Høyre kan ikke sitte stille i båten mens et europeisk søsterparti introduserer et nytt autoritært regime i Europa.

Det er aldri hyggelig når det er ens egne politiske venner som tar inn på gal sti. Det er betraktelig mer tilfredsstillende å rette en harmdirrende pekefinger mot motsatt ende av den politiske skalaen. Høyre har vært flinke til dette de siste årene, og med rette.

Venstresidens unnfallenhet overfor ideologiske venners grove menneskerettighetsbrudd i særlig Latin-Amerika har vært påfallende. Fortsatt nekter flere, inklusive stortingsrepresentanter, å ta innover seg de elendige tilstandene på Cuba – et av verdens mest åpenbare totalitære diktaturer.

Høyre, med nestleder Jan Tore Sanner i spissen, har i lang tid vært aktivt i kampen for demokrati og menneskerettigheter verden over. Hvert år deler også Høyre ut ”Sjur Lindebrækkes pris for demokrati og menneskerettigheter”. På landsmøtet i fjor gikk prisen til studentorganisasjonen JAVU i Venezuela, et annet eksempel på et venstreside-regime der menneskerettighetssituasjonen blir stadig verre.

Høyre har grunn til å være stolt av sin historie, hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Det medfører imidlertid et spesielt ansvar for å si fra like kraftfullt når ens egne venner tar i bruk de samme midlene man kritiserer hos sine motstandere. Ellers får kritikken en hul gjenklang og en vond bismak.

Et autoritært høyre i Ungarn
Ungarn, under ledelse av Høyres søsterparti Fidesz, er i ferd med å gi EU dets første autoritære regime. Med to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen tar regjeringspartiet nå i bruk alle midler for å feste et stadig strammere grep om makten.

(Les resten på Minerva)

Der gir statsministeren uttrykk for at han mener “ytringsansvar” er et forvirrende begrep, og gjør slik sett en aldri så liten irrettesettelse av sin egen ungdomspartileder, Eskil Pedersen.

Stoltenberg følger opp med to sitater, som jeg i begge tilfeller kan stille meg helhjertet bak:

- Jeg synes det (ytringsansvar) er et upresist begrep. For jeg mener at vi har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle. Ikke for å nekte folk å si noe fordi jeg mener det er dumt det de sier, sier Stoltenberg til VG.

og:

- Ytringsfrihet innebærer blant annet at vi skal akseptere meninger, standpunkter og ytringer som vi er uenig med, som er provoserende og irriterende. Og det synes jeg kanskje er litt forvirrende når vi har denne debatten om debatten, fordi jeg synes det er lettere å debattere standpunkt enn å debattere om noen kan ha et standpunkt, sier Jens Stoltenberg.

Problemet med Stoltenbergs utspill er at jeg lurer på om han virkelig mener det. Hvis Stoltenberg mente noe med dette prinsipielle utsagnet, så må han vel også mene at det skal gjelde rasistiske ytringer? Av alle standpunkt, så burde vel disse være blant de viktigste å få frem, slik at vi nettopp kan debattere dem ned, og bruke det ansvaret vi har for å ta til motmæle.

Isåfall er jeg interessert i å høre om statsministeren nå vil fjerne rasismeparagrafen? Hvis ikke er det pent lite innhold i utspillet hans.

For oss som er allergiske mot den nye folkesykdommen «i forhold til» kan det være et sant mareritt å møte i folkevalgte forsamlinger.

Etter et par dager på fylkestinget, vurderer jeg om språkspasmer er en gyldig forfallsgrunn.

«Fylkesordfører, jeg synes du hadde et godt poeng i forhold til det du sa om…»

- begynner én innlegget sitt med.

Ifølge taleren hadde altså fylkesordføreren klart den bragden å ha et godt poeng sammenlignet med det fylkesordføreren selv sa. Hva nå enn det betyr.

«Vi har en viktig rolle i forhold til samferdsel»

- innleder fylkesråden med ansvar for samferdsel sitt innlegg med.

