I tiden fremover skal Nobelkomiteen diskutere hvem de mener fortjener Nobels fredspris. Tidligere har prien gått til både power-point og gode intensjoner, så mulighetene er mange.
Jeg tenkte derfor å hjelpe Nobel-komiteen litt på veien slik at de også i år kan komme opp med en ny interessant vinner, som bredder fredsprisens spekter.
1) Naomi Klein
Venstresidens elskede ideolog. 1 kriterium oppfylt. Hun var mot Irak-krigen. 2 kriterier oppfylt. Hun er mot globalisering, markedsøkonomi og kapitalisme. 3,4 og 5 kriterier oppfylt. Det eneste som taler mot henne er kanskje at noen onde tunger kan være fristet til å kalle det en ”Klein fredspris”
2) Alle tidligere, nåværende og fremtidige demokratiske presidenter i USA
Hey, de er jo mot Bush og republikanerne og sånn, og for hope and change and stuff. Trenger vi egentlig noe mer enn det?
3) Jens Stoltenberg
I fjor gikk prisen til ”yes we can”, så hva med å fornorske prisen litt i år og gi den til ”jens vi kæn”. Intensjoner er viktig, og i likhet med forrige prisvinner har også Jens Stoltenberg visjoner om å få helsekøene ned, fylle svømmebassengene og sånn. Og når visjonene er bra er allting godt.
4) Gunnar Kongsrud
Det er vanskelig å komme utenom Gunnar Kongsrud i diskusjonen om Nobels fredspris. Med kampanjen ”med Winorg for en bedre fremtid” har Kongsrud store ambisjoner om en mer systematisk verden.
5) John F. Kennedy post-mortem
For hans intensjoner om et demokratisk Cuba og et samlet fritt Tyskland uten gjerder.
6) Michael Moore
Kanskje den kandidaten som skiller seg ut som den mest trolige vinneren. Moore har gått videre fra power-point til høymotens television. Gjennom sine filmer om både våpenpolitikk, krigen i Irak og helsepolitikk skiller Moore seg ut som en forkjemper for verdensfreden. At filmene baserer seg på ytterst tvilsom journalistikk, kryssklipping og lemfeldig omgang med fakta burde ikke skremme Nobel-komiteen. Hans intensjoner kan man jo ikke betvile. Moore ønsker jo å avskaffe kapitalismen og skape himmel på jord. Vi fikk aldri tildelt Pol Pot eller Mao Tse Tung priser for sine intensjoner. Tiden er inne for Moore. Slagord kan jo for eksempel være: ”less is Moore”, ”Moore than change”, ”Moore change”, eller lignende
7) Rosabloggerne
Med sin herlige naivitet overgår rosabloggernes intensjoner selv de mest erfarne fredsaktivister. Hvorfor kan ikke bare alle være venner? En fredspris til verdens samlede rosabloggere ville også vært et solid ”call to action”
-
Hvis noen har flere forslag til Jagland & co må dere gjerne skrive på kommentarfeltet:
Bono! Han fremmer jo internasjonalt samarbeid når han flytter U2 til Holland av skatteårsaker?
Eventuelt enda et post-morten forslag: Hitler, for hans kamp for et samlet europa?
Foreslår Bob Dylan.
Altså, han har jo vært aktuell til nobels litteraturpris så mange ganger at det ikke er noe gøy om han får den nå. Hvorfor ikke fleske til med fredsprisen. Han er jo skeptisk til krig og sånn, er han ikke?
Hamas!
For endelig fred i Midt-østen.
Bare de får oppfylt intensjonen om å utrydde alle som er uenige med dem så *blir* blir det nok fred i Midt-østen.
Naomi Klein fortjener en pris, ikke nødvendigvis Nobels fredspris. Men den dama har skjønt det!
“Naomi Klein fortjener en pris, ikke nødvendigvis Nobels fredspris. Men den dama har skjønt det!”
Hva har hun skjønt?
tipper de tar en ukjent figur fra den tredje verden denne gangen, for å fremstå som analytiske, akademiske og grundige.
1) Mona Sahlin for hennes utrettelige kamp mot rasisme.
Måten hun avslørte Sverigedemokratene som et rasistisk parti var imponerende. I det partiet finner man jøder, syriske kristne og grekere, men ingen muslimer. Et klart tegn på at partiet er både rasistisk og høyreradikalt.
2) Imam Feisal Abdul Rauf for sin kamp mot islamofobi.
Måten han insisterer på å erstatte en bygning som var ødelagt i WTC angrepet i 2001, med et islamsk kultursenter og moske, viser hvor utrettelig denne mannen jobber for respekt, tolleranse og forståelse mellom kulturer.
Hans tette bånd til HAMAS og hans påstand om at USA må ta sin del av skylden for det som skjedde i 2001 er ytligere bevis på at han har et nyansert syn på internasjonal politikk og historie.