Grenser for Politikk

VG trykket i dag en svært forkortet utgave av mitt innsendte svar til Eirik Vold i den pågående debatten om Hugo Chavez og menneskerettigheter i Venezuela. Legger derfor ut hele innlegget her (bildet er VG-artikkelen – klikk på bildet for å se hele – hele det opprinnelige innlegget er skrevet under):

Eirik Vold har rett i at mange sliter med å forstå hva Venezuelas president egentlig holder på med. Jeg blir ikke klokere av å lese hans innlegg i VG fredag 13. mai. 

For et par uker siden trakk jeg frem Hugo Chavez besynderlige vennenettverk blant klodens verste diktatorer. Nå forventer jeg selvsagt ikke at en president i en så konfliktfylt verdensdel skal unngå å måtte snakke med noen grumsete regimer. Heller ikke Norge kommer utenom dette, men det er noe ganske annet å hylle dem som helter.

Jeg har f.eks. full forståelse for at Jonas Gahr Støre hadde samtaler med Hamas (at han først løy om det er en annen sak). Om Støre derimot hadde tatt imot Khaled Mashaal i Norge, og stelt i stand en høytidelig seremoni der Mashaal ble hyllet som en helt og tildelt St. Olavs ordenen, ville det stilt seg ganske annerledes. Dette eksempelet er selvsagt helt absurd, men det er nettopp dette Chavez har gjort med et kobbel av spesielle venner han pleier nær kontakt med; Lukasjenko, Assad, Mugabe, Ahmadinejad og Gaddafi, for å nevne noen. I motsetning til Vold synes ikke jeg at dette er en bagatell, men en erklæring det er verdt å legge merke til.

Det jeg likevel forundrer meg mest over med Eirik Volds gjentatte innlegg om Chavez, er at han til stadighet vrir debatten om menneskerettighetsbrudd over på noe helt annet. Jeg har over lengre tid forsøkt å sette fokus på Chavez bekymringsfulle autoritære fremferd, og hans brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Volds svar på dette er et tåpelig forsøk på å stemple meg til USA og Bush-administrasjonen. (Han er i det minste mer subtil enn Chavez som hyppig beskylder alle sine kritikere for å være onde logrende USA-imperalister.)

Vi kunne gjerne fortsatt å sende statistikker og overordnede persepsjoner av verden frem og tilbake, men det er mer virkningsfullt når de levende eksemplene bak sitter rett foran en. For få dager siden var Julio Cesar Rivas i Oslo for å motta menneskerettighetsprisen som Høyre deler ut på sitt landsmøte. Rivas leder ungdomsorganisasjonen JAVU og mottok prisen for sitt arbeid for ytringsfrihet i Venezuela.

Før Rivas ankom Norge mottok han gjentatte trusler for å avskrekke ham fra å reise. På veien til Norge ble han strippet ned, og måtte gjennomgå ydmykende kontroller. I en alder av 23 år er Rivas allerede fengslet 12 ganger. Sist gang han ble fengslet demonstrerte han mot en ny opplæringslov der sosialismen er rettesnor med forbilder som Fidel Castro og Che Guevara. Rivas har også varige nyreskader etter å ha gjennomført sultestreiker for å få politiske fanger løslatt. Etter å ha vært i Norge og snakket sin sak frykter han anklager om landsforræderi hjemme.

Rivas skulle egentlig mottatt prisen sammen med en annen representant for JAVU, Milena Figueroa. Hun turte imidlertid ikke å forlate landet pga trusler mot hennes familie. Det var lettere for Rivas. Ettersom hans familie har emigrert fryktet han «bare» represalier mot seg selv.

I forrige uke var jeg på menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum. Der hadde jeg gleden av å bli kjent med bl.a. journalister og aktivister fra Venezuela som overvar konferansen. Flere av dem var langt fra høyresiden politisk, men svært kritisk til den udemokratiske utviklingen i hjemlandet sitt.

Eirik Vold må gjerne mene at Hugo Chavez styrer etter liberale demokratiske prinsipper, men når mine venner og bekjente i Venezuela fengsles og deres familier blir truet, pga fredelige demonstrasjoner, blir slike påstander ganske fattige.