Hedmark har altså en viktig rolle sammenlignet med samferdsel? Jeg vet ikke helt om jeg skal mene at dette er positivt eller negativt. Jeg antar at fylkesråden kanskje mente at vi har en viktig rolle i forbindelse med samferdsel.

«Dette går det an å vurdere i forhold til hvor lenge fylkestinget skal vare»

- sier fylkesordføreren i forbindelse med en diskusjon om møteplanen.

Betyr det at det går an å vurdere dette eller ikke? Jeg er litt usikker. Først må jeg sammenligne med hvor lenge fylkestinget skal vare, uten at sammenligningsgrunnlaget her er helt klart.

«Man har i forhold til kommunen gitt uttrykk for»

- hører jeg en begynne innlegget sitt med.

Mente hun «med tanke på kommunen?». Hvis ikke var det i hvert fall enda godt at dette kom frem, ettersom kommunen sammenlignet med fylke altså ikke hadde gitt uttrykk for dette.

«Jeg skal kommentere det som representanten sa i forhold til utdanning»

- starter fylkesråden sitt svar med i spørretimen.

Ja, det ville jo vært rart om denne “utdanning” hadde sagt noe. Såvidt meg bekjent sitter ikke han/hun i salen.

«Jeg vil ikke gå inn å evaluere hva enkeltlærere har sagt i forhold til prosjektet»

- sier fylkesråden senere.

Sammenlignet med enkeltlærerne skulle hun altså evaluere prosjektet. Jeg ventet på denne evalueringen men den kom aldri. Hadde fylkesråden byttet ut ordene «i forhold til» med det litt enklere ordet «om» så hadde jeg sluppet å vente forgjeves.

«Det er viktig å få utfordringer i forhold til det ståsted en har»

- sier fylkesrådslederen.

Jeg får ikke helt frem hva som er forskjellen på utfordringer og ståsteder i denne sammenhengen, men det er i hvert fall ett eller annet med utfordringer som er viktig sammenlignet med ståsteder.

Jeg antar at enkelte kanskje egentlig skulle brukt ord som «med tanke på», «med henvisning til», «i sammenheng med», «i forbindelse med», osv… I mellomtiden får jeg bare sitte her og lure på om alt mine kolleger uttrykker er «i forhold til» – sammenlignet med – noe annet…

Les PDF-utgave av kronikken fra VG ved å klikke HER.

Under kan du lese en lengre utgave av kronikken:

Demokratisk mindreverdighetskompleks

I sitt forsøk på å gjøre SV til «frihetsparti»  beviser SVs parlamentariske leder, Bård Vegard Solhjell, nok en gang hvorfor de ikke er nettopp det.

Bøkene over venstresidens historiske synder er mange, og i år har debatten blusset opp igjen, bl.a. gjennom Civita-historiker Bård Larsens bok “Idealistene». Solhjell har nå sett seg lei på de stadige angrepene på hans partis demokrati- og menneskerettighetshistorie, og forsøker seg med den gamle kamptaktikken “angrep er det beste forsvar”.

I sin siste bok “Solidaritet på ny” forsøker han i kapittelet “Demokratiets fortid og fremtid” å ta et oppgjør med det han kaller “høyresidas svik mot demokratiet”. Gjennom en rekke eksempler stiller han retorisk spørsmål ved hvorfor høyresiden ikke har vært gjenstand for like mange hyllemeter med kritiske historieblikk som venstresiden. Solhjell ser ikke ut til å forstå problemstillingen, og kommer heller ikke med et veldig imponerende svar.

Slå inn åpne dører

Det er ingen i dag som krever at Senterpartiet skal ta avstand fra sitt (da Bondepartiet) samarbeid med NS på 30-tallet eller at Arbeiderpartiet skal ta avstand fra sin tidligere kamp for proletariatets diktatur. AP og SP forlot disse ideene for lenge siden, og alle skjønner at en slik polemikk ville være fullstendig meningsløs. Likevel er det omtrent dette nivået Solhjell synker til når han er nødt for å vie flere sider i sin bok til sitater fra medlemsblader i Unge Høyres som er så gamle at mine besteforeldre er for unge til å huske dem.

