Alt her i verden er ikke svart hvitt. Det meste har egentlig ganske mange gråsoner hvis du vrir og vender på det, og det kan være vanskelig å finne rigide prinsipper som alltid fungerer som retningslinjer for lov og rett.
Men, det er i hvert fall en ting som er veldig svart hvitt for min del. Jeg kan ikke se at følgende: «frivillige handlinger mellom to eller flere myndige mennesker som hverken skader dem selv eller en tredje person, utgjør en fare for dem selv, eller for andre», under noen omstendigheter burde være forbudt.
Det høres kanskje banalt ut, men det er det tydeligvis ikke. 1. januar, 2009, fikk vi den nye sexkjøpsloven. Jeg har skrevet mye om dette før på både bloggen og minerva. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg blir så engasjert i denne saken. Jeg kjenner ingen prostituerte, så det er ikke personlige omstendigheter som skaper engasjementet.
Årsaken er ganske enkelt at det provoserer meg voldsomt når enkelte mennesker tror at deres egne moralske normer og regler, uten videre gir dem rett til å prakke disse på andre. Jeg skal gjenta et viktig poeng (fra et tidligere minerva-innlegg) om sexkjøpsloven og prostitusjon, slik at det ikke blir noen misforståelser her:
«Forbudet mot sexkjøp har en utelukkende moraliserende virkning. Alle de politiske partiene på Stortinget er enig i at kampen mot menneskehandel må intensiveres, men det var ikke nødvendig med noen ny lov for å forfølge tvang, slaveri eller menneskehandel. Dette er grove forbrytelser som allerede er meget presist omfattet av straffelovens bestemmelser (§224). Det eneste inngrepet sexkjøpsloven medførte, utover det som allerede er omfattet av lovverket, er å forby kjøp av sex basert på en frivillig avtale mellom to parter.»
Det er altså den frivillige prostitusjonen jeg skriver om.
Jeg har nettopp diskutert dette her med AP-politiker Odd Frantzen på Twitter. Etter mye frem og tilbake endte det egentlig med følgende konklusjon fra AP-politikeren: «synes jeg det å drive business på det som skal være det mest intime og fine mellom mennesker er forkastelig.» Det er selvfølgelig helt greit at han mener det, men han var ikke interessert i å svare på min utfordring: «hva gir deg retten til å hindre en frivillig handling mellom to myndige mennesker som ikke skader noen?».
Jeg tror ikke sosialister stiller seg selv slike spørsmål veldig ofte, derfor har de også problemer med å svare på dem. Det skyldes nok at de heller ikke er spesielt interessert i å svare. De finner ut hva de selv mener er riktig og galt, også tar de som en selvfølge at det alltid gir dem rett til å innføre dette som lover og regler for alle.
For det første er det jo ganske naivt å tro at man kan stoppe etterspørselen etter sex. Så lenge mennesker har seksuelle drifter vil det alltid være et marked for kjøp og salg av sex – uansett hvor ille man synes det er. For det andre: hvem er det som har rett til å gi seg selv tittelen moraldommer, og hevde at dette er objektivt moralsk forkastelig? Dernest: at noe er moralsk forkastelig betyr ikke nødvendigvis at det bør forbys? Jeg synes f.eks. at utroskap er moralsk forkastelig, men jeg vil ikke forby det av den grunn.
Vi er alle enige om at tvangsarbeid er grusomt. Vi er alle enige om at den kyniske og brutale utnyttelsen av mennesker i sexmarkedet er forkastelig og må bekjempes. Vi er også alle enige om at det er viktig å etablere gode sosiale ordninger for å hjelpe folk ut av dette miljøet.
Men jeg er ikke villig til å sette meg som moralsk dommer ovenfor de som velger å gjøre dette frivillig.
I mars i år kunne vi lese om «Maria» i Dagbladet. Hun er prostituert, studerer til master i psykologi, og er interessert i, og opptatt av, mennesker. Hun tjener 97.000 kroner i måneden på å arbeide 10-12 dager i måneden med noe hun selv sier at tenner henne, samtidig som hun gir tilfredsstillelse, glede og mening til mange mennesker som ikke får tilfredsstilt sine behov, eller levd ut sine fantasier, på andre måter.
Jeg kan ha så store problemer jeg bare vil med å forstå at noen ønsker å leve på denne måten, men det gir meg ingen rett til å forby det. I et fritt samfunn kan ikke lover og regler baseres på politikeres skiftende moralsyn. Et fritt samfunn krever at vi også tolererer ting vi selv mener er umoralsk.
Men det er kanskje litt mye å forvente at maktglade sosialister skal ta ordet toleranse i sin munn.
