Å avskaffe “parlamentarisk språkbruk” er kanskje noe av det beste vi kan gjøre for å øke interessen for politikk og samfunn i Norge.
Flere har regaert på det danske Venstres oppførsel da Helle Thorning-Schmidt debuterte som dansk statsminister, tirsdag denne uken. Under den ferske statsministerens tale kom det flere sarkastiske kommentarer på facebook og twitter fra bl.a. tidligere integrasjonsminister Søren Pind (V) og eks-finansminister Claus Hjort Frederiksen (V).
Her er noen eksempler som trekkes frem i Aftenposten:
På Facebook skrev Pind følgende: «Claus spør om det ikke er den kjedeligste talen på årtier. Har svart at jeg ikke kjenner dem (som ble holdt, red anm) for 100 år siden…».
Søren Pind griper tak i enkeltsetninger fra Helle Thorning-Schmidt og kommenterer dem:
«Vekk med starthjelp. Vekk med tak på kontanthjelp. Vekk med insitament til å arbeide…»
«Helsevesenet er under kjempepress. Derfor har vi avskaffet fradraget for helseforsikringer, så presset kan bli større…»
Valgforsker Hanne Marthe Narud kaster seg på kritikken og kommenterer at hun “håper dette ikke skjer i Norge”. Jeg ikke bare håper at dette kan skje i Norge. Jeg skulle gjerne sett at de sarkastiske kommentarene kunne flyttet seg fra sosiale medier og opp på selve talerstolen inne i Stortingssalen.
Jeg vil tro at jeg ut i fra de fleste parametre kan definere meg som ganske langt over gjennomsnittet politisk interessert. Jeg tror også at jeg langt i fra er alene om å mene at norsk politisk debatt veldig ofte er dørgende kjedelig. Og da snakker jeg ikke først og fremst om den debatten som foregår i mediene, den kan selvfølgelig vaære kjedelig iblant den også, men den er ofte frisk og god. Kronikkutvekslinger og replikkutvekslinger i pressen kan være svært så underholdende, også i Norge.
Som mange andre politisk interesserte, kanskje særlig på borgerlig side, har jeg stor glede av å lese Kjetil Alstadheims syrlige kommentarer i Dagens Næringsliv. Likevel er det et paradoks at mesteparten av de retoriske vendingene til mannen som bl.a. har vunnet Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, ville blitt klubbet ned i Stortingssalen. Der har vi nemlig noe som kalles parlamentarisk språkbruk. Det er en praksis som dreper treffende retoriske vendinger, og som kan få den beste politiske nerden blant oss til å sovne selv i en relativ “frisk” debatt i Stortingets spørretime.
SP-leder Liv Signe Navarsete er blant dem som har blitt irrettesatt for såkalt “uparlamentarisk språkbruk”. I 2008 ble Navarsete kraftig irettesatt av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, som mente at hennes språkbruk var “langt utover parlamentarisk språkbruk”
Begrepene Navarsete fikk kjeft for var bl.a. en kommentar til Borghild Tenden (V) som hun mente at hadde “frekkhetens nådegave”, hvorpå hun påpekte at «noen burde gå hjem og gjøre hjemmeleksa si». Det vakte også oppsikt da hun kommenterte at “Høyre holder fram en tåpelig målestokk for hvordan en skal måle aktiviteten” i veibygging, som en kommentar til Øyvind Halleraker.
I 2007 ble Høyres nestleder Jan Tore Sanner klubbet ned da han påpekte at daværende finansminister Kristin Halvorsens innlegg inneholdt “tull om skatt”, Siv Jensen ble klubbet for å bruke ordet “flåsete” om statsmisterens innlegg og Jan Arild Ellingsen (Frp) fikk påtale for å bruke karakteristikken “springe med halen mellom beina” om regjeringen.
Felles for alle uttalelsene er at vi ikke ville leet på et øyelokk om vi leste dem i en kronikk, hørte dem referert i en tale på et landsmøte, eller over en samtale på et formelt selskap. I vår folkevalgte forsamling derimot klubbes velvalgte ord og uttrykk, som ellers ville fått bestemor til å nikke anerkjennende om de ble sagt over middagsbordet, ned som om de var banneord.
Vi trenger imidlertid ikke se lenger enn til Storbrittania før debattene har en helt annen tone. Der er replikkvekslingene i parlamentet tidvis på et sånt nivå at det er retorikkutveksling i verdensklasse. Samtidig inneholder de engelske debattene karakteristikker som ville gjort norske politikere stumme av forskrekkelse om man forsøkte seg på noe lignende her. I Storbrittania er debattene gentlemanssport. Britene håndterer en form uforskammet eleganse som gjør gode debatter til en slags verbal kårdefekting.
