Siden Dagbladet har avsluttet det pågående ordskifte om Venezuela og Oslo Freedom Forum for denne runden, publiserer jeg mitt svar til Lenin Castellanos siste innlegg her.
(Her er mitt opprinnelige innlegg, som var en respons på dette)
Castellanos argumenterer mot et luftslott i sitt siste innlegg. Jeg har aldri skrevet ett ord som betviler at Castellanos snakker sant om sin oppvekst i sult, fattigdom og nød. Det skal man ha respekt for, og jeg er glad for at Castellanos, i likhet med mange andre som har vokst opp under vanskelige forhold, får muligheten til et bedre liv her i Norge. Jeg har imidlertid ingen respekt for at han bruker sin bakgrunn til å spre propaganda for en president som ignorerer menneskerettigheter og bryter alle demokratiske prinsipper.
Jeg reagerer ikke først og fremst på Castellanos politisk ideologiske syn i denne sammenheng. Det er riktignok ganske påfallende at han er medlem av et parti som ønsker revolusjon i Norge og å avskaffe privat eiendomsrett, men det er ingen politisk debatt jeg reiste i Dagbladet. Mitt innlegg handlet ikke om politiske høyre-reformer i Venezuela. Jeg mener selvfølgelig at fri handel og mer privat eierskap vil være til det beste for Venezuela, men det er en annen debatt.
Debatten jeg har reist i Dagbladet og Dagsavisen handler om grunnleggende rettigheter som er fundamentet i ethvert demokrati. Rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, stemmerett og retten til å stille til valg. Hvis det er dette Castellanos og hans meningsfeller kaller ”høyre-ekstremisme, så er det rimelig avslørende.
Det er også bra at Castellanos nå velger å være ærlig og åpen om sine politiske forbindelser (så langt vi vet). Det forrige innlegget hans bar ikke preg av det. Castellanos nevnte ikke sin tilknytning til Rødt, eller til pro-Chavez bevegelser, en eneste gang. Når man fremstiller seg selv på den måten burde man være oppriktig om hvor man kommer fra. Særlig når man har underskrevet dokumenter med teksten ”jeg er her comandante, gi meg ordre” og ”fedreland, sosialisme eller døden”. Da er det ikke spesielt dekkende å nøye seg med ”en stemme fra barrioen”.
Castellanos gjentar de samme beskyldningene mot Leopoldo Lopez som Manifest og Wenche Hauge har fremmet tidligere, men han tilfører ikke debatten noe nytt. Beskyldningene har blitt grundig besvart. Leopoldo Lopez har selv besvart alle anklagene mot ham selv i Dagbladet. Tidligere venezuelansk FN-ambassadør under Chavez, Milos Alcalay, har gjort rede for Wenche Hauges (PRIO-forskeren som Manifest støtter seg på) faktafeil i Dagbladet, og Thor Halvorssen har selv skrevet en offentlig redegjørelse på hele 26 sider der han grundig besvarer alle anklager Manifest har kommet med. Etter det har de samme tomme beskyldningene bare blitt gjentatt på nytt, uten et forsøk på å underbygge påstandene ytterligere. Det gjelder også Castellanos.
All den tid Castellanos snakker om demokrati, er det ganske interessant at folk blir nektet å stille til valg i Venezuela pga påstått deltakelse i kupp (uten at de er dømt for dette), samtidig som den sittende presidenten selv ble dømt for et mislykket kuppforsøk i 1992. Ifølge disse reglene skulle Chavez altså ikke hatt lov å stille til valg. Castellanos argumenterer også med at Lopez har fått amnesti for sin påståtte deltakelse i kuppet i 2002, men Leopoldo Lopez har aldri fått amnesti for noen kriminelle handlinger fordi han aldri er formelt beskyldt for noen eller dømt for noen.
Etterforskningen av situasjonen rundt Ramon Rodriguez Chacins arrestasjon var omfattende og varte i fem år. Den konkluderte med at Lopez’ handlinger fullt ut var innenfor loven. Ingen har motbevist dette. Det hjelper uansett lite hva Chavez eller noen andre beskylder noen for å ha gjort. Hvis vedkommende ikke er dømt for noen kriminelle handlinger, skal han/hun heller ikke være forhindret på noen måte fra å stille til valg.