[...] This post was mentioned on Twitter by Kristian Riise. Kristian Riise said: @oddf @voxpopulinor @rossavik her var det så mye frem og tilbake at jeg skrev en bloggpost: http://wp.me/ppWZP-m2 [...]
Jeg tror nok at det ikke råder almen enighet, heller ikke på høyresiden, at en i et fritt samfunn ikke kan regulere moral i lovverket – ei heller forby. Det er vel mer et spørsmål om hvor LANGT en kan gå i sin reguleringsiver. Hvis en leser den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) vil en finne at lovgiver har blitt “innvilget” store friheter på det moralske område.
MEN, når så er sagt: En skal merke seg at det her ikke finnes en helhetlig moralsk fordømmelse fra flertallet som drev frem sexkjøpsloven. Flertallet besto av en uhellig allianse av kristenmoralister og “likestillingsforkjempere”. Det fantes ikke (tror jeg) et flertall for loven som kunne enes om begrunnelsen for den. Loven er selvfølgelig like mye vedtatt, men det svekker respekten for den; en er mer tilbøyelig til å rette seg etter et lands gjeldende moralsyn hvis det kan påvises hva dette moralsyn går ut på…
Det første en kan merke seg er at loven forbyr sexKJØP men ikke salg av sex. Dette kan selvfølgelig forsvares ut i fra diverse betraktninger av både teknisk og prioriteringsmessig art. Men det kan ikke forsvares fra moralske grunnsetninger: Godtar en først at det dreier seg om uønskede handlinger begått mellom to personer som begge samtykker så er begge personene skyldige i handlingen!
Det er selvfølgelig ikke noe nytt at kjøper og selger vurderes annerledes i strafferetten. For eksempel var det ved salg av hjemmebrent lenge slik at kun selger ble straffet. Loven ble senere innskjerpet slik at også kjøper kunne tas. Dette skyldtes selvfølgelig realpolitiske vurderinger av at en måtte sperre inne “halve Norge” hvis en skulle ta kjøperne også. Men, sentralt for vår sak: Det var selgerne av spriten som var den profesjonelle part, det var selgeren som tilvirket og frembød varen og som i det hele muliggjorde lovbruddet.
Det er med foregående avsnitt i minne noe betenkelig at den profesjonelle selger skal gå straffefri ved sexkjøp mens den fristede kjøper skal – ikke bare straffes – men også moralsk fordømmes og aller helst settes i gapestokk i sitt nærmiljø.
Tar en tilsist et fugleperspektiv over situasjonen kan en se at mye har endret seg når det gjelder synet på regulering av kvinners seksualitet. Umiddelbart etter andre verdenskrig ble de såkalte “tyskerhorer” nær sagt lynsjet for deres omgang med de okkuperende styrker. Samfunnet følte en slags eiendomsrett over kvinners seksualitet. Eiendomsretten føles å være i behold den dag i dag blant våre politikere, men idag skal eiendomsretten til kvinnekjønnet beskyttes mot den fæle kjøperen og det er “han” som skal straffes. Hva er det så som har endret seg? Mens en før gjorde kvinner ansvarlige for sine handlinger (som isolert sett ikke er så kontroversielt), så skal en idag beskytte kvinnen som en eiendom (som naturligvis ikke kan ansvarliggjøres).
Sexkjøploven og andre moraliserende lover bygger på et grunnleggende menneskefientlig verdisyn der det antas at vanlige borgere er ute av stand til å ta selvstendige moralske valg, og at moralske normer derfor må nedfelles i lov.
De som ønsker å protestere mot denne typen overformynderi bør bli med på “alle kjøper en hore dagen”: http://www.facebook.com/event.php?eid=136806773010504
Hva voksne mennesker frivillig foretar seg uten å ramme andre er en privatsak som myndighetene ikke har noe som helst med å blande seg inn i.
Sexkjøpsloven er en interessant case.
Det konkrete problemet som myndighetene var spesielt interessert i å løse var det store antallet nigerianske horer som agressivt solgte sex i Oslo og andre byer.
For å løse dette problemet kunne myndighetene satt igang tiltak for å få horene til å velge alternative måter å tjene penger på, i kombinasjon med et stort antall eksisterende lover for å regulere det offentlige rom, samt lover mot vold og tvang.
Men i stedet for å velge tiltak som ville gi horene mer valgfrihet, og som ville spisse politiarbeidet mot vold og tvang, valgte de å introdusere en lov som fratok samtlige menn en frihet og som tvang horene inn på innemarkedet hvor deres frihet er i enda større grad enn før i hendene på kyniske bakmenn.
I valget mellom å gi folket mer frihet eller mindre frihet falt myndighetene nesten enstemmig ned på at mindre frihet var beste løsning.
Ganske oppsiktsvekkende, for å si det mildt!