Grenser for Politikk

(Bildene er lånt, med tillatelse, fra Heges facebookside)

Det er en underholdende gjeng mennesker som har samlet seg på Stortorget i dag. På den ene siden står det en trist gjeng: Medlemmer av Ottar, iført skjelettkostymer, har samlet seg for å demonstrere mot strippeklubber. De vil forby stripping. Denne kuriøse gjengen med selverklærte feminister mener åpenbart at kvinners rett til å velge antrekk, er begrenset til å kle på seg.

Noen meter lenger borte har det samlet seg en helt annen gjeng. Der foregår det egentlig en liten fest. En lystig gjeng mennesker har samlet seg til en motdemonstrasjon for stripping. (Se nrk.no for bilder, eller Dagbladet for nyhetsvideo) Motdemonstrasjonen er arrangert på initiativ fra Hege Grostad, som selv er stripper. Hege er en jovial, hyggelig og glad jente som er stolt av kroppen sin og elsker jobben sin. På denne grå, småkjølige dagen, har hun tatt med seg en strippestang, satt den opp midt på Stortorget, og lager like så godt et lite show for de fremmøtte støttespillerne.

Ironien er til å ta og føle på. Mens en jordnær, hyggelig jente gladelig viser frem sine kroppskunster, står Ottar på den andre siden med en ganske tam megafon og sier “skjønner du det ikke, du er undertrykt”. (Saken fortsetter undervideoen)

Det er ikke bare saksuenigheten som preger de to ulike demonstrasjonene. Mens gjengen som markerer sin støtte til stripping egentlig bare har det gøy, forsøker enkelte representanter fra Ottar-demonstrasjonen å stille seg opp på den andre siden og rope nedsettende kommentarer til Hege som beveger seg smidig på pålen i midten. Når det går opp for dem at gjengen egentlig ikke kunne brydd seg mindre om budskapet deres, subber de fortomlet tilbake til sin egen triste forsamling og fortsetter å appellere til sin egen menighet.

“Om det er noen jeg opplever at snakker nedsettende om mitt yrke, så er det «kvinneforkjemperne» som ønsker å forby stripping.” skriver Hege i en kronikk i Aftenposten tidligere i år. Ottars demonstrasjonen gjør ikke poenget mindre treffende. Kanskje burde de reflektert litt over at de eneste nedsettende kommentarene og holdningene om ikke bare strippere, men kvinner, på Torget disse timene kom fra, ja, nettopp, representantene fra Ottar. I desember i år kommer den amerikanske versjonen av filmen “Menn som hater kvinner”. Om noen skulle laget en dokumentarfilm om Ottar burde den hett “Kvinner som hater kvinner”.

Det er i grunn noe ganske patetisk med mennesker som vil forby handlinger som ikke skader noen, bare fordi de selv ikke liker det. Det er ikke akkurat sånn at strippere kommer uoppfordret hjem til stuen din og kler av seg. Det er faktisk ganske vanskelig å bli “utsatt” (for å si det på Ottar-måten) for stripping uten å oppsøke det selv. Hvis Ottar ikke vil se avkledde kvinner kan de jo bare oppsøke de 99,999% av utestedene i Oslo hvor folk i hvert fall har på seg mer enn undertøy. Vi alle har ting vi ikke liker. Jeg f.eks. liker ikke crocks, men jeg vil ikke forby crocks av den grunn (selv om det er veldig fristende).

Det som likevel er positivt med Ottars demonstrasjon er at de fikk fremprovosert en smakebit på det de selv vil forby. Sist gang disse såkalte kvinneforkjemperne var ute med samme sak, den gang via sine rødgrønne medsøstre (se link), ble de nemlig invitert inn på strippeklubben String som de hadde stilt seg opp utenfor til pressefoto, slik at de med egne øyne kunne få observere og snakke med representantene for det de ville forby. Svaret på invitasjonen var et klart nei. De ville heller leve i lykkelig overformynderlig uvitenhet.

Det er jo lettere å drive politikk når man kan lukke øynene og styre på Senterpartivis med parolen “du veit ikkje ka du snakkar om”. Nå ble de i hvert fall tvunget til å overvære “undertrykkelsen” med egne øyne; det viste seg å være en smilende jente, som forøvrig studerer til en bachelor i pedagogikk ved siden av jobben som stripper. Huffameg.

Når gjengen til slutt vandrer bortover i tog syngende på sin “oppfinnsomme” parole “Her kommer vi, her kommer vi mot strippeklubber”, klarer jeg egentlig ikke annet enn å synes synd på dem. Det må være en trist tilværelse å bruke fritiden sin på å irritere seg over at andre mennesker er stolte av kroppen sin.

Samtidig er det befriende og inspirerende å møte mennesker som Hege, som tør å opponere mot etablerte moralnormer, og bare være seg selv.

(Anbefaler også denne bloggposten)