Jeg vil gjerne ha deres syn på forholdet mellom samfunn og moral, fordi det er utrolig interessante spørsmål å diskutere. Jeg har brukt en del tid på å skrive om moral på minerva og på denne bloggen. Jeg forfekter ganske enkelt et samfunn som er basert på normer som er så lite moralistiske som overhodet mulig. Det er imidlertid mange som mener at jeg lager et skille mellom normer og moralisme som ikke eksisterer. Det store skillet her går, etter mitt syn, mellom dem som har kollektivet som utgangspunkt, og dem som har individet som utgangspunkt.
Jeg skal først definere noen begreper slik jeg bruker dem, for ikke å skape forvirring:
Moral = en oppfatning av rett og galt, eller et sett av normer, verdier og holdninger som hevdes og praktiseres av et individ eller en gruppe
Moralisme = å påtvinge andre din moral
Moralnorm = en indikasjon på, eller lov om, hvordan enkeltmennesket burde bruke sin frihet
Vårt liberale samfunn er selvfølgelig basert på en rekke normer og regler. Ethvert samfunn er avhengig av dette for å fungere, men jeg vil hevde at det som skiller liberale samfunn fra andre er at de i mye mindre grad er basert på normer og regler som er moralistiske.
Hvordan er dette mulig? Er ikke det å påføre andre ett sett med regler det samme som å bedrive moralisme, uansett? Jeg vil hevde nei. De mest grunnleggende rettighetene i vårt liberale samfunn er friheter som ikke tvinger enkeltmennesket til å leve på noen bestemt måte:
Religionsfrihet tvinger ingen til å tro på noe, eller til å la være å tro på noe. Religionsfrihet tvinger simpelthen bare folk til å akseptere andres rett til å tro det de vil.
Ytringsfrihet tvinger likeledes ingen til å ytre noe, eller til å la være å ytre noe. Den tvinger bare folk til å akseptere andres rett til å ytre sine meninger.
Retten til arbeid, til likestilling, osv…, i liberal forstand, skal heller ikke tvinge noen til å gi noen jobb, eller til å behandle noen på en bestemt måte (annet enn å avstå fra overgrep da naturligvis). Disse rettighetene slår simpelthen bare fast at det ikke skal være noen formelle lover som begrenser folks muligheter pga kjønn, religion, hudfarge, osv…
Disse eksemplene tvinger folk til en moralsk toleranse, men det tvinger ingen til å følge en bestemt type moral. Med dette som utgangspunkt vil jeg hevde at det er fullt mulig å ha et samfunn som baserer seg på normer og regler uten å være moralistisk.
Hvis kollektivet alltid går foran individet, får det selvfølgelig et annet utslag. Hvis man mener at kollektivets felles interesser alltid er det beste, vil det jo også alltid være best å tvinge alle mennesker til å innrette seg på den måten som best tjener det store kollektivet.
Hvis man derimot har et liberalt menneskesyn. Hvis man ser kollektivet som en ansamling individer, og mener at samfunnets oppgave er å sørge for at disse ulike individene i bunn og grunn skal kunne leve sine egne liv, etter sine egne moralnormer, med mindre disse går direkte utover en annens rett til å gjøre det samme, så gir det absolutt mening å snakke amoralistiske regler i et liberalt samfunn.
Hva mener du?
Heh, selv Habermas ville hatt store problemer med å holde tungen rett i munnen i denne diskusjonen. Man kan jo aldri helt separere samfunnets påvirkning på individet og vica verca.
Utover dét, som jo er åpenlyst – så er jeg stort sett enig i alt du skriver her. Du kan kanskje underbygge synet ditt ytterligere med å henvise til Rawls tanker om ‘the veil of ignorance’. Setter man seg i en slik tenkt situasjon, der man er uviss ‘hvem man er, og hvilken plass man har i samfunnet’, så tror jeg absolutt man på rent rasjonelt og objektivt grunnlag ville vurdert liberale samfunns moral som mer amoralsk i en komparativ sammenligning av samfunnstyper.
Enig. Jeg burde kanskje skilt tydeligere mellom formelle og uformelle moralnormer. For selv om det ikke hersker formelle moralistiske regler i et samfunn, så vil jo sivilsamfunnet forøvrig danne moralkoder, som indirekte legger begrensninger og føringer for enkeltmenneskers bruk av sin frihet. Og det kan jo forsåvidt være både positivt og negativt.
Jeg ser på det slik at etter når man har det man trenger, feks en jobb, så betaler man sitt til felleskapet og alle grunnene man har for å betale skatt for egen sikkerhet (politi, forsvar, medisinsk hjelp når man trenger det, postvesen, bibliotek, utdanning, veier, arbeidsledighetstrygd, sykepenger, pensjon, strømnett, snøbrøyting, kloakk, innlagt vann, søppelhenting osv). det man da har igjen (feks 70% av den opprinnelige lønnen), kan man bruke på hus, bil om man vil forurense litt mer, mat, strøm, klær, TV-er, datamaskin osv. det eneste staten har som oppgave å gjøre, er å beskatte de riktige områdene, gjøre det for lave administrasjons-kostnader (de er dårlige på det), ha best mulig tilbud på alle punkter vi betaler skatt for at vi skal ha og generelt sett gjøre folket glade (og dytte folket mot renere energiformer osv som trengs for å beholde vår sikkerhet osv).
Men, JA, dem knør noe jævlig mange ganger. Men vi har ivertfall en tidligere vitenskapsmann som statsminister, ikke en “C-student” av en oljeelsker eller en som bøyer seg over bakvendt for å tilfredstille absolutt alle når 45 tusen mennesker dør vært år pga forsikrings-selskapene som kan nekte syke folk i amerika behandling (Bush første, Obama andre).
Så jeg vil si, flertallet over individet, men vi er da 6,6 milliarder mennesker, det må da være mulig å finne løsninger som er et vinn for alle, det er tross alt over 40 år siden vi landet på månen! (sjekk ut min siste blogg for et eksempel på en slik vinn for alle løsning).
“Men vi har ivertfall en tidligere vitenskapsmann som statsminister, ikke en “C-student” av en oljeelsker eller en som bøyer seg over bakvendt for å tilfredstille absolutt alle når 45 tusen mennesker dør vært år pga forsikrings-selskapene som kan nekte syke folk i amerika behandling (Bush første, Obama andre).”
Fint du har satt deg inn i det amerikanske helsevesenet.