Jeg fortsetter debatten omkring Oslo Freedom Forum (OFF) i Dagsavisen i dag. Den 30. juni hadde jeg et innlegg tittelert “Lemfeldig omgang med sannheten” der jeg tok for meg noen merkelige tolkninger av menneskerettighetene, da OFF ble beskyldt for å være politisk ladet.
Et par dager senere svarte idehistoriker, Yves Boutroue med et dårlig skjult forsvar for Chavez (siden det kun er hovedinnlegg som publiseres på nettet så gjengir jeg Boutroues innlegg i sin helhet på kommentarfeltet slik at dere kan følge debatten). En idehistorikers fremste oppgave er å kontekstualisere – Boutroue har tydeligvis misforstått dette til å bety at han kan lese virkeligheten akkurat slik han ønsker. Hans påstander er så skremmende svake og kan så lett tilbakevises, at jeg mistenker at Boutroue har lagt all akademisk lærdom om kildekritikk til side til fordel for radikale politiske motiver.
Her er innlegget, publisert i Dagsavisen 14. juli, 2010:
Skremmende svake påstander
I et merkelig svar på mine kommentarer om Oslo Freedom Forum nevner ikke idéhistoriker Yves Boutroue konferansen, som var debattens utgangspunkt, med ett ord. I stedet fokuserer han utelukkende på å frembringe en kaskade av ”fakta” og tall om Leopoldo Lopez og venezuelanske medier.
Først påstår Boutroue at Lopez støttes av organisasjoner med “ekstreme intensjoner”, og nevner ”Solidaritetskomite for politisk forfulgte i Venezuela”. Jeg sjekket hvem disse ”ekstremistene” er. Det er bl.a. fredsprisvinner Lech Walesa, den tsjekkiske forfatteren Vaclav Havel, tidligere slovensk politisk fange Janez Janša og Høyres nestleder Jan Tore Sanner. Boutroue har mao en svært merkelig definisjon av ”ekstremist”.
Boutroue påstår at nittifem prosent av radio-og tv-kanaler i Venezuela er i hendene på private konservative aktører. Sannheten er at Globovision er den eneste gjenværende nasjonale uavhengige TV-kanalen som er kritisk til regjeringen. Eieren, Guillermo Zuloaga, har nylig rømt landet etter en utstedt arrestorde på ham. Utenom Globovision følger alle TV-stasjoner regjeringens retningslinjer. Hvor privat er man egentlig uten retten til å ytre egne meninger?
Boutroue innrømmer at Chavez har stengt 34 radiostasjoner, men tar Chavez i forsvar fordi han angivelig kun har vedtatt lover mot udemokratiske virkemidler – som oppfordring til mord. Faktum er at mer enn 200 stasjoner nylig er stengt pga regjeringskritikk. Forsøker Boutroue å påstå at samtlige regjeringskritiske medier i Venezuela oppfordrer til mord?
I Chavez’ Venezuela betyr kritikk at du er en fiende av staten, og journalister risikerer inntil fire års fengsel for publisering av materiale som kan “skade statens stabilitet.” Loven slår også fast at publisert informasjon som er “falsk” eller tar sikte på ”å skape offentlig panikk” vil bli straffet med fengsel. Boutroue sier at dette ”ville arte seg naturlig i Norge”. Har han sett en norsk avis? Skulle Norges regjering beordre en journalist fengslet pga falsk informasjon? Bare tanken er absurd.
I stedet for å stå opp for arbeiderne har Chavez angrepet fagforeningene og forsøkt å erstatte alle med en som er regjeringsvennlig. Chavez har brutt ILOs deklarasjon om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, og har blitt dømt for dette av AFL-CIO og International Confederation of Free Trade Unions. Den uhyggelige sannheten om Chavez er at han hevder å hjelpe de fattige, men bruker mer penger på russisk militærutstyr enn noen venezuelansk regjering i historien.
Jeg anbefaler alle å se presentasjonene til Lopez og Granier fra Oslo Freedom Forum selv. Samtlige er på YouTube. I et fritt samfunn burde folk ha rett til grunnleggende sivile rettigheter, sivil protest og ytringsfrihet. I Venezuela er dette kriminalisert. Å avdekke sannheten om disse forholdene på en konferanse i Norge er noe alle bør ønske velkommen.