Castellanos svarer ikke på noen av mine utfordringer knyttet til situasjonen i Venezuela. Ja, det stemmer at Chavez har lykkes med å redusere fattigdommen (undersøkelser viser imidlertid at den ekstreme fattigdommen ikke er noe mindre). Gjennom store handouts fra oljeformuen har Chavez lykkes med å redusere mye av fattigdommen, men han har ikke skapt noen langsiktig økonomisk utvikling. Venezuelas produksjonskapasitet har sunket så drastisk at importbehovet har økt med mange hundre prosent. Tilgangen på rent vann og strøm blir stadig verre. Og i en tid hvor hele det Latin Amerikanske kontinentet viser en stor økonomisk fremgang, ligger Venezuela an til en økonomisk tilbakegang på mer enn 5 prosent i år og troner også øverst på lista over verdens mest risikable gjeldsbetalere.
Verst av alt er likevel kriminaliteten. Castellanos vier ikke kriminalitetsproblemene ett ord i sitt innlegg, så jeg gjentar: Siden Chavez ble president er mordratene i Venezuela firdoblet. Hver andre time blir en person drept. I dag har Venezuela de høyeste mordratene på hele det søramerikanske kontinentet. Den venezuelanske hovedstaden, Caracas, har den nest høyeste mordraten på hele den vestlige halvkulen. De som rammes hardest av denne situasjonen er som alltid de fattigste områdene.
Castellanos må gjerne kalle det billig retorikk å fremheve at et menneske blir drept hver andre time i Venezuela, pga Chavez autoritære og mislykkede politikk. Jeg synes imidlertid det er rimelig alvorlig.
Jeg må bare komme med en korrigering av din påstand om at den ekstreme fattigdommen i Venezuela ikke er blitt mindre.
Center for Economic and Policy Research melder 5. februar 2009 i en pressemelding angående en utgivelse om sosiale og økonomiske indikatorer i Venezuela at “Over the entire decade, the percentage of households in poverty has been reduced by 39 percent, and extreme poverty by more than half.”
Ellers så meldte de at “The current economic expansion began when the government got control over the national oil company in the first quarter of 2003. Since then, real (inflation-adjusted) GDP has nearly doubled, growing by 94.7 percent in 5.25 years, or 13.5 percent annually.”
Det siste må jo være gode nyheter for en høyremann for det om resultatene ikke ble oppnådd ved liberalisering og privatisering.
Litt mer korrigering av faktafeil:
“tilgangen på rent vann og strøm blir faktisk verre” skriver du. Venezuela var landet med størst avstand mellom fattig og rik da Hugo Chávez tok over i sin og hadde blant verdensdelens laveste afalbetiseringsrater. Nå er analfabetismen praktisk talt utryddet, spedbarnsdødeligheten nesten halvert og det er et av meget få land om ser ut til å klare de fleste tusenårsmålene til FN.
At tilgangen på vann og strøm blir verre vil jeg gjerne se noe dokumentasjon på. Såvidt jeg vet er Venezuela det landet i Sør-Amerika hvor høyest andel av befolkningen har tilgang til strømnettet og strømkonsumet har derfor økt noe voldsomt under Chávez tid (da det var hans regjering som bygde det ut).
Kriminaliteten er nok kanskje hovedproblemet til Chávez og mordratene er på sitt verste under hans regjeringstid, men likevel lavere enn på sitt høyeste på 90-tallet (se artikkel i Le Monde Diplomatique to utgaver siden (“Paradokset Venezuela”).
Hva den økonomiske situasjonen til landet har de sittende regjering lite å skamme seg over. I perioden 2002-2008 ble de kun overgått av Kina i prosentvis økonomisk vekst og tross av harde tider under finanskrisen hadde de en årlig vekst i andre trimester av 2010 på 5,2%. Morgan Stanleys spådommer som du refererer til blir åpenbart gjort til skamme. En interessant øving er for øvrig å se på prognosene for de internasjonale bankene og finansinstitusjonene for Venezuela. De bommer bestandig og spår bestandig for lite vekst. Underlig…
At Venezuela skulle være en dårlig betaler er jo også heller patetisk. Landet har lavere utenlandgjeld (som andel av BNP) enn praktisk talt hele Europa og USA og har ikke misligholdt et lån under Chávez regjeringstid. http://www.cepr.net/index.php/publications/reports/update-venezuela-economy