mye moralismen i samfunnet omgir oss, og enda mer at de fleste som uttrykker den ikke er klar over det engang.
For å oppklare en ting. Når jeg skriver om moral og moralisme, så definerer jeg det slik:
Moralisme = å forsøke å tvinge din moral over på andre.
Det betyr imidlertid ikke at et samfunn ikke kan bygges på et sett med moralske normer. Det er f.eks. ikke moralistisk å vedta lover som likestiller homofile og heterofile ekteskap, eller krever ytringsfrihet, religionsfrihet, osv… Dette kan riktignok kalles moral-normer som vårt samfunn er bygget på, men det som kjennetegner disse normene er at de ikke tvinger noen til å følge en bestemt moral. Den nye ekteskapsloven var ikke en moralistisk lov, da den ikke tvang noen til å leve på en bestemt måte, men heller tillot enda flere å leve slik de selv ville, uten å ødelegge for noen andre.
Jeg tror alle som engasjerer seg i ungdomspolitikken har hatt en drøm om å forandre verden, eller samfunnet rundt seg, på en eller annen måte. Enkelte engasjerer seg i politikk fordi de har en så overdreven tro på sin egen fornuft, og sine egne «geniale» ideer, at de drømmer om å komme i en posisjon en dag, hvor de får muligheten til å rette opp alle svakhetene til menneskene rundt seg, og perfeksjonere samfunnet. Jeg hadde aldri en slik tanke. Mitt politiske engasjement baserer seg tvert imot på en tro på mennesker.
Dette er ikke et naivt, over-entusiastisk syn, kanskje egentlig det stikk motsatte. Mennesket er i det hele tatt et imperfekt vesen på alle områder, med en svært begrenset fornuft. Vi tar fornuftsstridige valg rett som det er, men vi har likevel en evne til rasjonell tenkning, til samarbeid, arbeidsfordeling, osv… som gjør oss overlegne alle andre levende vesener på denne kloden – hvilket også tidvis gjør konsekvensene av våre feil så mye større. Politikere er imidlertid også, som alle andre mennesker, et imperfekt vesen. Derfor burde politikere trå ekstra varsomt – deres fornuftsstridige valg får nemlig mer dramatiske konsekvenser enn de fleste andres.
Jeg tror ikke at jeg er i stand til å perfeksjonere menneskene rundt meg. Jeg har i det hele tatt aldri forstått hvordan enkelte folk som blir valgt inn på Stortinget kan gå fra en helt vanlig jobb og et helt vanlig familieliv, der de hver dag tar valg på vegne av seg selv og sin familie, til en plutselig tro på at deres evner til rasjonell tenkning mangedobles i det de trer innenfor dørene på Stortinget. De er plutselig blitt et orakel eller en moralsk dommer i kraft av stemmesedlene.
En skulle jo tro at man i et land som Norge – der vi ikke har en politisk elite slik de har i mange andre land, men et parlamentet som i det hele tatt består av ganske vanlige mennesker – ville hatt mer respekt for avgjørelsene til hver enkelt person. I stedet ser vi en økende tendens til det stikk motsatte.
Skyhøye avgifter på tobakk, forbud mot synlig tobakksprodukter i butikkene, forbud mot tobakssetterligninger, forbud mot pinneraketter, massiv motstand mot at familien selv deler foreldrepermisjonen slik de finner det best, sukkeravgift, nermest planøkonomisk styring av landbruket, massive handelsbarrierer, osv… osv…
Alle er regler, forbud og avgifter, som er til for å lede mennesker inn på «den rette vei» (og noen av dem er bare ren og skjær egoisme fra interessegrupper). Enten vet vi ikke hva som er best for oss selv, eller så skjønner vi ikke konsekvensene av våre handlinger. Våre skytsengler på Stortinget vil selvsagt bare vårt eget beste, og alle forbud og reguleringer er selvsagt vedtatt med det varmeste morsinstinkt. «I statens hender skal du bli fri min venn». SU’ere som evt leser dette avsnittet har antakelig en liten tåre i øyekroken allerede. Selv har jeg mer lyst til å kaste opp.
Min tro på mennesker, er en tro på at folk i bunn og grunn vest best selv hva de vil. At mennesker er i konstant utvikling, og at vi lærer av å prøve og feile, prøve og lykkes, og tilpasse oss samfunnet i de fellesskaper vi selv ønsker å være en del av. Jeg tror at politikeres grunnleggende oppgave burde være å skape et samfunn der alle mennesker har muligheten til å bruke sin frihet, og søke lykken der de har sine håp, drømmer og ønsker for fremtiden, og bli beskyttet fra andre mennesker som søker å oppfylle sine interesser ved å ødelegge andres. Jeg tror ikke at enkeltmennesket vandrer viljeløst og vilkårlig rundt i en meningsløs tilværelse uten politikere som sin opphøyde veileder, men at samfunnet henter sin kunnskap fra nettopp de individene som utgjør samfunnet.
Noen engasjerer seg i politikk fordi de drømmer om makt. Jeg har aldri drømt om makt. Liker jeg oppmerksomhet? Absolutt – kanskje til og med litt for mye. Innflytelse? Helt klart. Muligheten til å påvirke og bevege andre? Uten tvil. Men makt i seg selv? Nei, egentlig ikke. Jeg søker jo absolutt makt gjennom politiske posisjoner, men det er egentlig fordi jeg mener at politikere burde hatt mindre makt. Ironisk nok må man søke makt selv, for å forhåpentligvis kunne gi mer av den tilbake til dem som egentlig burde ha den: hvert enkelt menneske.
Så trenger vi selvsagt politikere. Dette er ikke et opprop om noen anarkokapitalistisk stat eller lignende. Slikt har jeg ikke så mye til overs for. Jeg er konservativ og ønsker ikke en revolusjonær omlegging av samfunnet. Vårt norske liberale demokrati er i det hele tatt en god modell, og et av de beste landene i verden. Vi trenger lover, vi trenger regler, og vi trenger arenaer der representanter for ulike synsvinkler diskuterer aktuelle spørsmål.
Jeg savner bare et annet utgangspunkt fra flere av våre politikere, særlig dem som hegner om de verdiene jeg er så glad i: frihet, ansvar og mangfold. Jeg savner flere politikere som ikke ser på samfunnet som et ferdig utfylt kart med statlige veibeskrivelser og forbudtsoner, men som kanskje heller ser samfunnet mer som et underlag, der enkeltmennesket peker ut sin egen sti, der veien ofte er ubestemt, og der det kun er hver enkelt som begrenser hvor langt det er mulig å strekke seg til nye høyder.
Jeg ser fortsatt frem til den dagen en norsk politiker i en valgdebatt sier at: «nei, dette er faktisk ikke en politisk oppgave, her mener vi at enkeltmennesket må ta ansvar selv», eller: «det er ikke min oppgave å moralisere over de frivillige valgene folk tar, selv om de av og til har negative konsekvenser».
Men inntil videre…
God natt