Her er Yves Boutroues innlegg, som var utgangspunktet for dette innlegget:
Lemfeldig omgang med virkeligheten
Yves Boutroue
Cand. Philo. i Idéhistorie
Kristian Tonning Riises innlegg i Dagsavisen 30. juni er et bevis på at den beste måten for ikke å forstå en hendelse er å være tilstede når den finner sted. Avsnittet om Leopoldo Lopez er mangelfullt på en oppsiktsvekkende måte: Hvorfor i all verden opplyser ikke Riise at Lopez er støttet av The Henry Jackson Society og Solidaritetskomite for politiske forfulgte i Venezuela, to organisasjoner som har erklærte ekstremistiske hensikter? Når det gjelder Marcel Granier får vi heller ikke høre hele sannheten. Han er en forretningsmann med nære forbindelser til ultrakonservative krefter. At Oslo Freedom Forum gjerne bringer hans budskap er et bevis på en politisk plattform Riise prøver å skjule. Det jeg imidlertid lurer mest på er hva slags ytringsfrihet Riise bedyrer. Av tre grunner.
1) Den dag i dag er 95 prosent av radio- og TV-kanalene i Venezuela i hendene på private konservative aktører (6 av de 7 største TV-kanalene) såvel som 9 av de 10 riksdekkende avisene. Meg bekjent har ingen av disse blitt tvunget til stillhet av Chávez. Det første kuppmakerne i 2002 gjorde var derimot å stenge Canal 8 (den eneste offentlig TV-kanal)!
2) Chávez har lenge prøvd å få til en lovgivning som ville arte seg helt naturlig i vårt land, nemlig en lovgivning der mediene som tyr til umoralske og udemokratiske midler for å fremme eiernes interesser blir forbudt og straffet. Det at 34 radio- og TV-kanaler ble en stund stengt nylig er ikke rart: De ville også ha blitt forbudt i Norge, for de drev med en praksis (oppfordring til mord, svertekampanjer og bevisst løgnaktig propaganda) som er uforenlig med demokrati.
3) Kuppforsøket mot den demokratisk valgte Chávez i april 2002 ble forberedt i TV-kanalen Venevisions lokaler. I forkant av kuppforsøket ble avisleserne oppfordret til å bli kvitt president Chávez med vold… uten at han fant det nødvendig å forby avisene. Dette hadde (heldigvis) ikke vært mulig i Norge. Det er også med de store private medienes åpne støtte, at kuppforsøket ble utført 11. til 14. april 2002, etterfulgt av en «lock out» organisert av arbeidsgiverne (desember 2002- januar 2003) som kostet landet 10 millioner dollar (omtrent 9 prosent av Venezuelas BNP). Massemedienes eiere ble nok ikke hardest rammet av det som var ren sabotasje av landets økonomi for å prøve å tvinge Chávez av makten.
Kort sagt: Om Chávez prøver å kneble mediene, så er han ikke så veldig god til det. Han burde heller konsentrere seg om å fremme en politikk som har til hensikt å forbedre folkets livsvilkår, selv om det ikke faller i smak hos de medieeierne Riise synes så synd på. Som gammel idéhistoriker, vil jeg råde Riise til å være litt nøyere med sine kilder. Det kommer kunnskap ut av det. Dessuten unngår man å bli et altfor lett bytte for svært mektige propagandister, med blant annet NED (National Endowment for Democracy – en ultrakonservativ «think tank» i USA) og RSF (reportere uten grenser, sponset av NED og andre bemidlede og lysskye instanser) i ryggen.
@Boutroue
“nemlig en lovgivning der mediene som tyr til umoralske og udemokratiske midler for å fremme eiernes interesser blir forbudt og straffet.”
Men at Chavez selv tyr til umoralske og udemokratiske midler for å fremme sine interesser er helt ok?? Private TV kanaler i Venezuela må følge strenge retningslinjer fra staten, og er pålagt og sende et gitt antall obligatoriske taler av Chavez samt annen propaganda fra myndighetene for å beholde lisensen. Hvor demokratisk er det?? Enten har du misforstått betydningen av “demokratisk” som “ubegrenset flertallstyre” eller så er du uærlig med dine fakta.
Glimrende, Kristian!
Eksemplarisk skrevet!
Hei Kristian! Fint innlegg. Hvis du står imot statlig misbruk av makt, anbefales å melde deg inn på Rettferdighet for Rennie facebookgruppen:
http://www.facebook.com/group.php?gid=136714413012267
Rennie støttes offentlig av bl.a., Siv Jensen, NAV, Næringsetaten, Skatteetaten, o.s.v., men støttes ikke av UDI selv. Regelverket står bak Rennie, men vil UDI/UNE begrave over sine feiler i saken, så venter han fortsatt for rettferdighet.