Her er et eksempel fra en frisk britisk debatt som ville vært helt utenkelig i Norge:
Jeg mener det er altfor få friske debatter i norsk politikk, og det har flere negative konsekvenser. Det fører ikke bare til at de formelle politiske diskusjonene i Norge blir kjedelige og uinteressante for folk flest. Det fører også til at norske politikere rett og slett blir mer kjedelige i mangel på retorisk trening.
Det ville vært et interessant prosjekt å avskaffe alt som heter “parlamentarisk språkbruk” i Stortinget. Jeg er selvfølgelig enig i at man bør stille strengere krav til språkbruken i parlamentet enn ellers, men disse kravene vil bli stilt uavhengig av hva som står i Stortingets språkreglement. Jeg tror ikke at allmennheten vil belønne politikere som høres ut som fulle sjømenn fra talerstolen dersom stortingsrepresentantene fikk si akkurat hva de vil.
På mange måter vil kravene til treffende ordbruk kunne bli større dersom reglementet i hvert fall løses opp ganske kraftig. I stedet for å gjemme seg bak det vi på politiker-folkemunne kaller “bullshit-bingo” ville kravene til tydelighet ble større.
Da ville vi kanskje for alvor sett hvilke norske politikere som behersker debattformen. De som går for langt vil ikke vinne særlig respekt blant hverken folk flest eller stortingskolleger. Samtidig vil det bli en langt mer pinlig affære å møte opp på Stortinget med innholdsløs retorikk eller taler der man ikke har gjort en grundig nok jobb med faktaarbeidet.
Når man er folkevalgt medlem av landets parlament synes jeg rett og slett at man bør takle å høre at noen mener talen din er kjedelig. Å kunne håndtere sarkastiske påminnelser om løfter man har gjort før valget, når man gjør helomvending kort tid etter valget burde være enda mer selvfølgelig. Ellers kan det kanskje tenkes at man hadde passet bedre som taleskriver enn som taler.
Du må huske at Sosialdemokratiet er hverken fargerikt, spennnede eller utfordrende.
Sosialdemokratiet ville aldri tålt frisk debatt, fargerike taler, en morsom sjargong eller politikere som tenker utenfor den strengt definerte kollektivistiske norm som makthaverne har definert som politisk korekt, eller definert i mer svulstige ord som PARLAMENTARISK SPRÅK.
Poenget med sosialdemokratiet er at det skal være så knusktørt, kjedelig, grått og umotiverende av den gjengse borger ikke skal fatte interesse for hva politikerne egenlti driver med, for da får AP holde på i fred og ro. Stortinget minner ofte om et gravøl, og på mange måter er det vel det også.
Jeg vil hevde at PARLAMENTARISK språk strider mot grunnloven og egentlig kan kalles sensur. Man skal sensurere vekk folkelig språk, folkelig skikk, folkelig utrykk. Det neste som kommer er ISO sertefisering av politikere.. bare vent
“Der er replikkvekslingene i parlamentet tidvis på et sånt nivå at det er retorikkutveksling i verdensklasse.”
Du finner det i barnehagen også. Å holde et visst seriøsitetsnivå gjør at det er den faktiske saken blir belyst, ikke hvem som klarer å skrike høyest.
Jeg vet ikke hvilken barnehage du følger med på, men jeg stiller meg vel heller tvilende til det. Og britene har ikke bare en friskere debatt, de har også et langt mer utviklet ordforråd, bedre taleteknikk og en mer raffinert setningsoppbygging. Det er de dårlige debattantene som tjener på å gjemme seg bak regler for parlamentarisk språkbruk. Når man fjerner det skinner det virkelig igjennom hvem som behersker både et vist seriøsitetsnivå og klarer å belyse en sak med virkemidler som gjør debatten spennende.
Tjaeh… Det er kanskje morsomt, og vel bør det være tillatt i ytringsfrihetens navn, men at det skulle være ønskelig av den grunn er en annen sak.
Ett av problemene med politikk er jo nettopp at en dyktig retoriker som kjemper for en dårlig sak lett kan overbevise folk som lett lar seg lede, mens en dårlig retoriker som kjemper for en god sak har vanskeligere for å vinne frem.
Dersom det ble dagligdags i Stortinget å fornærme andre politikere og utveksle usakeligheter for dermed å påvirke opinionen på følelsesmessig grunnlag, ville politikken kunne ende opp med å bli ganske underlig.
Skulle jeg ønsket meg noe, var det at man tillot frekke ytringer, slik som du sier, men at politikerne i stedet bestemte seg for å slutte å snakke om hverandre og begynne å snakke om politikk.