Årets sjokknyhet. Det glansbildet som har blitt tegnet av helsevesenet på Cuba er ikke så rosenrødt likevel. For oss som ikke har Cuba som sosialpolitisk forbilde (dvs så og si alle til høyre for SV) kommer ikke dette som noen overraskelse. Dette er gammelt nytt som vi har vært klar over lenge.
NRK slo i går opp avsløringer fra to avhoppede cubanske leger; Amauris Samartino og Ricardo Enrique Silva Gual. De avslører at myndighetene jukser med helsestatistikkene for å få det berømte cubanske helsevesenet til å skinne. – Det er ikke et pent syn, det som skjer bak glansbildet og de manipulerte tallene, sier de til NRK.
Her er noe av det de forteller:
- De lave barnedødelighetstallene er en løgn, iscenesatt av Fidel Castros propagandaapparat. Både innenfor og utenfor landet har det vært viktig å glorifisere det cubanske helsevesenet, for å vise at man har klart å oppnå revolusjonens mål.
- Mange cubanske sykehus har verken laken, mat eller medisiner til pasientene. Mat og sengetøy må pasienten selv medbringe. Gravide følges ikke opp på sykehus, men på poliklinikker som mangler alt.
- Nyfødte som dør de første dagene eller ukene, blir registrert som dødfødte. Dermed unngår man at de havner i statistikken FN-organisasjoner bygger sine levekårsindekser på, men i en kategori som ikke teller med.
- Antallet dødfødsler på Cuba er mye høyere enn spedbarnsdødeligheten. Det beviser at tallene er manipulerte.
- Det er vanskelig å få tak i medisiner, det er knapphet på lokalbedøvelse, man får ikke sterilisert operasjonssalene. Selv operasjonshansker er i manko.
- Det økende antall aborter henger sammen med en økende under- og feilernæring av befolkningen. Kvinner blir overtalt til abort dersom de er underernærte, for å unngå at det fødes barn med skader
Jeg har tidligere trykket bilder her på bloggen lik de NRK viste i sin artikkel i går ved navn: “- Bak fasaden er det kun elendighet”, de kan dere se på denne posten. Dette er realiteten for vanlige cubanere, og det er et under at myten om Cubas helsevesen har fått leve så lenge på offisielle statistikker og uttalelser. Er det virkelig dette helsevesenet som SV omtaler som “…eksempel på offentlig helsetjeneste…”?:
Det er svært vanskelig å vite noe sikkert om land som Cuba. Noe av det første Castro-regimet gjorde da tok makten i landet for over 50 år siden var å arrangere store bokbål, der all litteratur og vitenskap som regimet ikke likte ble brent og forbudt, og gradvis erstattet med Castro-regimets egen “historeskrivning”. Fidel Castro er antakelig en av verdens beste PR-agenter, godt hjulpet av nyttige idioter i kulturradikale medier med kommunist-sympatier, og sosialister som fortsatt nekter å innse at Cuba, i likhet med Kambodsja eller Nord-Korea, aldri ble den himmelen på jord som mange ønsket.
I dag har vi i realiteten to virkelighetsbeskrivelser av Cuba:
1) den virkeligheten vi får fra Castro-regimet, et brutalt kommunist-diktatur, som forteller en solskinnshistorie om hvor fantastisk alt er på Cuba.
2) den virkeligheten vi får fra dissidenter, fra mennesker som har rømt fra Cuba og kan fortelle om situasjonen der uten at den må kanaliseres gjennom regimets offisielle kanaler.
