Grenser for Politikk

Ja, da er også jeg rammet av vulkanutbruddet. Mine problemer er nok litt mer trivielle enn mange som går glipp av jobb, ikke kommer seg på ferie, ikke får reist hjem til familien, osv… så jeg skal ikke sutre for mye, men det er jo fortsatt kjipt, selv om det helt klart er andre som har det kjipere.

I det jeg poster dette innlegget skulle jeg egentlig vært på debatt om ressursfordeling på Bømlo Folkehøgskole, ytterst mot havgapet i Sunnhordland.  Der hadde jeg blitt forespeilet et panel som foruten meg besto av Rødt, Sosialistisk Ungdom, Fair Trade og Natur og Ungdom. Tema for debatten var: Norges rolle i fordeling av ressurser i verden. « Kva Noreg kan gjere for å bidra til ei jamnare fordeling av ressursar i verda?». Noe sier meg at jeg hadde vært ganske alene om mitt fokus på resultatorientert bistand og fri handel i denne debatten, men dessverre fikk jeg ikke sjekket det i dag.

Flykaos
Jeg var på Gardermoen ca kl 06.15 i dag tidlig, og hadde siktet meg inn på et fly som gikk 07.50 til Haugesund. Vanligvis legger jeg ikke inn stort mer enn en halvtime på innenlandsflygninger, men jeg tenkte det var lurt å være ute i god tid i dag. Det var tydeligvis ikke godt nok. Jeg ankommer Gardermoen, og det er ganske mye folk til så tidlig på morgenen å være. De fleste menneskene er sentrert rundt service-bordene til SAS og Norwegian, men på tavlen over flyavganger innenlands ser det ut til å være ganske greit. Jeg begynner å glede meg til en livlig diskusjon.

Jeg har ikke kjøpt billett på forhånd, det burde jeg kanskje gjort, men det ville jo vært litt bingo. Derfor har jeg med laptop, og tenker at det skal være en enkel sak å få ordnet en billett på nettet når jeg ser hvilke flyavganger som er satt opp. Jeg går inn på norwegian.no og forsøker å kjøpe billetten jeg vil ha, men det eneste flyet jeg visstnok får kjøpt biletter til går etter kl 4. Det hjelper ikke stort når debatten begynner kl 01.00. Jeg vandrer bort til køen ved service-bordet, men skjønner at det tar altfor lang tid. Hos SAS er det samme problem, men der er det mer betjening og mindre kø, så jeg trekker en kølapp. Det skulle imidlertid vise seg at køen var overfylt med utenlandske turister som brukte 10 minutter hver i skranken.

Til slutt sjekket jeg ut siste mulighet: Skolen er bare 2 timer unna Bergen. Jeg kommer raskt inn på bestillingssiden til et fly som er framme der kl. 10.05, men da blir jeg opplyst om at jeg må rekke en buss som går 09.30, hvis det skal være noe poeng i å lande i Bergen. Etter en stund innser jeg at slaget er tapt, og tar flytoget tilbake til Oslo.

TIL SAKEN:

Debatten jeg skulle vært på blir altså erstattet med en fattig bloggpost i stedet, men hvis det gleder leserne og gir engasjement til noen kommentarer på forumet, så er det en liten trøst.

Jeg hadde bestemt meg for to hovedområder i denne debatten; bistand og fri handel. I denne posten skal jeg fokusere på fri handel.

Utjevning eller vekst

Allerede i debattens problemstilling er det mye man kan stille spørsmål ved. I debatten ønsket man å ta opp hvordan vi kan arbeide for en jevnere fordeling av verdens ressurser. Det er på mange måter et sidespor. Målet bør være å løfte verdens fattige ut av fattigdom, ikke å fordele ressursene så likt som mulig. Det er ikke forskjellene som gjør samfunnet mindre godt å leve i. Fordelingspolitikk skaper ingen nye verdier i seg selv. De fellesgodene vi har i vårt samfunn er ikke et resultat av fordeling, men det er den økonomiske veksten som har gjort fordeling mulig.

Hvis vi fordelte alle verdens ressurser likt for ca 100 år siden, så ville hele verdens befolkning hatt en levestandard på omtrent samme nivå som dagens Angola; et av verdens aller fattigste land. Hvis vi fordelte alle verdens ressurser likt i dag ville alle hatt en lik levestandard med dagens Syria.

Det forteller oss 2 ting. For det første forteller det oss at verden ikke er en eneste stor konstant sum som må fordeles likt. For det andre at verdens rikdom har mangedoblet. Det er altså vekst som muliggjør fordeling, og ikke fordeling som muliggjør vekst. Fordelingen blir direkte hemmende for veksten hvis dette fokuset er for stort.

I diskusjonen om de store forskjellene mellom fattig og rik, glemmer vi ofte å snakke om det viktigste; rekordmange mennesker har blitt løftet ut av fattigdom. Færre lever i absolutt fattigdom i dag enn før. Hvis hovedfokuset er på fordeling, så hindrer det ny vekst. Det er betimelig å spørre SU og Rød Ungdom om deres store løfte til menneskeheten er å gi oss alle samme levestandard som Syria?

