KrF vil måle folks lykke, og ønsker seg en slags «Brutto Nasjonal Livskvaliteten», en lykkeversjon av BNP. Det er en skummel illiberal idé.
«Vi trenger et større samsvar mellom politikken og det som gjør oss lykkelige», sier KrFs avtroppende leder Dagfinn Høybråten. Dette er en skummel tankegang som avdekker lite liberale ryggmargsreflekser. Slik sett er det kanskje ikke et veldig overraskende utspill fra mørkemannspartiet, men det er likevel skremmende at ikke flere i et parti godt plantet på borgerlig side (selv om Knut Arild Hareide er av en annen oppfatning) reagerer på implikasjonene av et slikt forslag. (Det er riktignok noen hederlige unntak i KrFU i denne tråden).
Det er ikke nødvendigvis noe galt i å forsøke å måle lykke i seg selv. Problemet er at dette ønskes brukt som et politisk styringsverktøy. Det skal altså være politikernes oppgave å gjøre meg lykkelig. Her kan man riktignok si at Høybråten har WHOs definisjon av helse på sin side, men det gjør ikke forslaget bedre.
WHOs definisjon av helse fra 1948: ”Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.” er fortsatt gjeldende. Basert på disse kriteriene er det vel omtrent ikke ett eneste menneske i verden som oppfyller kravene for å være «frisk». Inge Lønning har ganske treffende beskrevet det som «et for alle drømmer om det gode liv», i kronikken «Helse – utopi og mareritt».
KrFs forslag er et skremmende skritt inn i utopienes verden. Hvis man ser litt stort på det så er det en påminnelse om en pervers utstrekning av positiv frihetstenkning, der politikken gjøres ansvarlig for individets fullkomne tilfredshet.
Politikkens rolle burde være å lage et rammeverk der enkeltmennesket har mulighet og trygghet til å ta sine egne valg, og skape det livet man selv tror vil gjøre en lykkelig. Slik sett kunne jo en lykkemåling bli brukt som et argument for mer frihet, og mindre politisk inngripen. Jeg har imidlertid liten tro på det er det Høybråten tenker på:
«Det er ikke først og fremst penger eller ting som gjør folk lykkelige, men heller familie og venner og det å ha jobb(…)Dersom livskvalitet er målet, og livskvalitet i stor grad handler om å være sammen, kan politikken få nye perspektiver», sier Høybråten
At det kan gi nye perspektiver er jeg helt enig i, men det Høybråten ikke ser ut til å forstå er at penger og familie henger sammen. Hvis det virkelig var mer tid, og fokus på familien Høybråten ønsket så kunne han jo begynt med å være for litt mer personskatteletter slik at vanlige folk hadde mer penger å bruke på det nettopp familien mente var best.
Det er imidlertid nesten så man kan se Høybråtens øyne vokse mens han tenker på alle tiltakene han kan kaste penger etter, eller områder de kan regulere. Dette er jo som kjent ingen fjern tankegang for KrF når det gjelder kosthold, røyking, skjenkepolitikk, alkohol, osv…
«Det er viktig å bli minnet om at økonomisk vekst er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv»
«Indeksen skal kunne gi myndighetene kunnskap om hvordan politiske tiltak påvirker innbyggernes livskvalitet, og være en navigator i planleggingen av framtidens samfunn»
Jeg tror Høybråten og jeg har et litt annet syn på planleggingen av fremtidens samfunn. Jeg vil ha et samfunn som fanger opp dem som trenger hjelp og ellers gir folk muligheter til å søke lykken selv. Jeg vil ikke ha et samfunn som griper inn i mitt liv og min valgfrihet og bruker skattepengene mine basert på antakelser om hva som gjør meg lykkelig. Det vil jeg gjerne finne ut selv.
Jeg lurer også på hva som skjer hvis denne lykkemålingen viser at folk blir lykkelige av annet enn KrF politikk. Hva hvis folk f.eks. blir lykkelige av å kunne kjøpe øl etter klokken åtte, eller kjøpe en god whisky uten å måtte betale en formue i spritavgift? Vil KrF da være med på å senke alkoholavgiftene? Neppe.
KrF kunne jo begynt med å anerkjenne homofile pars rett til å kalle seg gift. Man trenger neppe noen undersøkelse for å innse at homofile antakelig blir mer lykkelige i et samfunn som ikke ser på dem som annenrangs borgere.
Da tenker jeg KrF har mer enn nok å henge fingrene i for en stund.
[...] This post was mentioned on Twitter by Kristian Riise, Sindre Nilsskog. Sindre Nilsskog said: RT @KristianRiise: Takk Høybråten, men jeg vil gjerne finne ut hva som gjør meg lykkelig uten KrFs hjelp: http://bit.ly/ecySVA [...]
Hei! Enig i at lykkeforskning og lykkeutopier kan være farlige; men synes du gjør det litt lett for deg selv. Vi – du? – godtar ofte politikk som har en samfunnsøkonomisk begrunnelse. Samfunnsøkonomisk lønnsomhet er i bunn og grunn et forsøk på å måle et lykkelignende begrep, nytte. Det er rett nok en forskjell, i at bekymringen for det samfunnsøkonomiske fra et liberalt perspektiv også har å gjøre med bekymring for skattebyrden. Likevel: Å utfordre dette begrepet er teoretisk interessant, om enn empirisk ualminnelig vanskelig.
Samfunnsøkonomi er jo et langt enklere, mer konkret og målbart begrep enn “lykke”. Det er også nødvendig: Å måle hvordan økonomien og menneskelig atferd fungerer sammen er jo helt vitalt. Jeg har ingen problemer med at det forskes på lykke i seg selv, men at noe så subjektivt og diffust skal brukes som styringsverktøy i politikken har jeg problemer med.
Samfunnsøkonomi handler jo egentlig om at man undersøker hvorvidt samfunnsinnretningene våre er tilstrekkelig fornuftige, bærekraftige, effektive, lønnsomme, osv… Det har en klar begrensning. Når man lar lykke bli et politisk styringsverktøy så gjør man i realiteten politikken altomfattende, da den trer inn i alt som definerer oss som menneske.
Dette kan også fort handle om folks rett til å ta dumme valg. Hva hvis røyking beviselig gjør meg mindre lykkelig, mens jeg likevel ønsker å røyke? Kunne lykkeforskning da legetimert et forbud mot røyk?
(Og til slutt er det jo et poeng mtp KrF, at de som regel er veldig for ting som gjør folk lykkelig, hvis det sammenfaller med egen politikk, men ikke så veldig for hvis det ikke er samstemt med deres egne verdier)