Det er ganske utrolig at enkelte fortsatt velger å tviholde på versjon 1. Stoler vi på Ahmadinejad når vi søker virkelighetsbeskrivelser av det iranske samfunnet? Stoler vi på Kim Jong-Il når vi vil finne ut hvordan den menige Nord-Koreaner har det i landet? Eller Lukasjenko når vi vil vite hvordan det står til med demokrati og ytringsfrihet i Hviterussland? Selvsagt ikke. Så hvorfor aksepterer vi da så villig informasjon fra et av verdens verste diktaturer og tar det for god fisk? Er det Che Gueavara t-skjortene, og det glorifiserte bildet vi får presentert av Hollywood fra tid til annen? Ikke vet jeg…
Det finnes mange bøker om virkeligheten på Cuba. En av dem er skrevet av Manuell Márguez-Sterling, sønnen til Carlos Márguez-Sterling, han var Batistas mest kjente og mest høyrøstede politiske fiende i Cuba, og en av de mest prominente opposisjonspolitikerne på Cuba før revolusjonen. Han var med å skrive den Cubanske grunnloven i 1940 og var anerkjent av mange Cubanere, og av den amerikanske ambassadøren Earl Smith, som den rettmessige vinneren av Cubas presidentvalg i November, 1958. Det skulle gi grunnlaget for mer troverdige beskrivelser av realiteten på Cuba, enn Castros virkelighetsbeskrivelse. Og her er noen av opplysningene vi får i Márguez-Sterlings berettinger (tidligere gjengitt her):
– immigrasjon
Fra 1903 – 1957 emigrerte det ca 1 million spaniere og 65.000 amerikanere TIL Cuba. I 1958, ett knapt år før Castro regimet, var det flere amerikanske turister i Cuba enn det var Cubanske turister i USA. I 1958 hadde den cubanske ambassaden i Roma søknader om visum fra 12.000 italienere. Drøyt 1 år senere, etter at Castro og Che har tatt makten, så risikerer folk livet sitt for å rømme derfra.
– barnedødelighet
Ifølge FNs beregninger for barnedødelighet rangerte Cuba i 1958 (i pre-Castro cuba) helt i toppen, på 13. plass i hele verden. De rangerte altså ikke bare over hele Latin Amerika, men også over Vest-Europeiske land, land som Frankrike, Belgia, Vest-Tyskland, Israel, Japan, Østerrike, Italia, Portugal og Spania. Under kommunistregimet har de falt til 44. plass, og det er etter at tallene er kunstig nedjustert.
Cuba har en abortrate på 0,71 for hvert fødte liv, og bare små hint om komplikasjoner er nok til at fostre blir abortert, på et hvilket som helst stadie. (FNs tall kan heller ikke helt stoles på, fordi de stort sett baserer på de tallene hvert enkelt land gir.) Likevel femholdes barnedødeligheten ofte som en av eksemplene på Cubas flotte helsevesen.
– matmangel
Gjennomsnittshøyden blant cubanere har falt med 8 cm, bare de siste 25 årene. For første gang i cubansk historie finner man tusener av barn som lider av sykdommer knyttet til proteinmangel, som abnormalt store hoder proporsjonalt med kroppen.
Før Castro, under Batista, hadde Cuba det 3. høyeste proteinforbruket på halvkulen. Etter at Che Guevara hadde vært industri-minister i ett år, rasjonerer Cuba mat og stenger fabrikker. Det var ingen rasjoner på mat eller matmangel under Batista, og proteinforbruket var blant verdens høyeste – i dag lider Cuba altså av sykdommer knyttet til proteinmangel.
– tilgjengelig informasjon;
Før Castro, på 50-tallet, kunne cubanere velge mellom over 50 daglige aviser. Det er riktignok sant at media tidvis ble moderert av Batista, men Batistas sensur var mer en ”on and off” greie (ikke at det er noen unnskyldning). Jeg kan sitere et amerikansk statsdokument: ”Det er ingen overdrivelse å slå fast at i løpet av 50-tallet, var det Cubanske folk blant de mest informerte i verden, bosatt i et uvanlig stort media marked for et såpass lite land». I dag kontrolleres hvert ord som publiseres noe sted, hvert ord som undervises i skolen, og det er forbudt å eie en bok som ikke er produsert av kommunist-regimet.
- helsevesenet
Hvis du ikke tar med dine egne lakener, håndkler og såper, så er det gjerne senger som på bildet over – fulle av størknet blod, skitt og møkk – som møter deg når du kommer på sykehuset. Politikere og byråkrater nyter godt av den luksusen landet tilbyr turister og særlig representanter fra andre regjeringer, mens vanlige mennesker på Cuba mangler grunnleggende menneskerettigheter, ikke får kjøpe et såpestykke uten rasjoneringskort fra det totalitære regimet, og lider under forhold vi ikke ville unnet noe menneske.
Høyre har en tradisjon med å invitere cubanske dissidenter på våre landsmøter. Hedmark Høyre var blant de første som gjorde dette på sitt årsmøte, der jeg først kom i kontakt med eksil-cubanere og ble engasjert i saken. Mange av disse jobber aktivt med å få sneket ut bilder av virkeligheten på Cuba, slik at verden kan bli klar over situasjonen der.