Det er et velkjent faktum at deler av Unge Høyre og Høyre leflet med NS og fascismen på 30-tallet. Høyre tok imidlertid et kraftig oppgjør med disse holdningene allerede før krigen. Dette er forhold som er behørig dokumentert i Høyres egne historiedokumenter, uten noe forsøk på romantisering eller bortforklaring. (Det er samtidig verdt å nevne at nestledere i Unge Høyre satt på Grini under krigen, og at flere hundre UH-medlemmer var ettersøkt av Gestapo for sin motstandskamp). Solhjell slår inn dører som har vært åpne i over 70 år.

Ideologi og realpolitikk

Alle partier i Norge har grumsete kapitler i sin historie som de helst skulle vært foruten. SV skiller seg ut ved å ha en systematisk og ideologisk dragning mot dem. Dette ideologiske grunnlaget har SV aldri tatt et skikkelig oppgjør med. Høyresiden har også tidvis stilltiende akseptert grumsete regimer, men den har aldri vært ideologisk fundert. Høyresiden så aldri på Pinochets Chile og sa “dette er eksempelet på et slikt samfunn vi ønsker”.

Deler av høyresiden har latt være å ta avstand fra udemokratiske regimer fordi man mente det var utenrikspolitisk nødvendig, i Trumandoktrinens ånd, ikke fordi man mente at landene fremsto som foregangseksempler på det gode samfunn. Det unnskylder ingenting, men setter det i en ganske annen kontekst. For i SV fungerte noen av verdenshistoriens grusomste regimer som direkte forbilder for “det ideale samfunn”.

Totalitær dragning

Gjennom hele den kalde krigen mente SV at USA var den største trusselen mot verdensfreden, mens Sovjet ble kalt en fredspioner. I Titos Jugoslavia, Maos Kina, DDR, Romania, Nord-Korea og Cuba fant SV eksempler på ”den reelt eksisterende sosialismen”. Samtidig ble et enormt skriftlig “opplysningsarbeid” lagt ned for å overbevise folk om disse landenes fortreffelighet. I Pax Leksikon kunne vi bl.a. lese om Maos Kina at «Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon», samtidig som ett sted mellom 20 og 40 millioner kinesere sultet i hjel under Maos ”store sprang fremover”.

Venstresiden har gjennom sin historie båret på en kontinuerlig dragning mot systemer som lover ”himmel på jord”, og som i sin lange marsj mot dette skaper et vedvarende helvete. Selv i dag finner vi rester av dette. Cuba har vært SVs kjæledegge i mange år inntil den egentlige elendigheten i det påståtte velferdsparadiset er ettertrykkelig påvist de siste årene. Dette er interessant all den tid menneskerettighetsbruddene i landet var allmennkjent. Mottoet har tilsynelatende vært at «Det er ikke så farlig med ytringsfrihet og organisasjonsfrihet så lenge man har gratis helsetjenester». Kjærligheten til det cubanske diktaturet har vært så sterk at landet står nevnt som eksempel på god offentlig skole og helsevesen i arbeidsprogrammet for inneværende stortingsperiode. Offentlig uttalte tilhengere av diktaturet, som Hallgeir Langeland og Terje Enger, sitter fortsatt på posisjoner i partiet. I andre partier ville de vært ekskludert for lenge siden.

Mindreverdighetskompleks

Bård Vegard Solhjell lider altså av et demokratisk mindreverdighetskompleks. For det er liten tvil om at Solhjell står for grunnleggende demokratiske verdier, men når Solhjell sier til Dagbladet at “En rekke venstreorienterte politikere, som Erik Solheim og meg selv, har tatt oppgjør med egen historie.”, er det en bevisst formulering. Han sier ikke at “SV har tatt et oppgjør med egen historie”. Det er fordi han vet utmerket godt at så ikke er tilfelle. Problemet er altså ikke dem, men at SV er mer enn Solheim og Solhjell.