Face the facts
Historien er nådeløs. Forskjellen på land som har omfavnet mer kapitalisme og åpnet markedene sine, og land som har gått inn for mer regulering og proteksjonisme er mangfoldige og soleklare.

Se på forskjellen mellom Sør Korea og Nord-Korea. I 1960 var Sør-Korea fattigere enn Angola er i dag. Ettersom Sør-Korea har blitt kapitalistisk har de fått en tilnærmet vestlig standard. Nord-Korea sliter på sin side med hungersnød. Se på forskjellen mellom liberalisering i Vietnam- og restriksjoner i Burma. Vietnam er riktignok fortsatt et totalitært regime hvis brudd på menneskerettigheter bør fordømmes på det aller kraftigste, men man så en klar forskjell på de økonomiske resultatene av Vietnams skritt i retning kapitalisme ved slutten av 80-tallet, og Burmas ultra-proteksjonistiske linje. Se på Cuba før og etter 1958 som et eksempel på hvor galt det kan gå, eller Zimbabwe for den saks skyld.

Se på forskjellen mellom Bangladesh og Pakistan, mellom Costa Rica og Honduras, mellom Uganda og Kenya, eller mellom Chile og sine naboer i Latin Amerika. Se på Taiwan, på Estland, eller se på utviklingen i Bangalore, i den indiske delstaten Karnataka, som nå omtales som Indias Silicon Valley. Se på hva som har skjedd i Kina etter at de åpnet økonomien sin mer, og enda viktigere: se på forskjellen mellom Kina og deres nabo Hong Kong. Hong Kong er antakelig verdens aller frieste økonomi. Hong Kong hadde pr. 2005 (ifølge wikipedia) hele 107 konsulater og generalkonsulater, mer enn noen annen by i verden. Selv New York har færre med sine 93 konsulater, Hongkong er også verdens 10. største handelsenhet og 11. største banksentrum.

Dette blir ikke mindre imponerende hvis vi ser på de topografiske forholdene i Hong Kong. Denne administrative (men i praksis uavhengige) regionen i Kina er et område helt uten olje eller andre naturressurser. Befolkningstallet er på ca 7 millioner, fordelt på et areale på 1092 km2. Befolkningstettheten er på hele 6460 personer per kvadratkilometer (til sammenlinging er tallet 15 i Norge), og på tross av dette – og i motsetning til Kina – oppfordres man i Hong Kong til store barnerike familier. Helt uten naturressurser eller noen andre naturlige forutsetninger som skulle tilsi at Hong Kong skulle få så stor betydning har de skapt et av verdens viktigste handelssentrum av så og si utelukkende menneskelig skaperkraft og dets innovative evner.

Fri handel – også miljøvennlig
Natur og Ungdom er mot fri handel og mener at «målet om frihandel truer den lokale, miljøvennlige matproduksjonen», men disse lokale matprodusentene vil jo nettopp selge sine varer til oss. Det er nettopp tollmurene som truer denne lokale produksjonen, fordi den ikke får mulighet til å utvikle seg. For meg er det uansett viktigere å løfte verdens fattigste ut av fattigdom, og gi dem håp og muligheter for fremtiden, enn å trekke fra noen desimaler på det norske CO2 regnskapet. Men det ironiske her er jo at det i mange tilfeller også vil være mest miljøvennlig for Norge å importere mat fra disse landene – nettopp fordi produksjonen her i Norge er såpass forurensende at den overgår utslippene knyttet til transport.

Beskytte vår ineffektivitet
Det aller latterligste med venstresiden og proteksjonistenes argumenter, er at ingen andre tjener på dette annet enn de ineffektive aktørene i norsk landbruk. Hverken norsk økonomi, norske forbrukere eller verdens fattige er tjent med proteksjonisme.

Begrepet ‘beskytte eget marked’ er egentlig ganske komisk, for det er ikke vårt eget marked vi beskytter. Vi gjør egentlig det stikk motsatte. Vi subsidierer ineffektive markedsaktører, og sørger at ressurser og arbeidskraft allokeres til områder som ikke er konkurransedyktige. Hvem betaler prisen? Jo, norske forbrukere. Belønningen for denne «beskyttelsen» er altså færre varer, dårligere varer, dyrere varer, og et mindre konkurransedyktig næringsliv i Norge enn det vi kunne hatt.

De som argumenterer mot fri handel burde i realiteten argumentere for hvorfor de synes at norske marginale interessegruppers særinteresser er verdt skattebetalernes unødvendige penger, mindre verdiskaping til samfunnets beste, i tillegg til livet til mange tusen fattige i Afrika.

Jeg vil gjerne høre venstresiden, som er så opptatt av solidaritet, forklare meg hva det er som er så solidarisk med dette – og her på nettet er ikke vulkanutbrudd noen unnskyldning.

(KOMMER TILBAKE MED MER OM BISTAND)