Nobelkomiteens valg av fredsprisvinnere i 2011 er en riktig, viktig og verdig avgjørelse.
Per Aage Pleym Christensen, redaktør for nettavisen Liberaleren, sier det ganske treffende på facebook “Det er grunn til å glede seg over årets tildeling. Aktivistisk, ikkevoldelig fredsarbeid, demokrati, ytringsfrihet, kvinners stilling generelt og deltagelse i samfunnslivet spesielt er alle temaer som er inkludert i årets fredspris. Man er dermed kommet nærmere de ønskene Alfred Nobel fremmet i sitt testamente”. Det er en beskrivelse jeg kan stille meg bak.
Ellen Johnson Sirleaf, president i Liberia og Afrikas første (og i øyeblikket eneste), demokratisk valgte, kvinnelige statsleder, er et navn mange kjenner til, men de to andre er nok mindre kjent for mange. Hadde flere fulgt med på Oslo Freedom Forum, verdens allerede kanskje største menneskerettighetskonferanse som som fant sted for 3. gang i Oslo tidligere i år, så ville flere stiftet bekjentskap med enda en av årets vinnerne, Leymah Gbowee.
Jeg hadde selv gleden av å treffe henne, da jeg var invitert som gjest på menneskerettighetskonferansen tidligere i år.
Gbowee ledet og organiserte en sex-streik som førte frem til fredssamtalene som til slutt endte med president Charles Taylors, og hans undertrykkende regimes, avgang og valget av Ellen Johnson Sirleaf som president.
Her kan du se Gbowees tale på Oslo Freedom Forum tidligere i år:
Den tredje vinneren som deler årets pris er den jemenitiske politikeren, og menneskerettighetsaktivisten Tawakul Karman. Karman er grunnlegger av Women Journalists Without Chains, og er flere ganger fengslet og truet til døden for hennes engasjement for pressefrihet og frigjøring av politiske fanger i Jemen.Gjennom å inkludere Karman i årets fredspris lykkes Nobelkomiteen med å sette årets pris i et større perspektiv, der både “den arabiske våren”, kvinners situasjon, og menneskerettigheter generelt trekkes inn.
Karman var ikke var på Oslo Freedom Forum, men også hennes kamp var en indirekte sentral del av konferansen. For pressesituasjonen i Jemen var et viktig tema, der den jeminitiske journalisten Abdulkarim Al-Khaiwani, som har gjennomgått år med ovegrep, kidnapping, vold og drapstrusler for sine artikler, talte på konferansen.
Se talen hans her:
Årets fredspris inneholder altså en kvinne som snakket på Oslo Freedom Forum senest i år, samt to land som konferansen har vært med på å gi internasjonal oppmerksomhet. De to siste årene har også internasjonal presse flokket seg rundt konferansen. Jeg har hatt gleden av å snakke med journalister fra bl.a. the Economist, BBC og CNN som alle dekket konferansen gjennomgående i år. Fra norsk presse var det derimot ganske laber dekning.
Også poltikerne, særlig fra venstresiden, “glimret” med sitt fravær.
Jeg tror vi kommer til å se flere fredsprisvinnere som har talt på Oslo Freedom Forum de neste årene. Kanskje det hadde vært en idé for både norsk presse og norske politikere å huke av datoene i kalenderen neste gang…
Bra kommentar, Kristian! Takk for at du siterer meg. Det er viktig, for balansens skyld, å nevne at både Høyre, Venstre og FrP hadde deltagere på årets konferanse.
Fullstendig enig med deg, Kristian! Bra skrevet! Samtlige er verdige fredsprisvinnere. Men dette er ikke kritikk, men jeg savner at Malalai Joya skulle også fått prisen.
[...] Liberalerens artikkel om årets fredsprisvinnere Kristian Tonning Riise, en fast deltager på Oslo Freedom Forum, har blogget om fredsprisen. [...]
Jeg betviler ikke at de tre vinnerne er verdige vinnere. Jeg betviler dog sterkt at FN Resolusjon 1325 (som blir trukket frem av komiteen) er en resolusjon som vil bidra til “mindre statlig kontrollstyring” og “grenser for politikk.” FN resolusjon 1325 er en resolusjon båret frem blant annet av feminister plassert langt til venstre i det politiske landskapet. Jeg blir til tider noe oppgitt over politikere og meningsbærere til høyre i det politiske landskapets totale mangel på innsikt i feministbevegelsens slagside til ytterste venstre og de politiske konsekvenser av resolusjoner som eksempelvis 1325. Med resolusjonen følger det eksempelvis krav om kvoter, kvinnerepresentasjon i alle ledd etc., (noe som også gjorde saken betent i FN systemet). FN resolusjon 1325 vil ikke føre til mindre, men snarere heller mer statlig detaljstyring og overnasjonal kontroll. Les eksempelvis professor Christina Hoff Summers kommentar om CEDAW (resolusjon i samme kategori). Den finner du her; http://www.aei.org/article/103674
Jeg anbefaler hennes bøker, da kanskje spesielt hennes “The war against boys,” som på en god måte viser hvordan feminsme ble “kuppet av venstresiden” og hvordan bevegelsen arter seg i dag.