Jeg skal gjerne geleide Solhjell rundt i landets Unge Høyre-kontorer, på leting etter plakater av Pinochet eller Franco. Jeg tviler på at vi engang vil finne noe i støvete arkivskap. Vi trenger imidlertid ikke reise mye i kontorene hos Solhjells eget ungdomsparti før innrammede bilder av Che Guevara, Fidel Castro eller Mao pryder veggene. Det bør gi han noen hint.

Les innlegget under, eller se PDF-utgaven av Dagbladet HER.

- – - – - -

Hurra for seksualiseringen

I forbindelse med andre sesong av NRK-programmet «Trekant» bekymrer flere seg over at vi er i ferd med å «seksualisere samfunnet» ytterligere. Den utviklingen burde man tvert imot glede seg over.

På alle TV-kanaler florerer det filmer og ungdomsserier der grov vold er regelen heller enn unntaket. Vold på TV er blitt så alminnelig at vi knapt stusser over det lenger. Likevel må det et ungdomsprogram om noe så naturlig som sex til før organisasjoner, politikere og samfunnsdebattanter kaster seg over tastaturet for å kritisere, analysere og problematisere.

Felles for både kritikere og en del tilhengere av «Trekant» er en slags uttrykt bekymring over at vi utvikler oss mot et mer seksualisert samfunn. Vi burde stoppe opp og spørre hva vi legger i dette begrepet og om det egentlig er en negativ utvikling?

Tirill Sjøvoll, leder i PRESS – Redd Barna Ungdom, er blant dem som har uttrykt bekymring over «seksualiseringen av samfunnet». Hun mener programmet er et resultat av for dårlig seksualundervisning på skolene, og sender ballen videre til foreldre og lærere.

Og selv om Edmund Burkes barnebarn, Torbjørn Røe Isaksen, ikke er eldre enn at han ikke blir provosert av orgasmer på TV uttrykker han likevel bekymring over at programmet kan være med på å skape et mer «mekanisk» forhold til sex i en ellers skeptisk Morgenbladet-kommentar. Kritikken bærer preg av et litt gammeldags syn på ungdom og seksualitet og en manglende forståelse av hva «Trekant» skal være.

For det første er det interessant hvor store krav vi stiller til programmets bredde. Det er altså ikke måte på hvor mange områder man mener at et program om sex på 40 minutter skal dekke. Først etter at man har lagt ut om seksualitetens mørke sider, om grensesetting, følelser, og alskens vanskeligheter, skal det tilsynelatende være lov å nevne i en bisetning at sex også kan være morsomt og spennende. Andre kritiserer at programmet forsøker å være underholdende. Det er tydeligvis bare når et program handler om sex at det blir et selvstendig mål å lage et nitrist program med færrest mulig seere.

Man burde også forstå at det er en del grenser for hva slags samtaler foreldre eller lærere noen gang vil kunne ha om sex med sine barn eller elever. De fleste ungdommer, og kanskje særlig unge gutter, synes det er flaut å diskutere sex med sine foreldre. Foreldre har selvsagt et ansvar for å ta opp temaet likevel, men jeg tror aldri vi kommer dit at ungdommers primærkilde til informasjon om flørting, kyssing, kjærtegn, intime soner og orgasmer blir ens foreldre eller klasselærer.

Ungdommer snakker først og fremst om sex med andre ungdommer. Nettopp derfor er det så bra at vi har fått et program for og med ungdommer som nettopp utforsker temaet med en fordomsfri innfallsvinkel. Alternativet til «Trekant» for mange er ikke en samtale med ens foreldre, eller å rekke opp hånda i seksualundervisningstimen på skolen. Effekten av «Trekant» er nok tvert i mot at mange unge gutter i årene fremover vil debutere seksuelt med andre referanser enn Thomas «Rocco» Hansen. Det tror jeg er utelukkende positivt, kanskje særlig med hensyn til jentene som er involvert.