Uttalelser som dette er vanlig i mer radikale fora: «Joda, Cuba er et fattig diktatur, og Castro regimet viser liten respekt for ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, men de har likevel velsignet befolkningen med et gratis helsevesen av ypperste klasse, og tross alt, skapt noe fremgang».
Neste gang du hører noen si dette skal du vite at de forhåpentligvis ikke vet hva de snakker om, for hvis de gjør det betyr det at de aksepterer forhold som på bildet over. Da betyr det at de er mer opptatt av å tjene Castro-regimets propaganda om “himmel på jord” enn den reelle menneskelige situasjonen.
Det er på tide å kalle en spade for en spade. Castros regime er et undertrykkende brutalt diktatur som ikke bare nekter folk rettferdige valg, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, osv… men som også holder befolkningen nede i underernæringen og en helsekvalitet vi ikke hadde unnet noen noe sted.
(Her er en oversikt over tidligere poster jeg har skrevet om Cuba)
[...] På tide å kalle en spade for en spade [...]
For å komme med et par kverulerende betraktninger: De som flyktet fra Cuba umiddelbart etter revolusjonen var vel i stor grad regimevennlige, som hvis de ikke hadde flyktet ville blitt tatt som politiske fanger. De flyktet ikke nødvendigvis fordi livskvaliteten umiddelbart ble så mye verre (selv om det på ingen måte er noen unnskyldning for Castros diktatur). En annen ting er at den største bølgen med “flåteflyktninger” fra Cuba kom i starten av 90-tallet, etter sovjetunionens kollaps. Når USA fortsatt blokkerer all handel med Cuba, og Sovjet, som Cuba til da hadde vært avhengig av forsvinner, er det ikke rart at velstanden går ned.
Når det er sagt, så hadde jeg absolutt en vond smak i munnen da jeg var der på studietur med jazzlinja i starten av januar, og fikk se hvor altomfattende fattigdommen der er. Det verste eksempelet var kvinnen vi snakket med som var lege, men måtte spe på legeinntekten sin ved å prostituere seg. En lærer jeg snakket med tjente rundt 150 kroner i måneden, og sper på sin inntekt ved å “lure” turister inn på restauranter, som han igjen får en provisjon fra. Ingen av disse har pass eller noen mulighet til å reise fra landet.
Samtidig hadde vi en forelesning med en gitarist i et cubansk fusion-band, som har en viss grad av suksess rundt om i verden, og som var gift med en av Cubas største skuespillerinner. Disse reiser stadig til USA og Europa, hadde et fantastisk flott hus i Havanas fineste strøk, og hadde stort sett positive ting å si om regimet. Han kom med typiske “ja, det er klart det er problemer her, men alle land har jo noen problemer…”-utsagn. Regimet passer selvfølgelig på å behandle kunstnere og artister som konger, for så å sende de ut i verden for å spre et positivt bilde av Cuba.
Noe av det mest symbolsk fortellende jeg så i Havana var en splitter ny enorm propagandaplakat som feiret 52 år med seier for revolusjonen, festet på veggen av en ruin av en bygning, som på ingen måte skilte seg ut fra bygningene forøvrig i den falleferdige, misholdte byen (med unntak av offentlige statusbygninger). Cuba under Castro er nesten bare fasade, og nå er den også i ferd med å falle sammen.
Det begynner å bli tynt med eksemplariske sosialistiske regimer for SV å vise sin begeistring for!
Kristian takk, beklager for min dårlig norsk, men det viktigste er at nordmenn kan forstå virkeligheten av hva som skjer i vårt land, tjener noen støtte til Castro brødrene bare å øke perioden av lidelsene til vårt folk, enten med norske selskaper som arbeider i letingen etter olje, eller turene gjort av Norge, la oss si nei til dette kriminelle regimet, forventer vi ikke en slakt sånn av Libya i øyeblikket.
Muchas gracias Kristian, disculpa por mi pobre noruego, pero lo mas importante es que los Noruegos puedan entender la realidad de lo que pasa en nuestro pais, cualquier apoyo a los hermanos Castros solo sirve para aumentar el periodo de sufrimiento de nuestro pueblo, ya sea con empresas Noruegas que estan trabajando en la busqueda de petroleo, o sea con los viajes que hacen los Noruegos, digamosle no a ese regimen criminal, no esperemos que tengamos una masacre como la de Libia en estos momentos.