Av samme grunn mener jeg det er en dårlig idé å begrense nettilgangen til serien, slik Kringkastingsrådets leder, May-Helen Molvær Grimstad, foreslår for å hindre at unge under 16 ser på. For det første klarer jeg ikke å se hvilke deler av serien som skulle være så farlig for en 15-åring. I tillegg ville nok mange latt være å se programmet hvis alternativet til å følge med via øreplugger og pc’en på gutterommet var å sette seg ned i stuen med potetgullposen og se på sammen med mor og far.

Avslutningsvis tror jeg også det er viktig å erkjenne at det er grenser for hva et program om sex faktisk kan lære deg. Et TV-program vil aldri kunne lære noen hvordan det er å være forelsket, hvor ens egne grenser går, og hva en selv føler i ulike situasjoner. Slike ting kan bare virkelig læres i intime relasjoner med andre. Heldigvis. Noe annet ville jo virkelig vært mekanisk og trist.

Det «Trekant» derimot kan sørge for er at kunnskapen om sex blant ungdom øker. At sex blir en mer naturlig ting å snakke om. Og at det å teste ut sine egne intimgrenser ettersom man oppdager og blir bedre kjent med sin egen seksualitet er noe som er forbundet med glede og spenning, fremfor usikkerhet og stigma. Hvis det er dette som er «et mer seksualisert samfunn» så er det noe vi bare burde ønske velkommen.

Jeg skjønner at enkelte, som vokste opp før MS-DOS engang var påtenkt -og med en seksualundervisning hvis klimaks var å tre en kondom på en banan, rynker litt på nesen. For den oppvoksende generasjon tror jeg imidlertid dette er en utelukkende positiv samfunnsutvikling.

- Ved å stenge kranene klokken 02.00 vil vi kunne frigjøre politi til andre oppgaver, sier Jan Bøhler (Ap), fungerende leder i Stortingets justiskomité.

Hvilke andre oppgaver er det Bøhler snakker om? Er det noe vi trenger i Oslo akkurat nå så er det jo nettopp flere politifolk som er ute i gatene og gjør bybildet tryggere om kvelden, ikke færre.

De rødgrønne lener seg på en Sirus-rapport som viser en nedgang i antall anmeldte voldstilfeller i norske byer der man har begrenset skjenketiden. Dette er et dårlig og svært misvisende utgangspunkt, som kan gi helt håpløse utslag, særlig i disse tider med den forferdelige voldtekstbølgen i bl.a. Oslo.

Antall anmeldte voldstilfeller sier lite om utelivsvolden. Det kan også gi et misvisende bilde av antall faktiske voldstilfeller.

Hvis man ser på en oversikt over overfallsvoldteker i Oslo, så vil man se at de fleste av disse skjer i tidsrommet der folk går hjem fra byen. Det betyr altså ikke at tilfellene ikke ville skjedd dersom utestedene stengte tidligere. Likevel vil tallene kunne brukes til inntekt for en statistikk som skal vise oss at byen blir så mye tryggere dersom den stengte en time tidligere. Jeg tror imidlertid ikke at det er den ekstra timen med øl fra kl 02.00 til 03.00 som gjør folk til voldsmenn eller voldtekstmenn.

Et annet vesentlig poeng som bør tas med i begrunnelsen for hvorfor det er flere anmeldte voldstilfeller innenfor skjenkeperioden er at det naturligvis er svært mye enklere å anmelde et voldstilfelle som har skjedd inne på, eller rett utenfor, et utested, enn det er å anmelde et tilfelle som har skjedd på en privat fest.

På et utested er det mange vitner, inklusivt voksent edru personell som kan fortelle hva som har skjedd. Da er det langt enklere for politiet å lage en sak, enn om det skjer et slagsmål på en privat fest, eller om noen blir overfalt alene på vei hjem fra byen. Dette gjør det selvfølgelig også langt tryggere for den enkelte å anmelde saken.

Et annet problem med rapporten er at man får inntrykk av at det er et mål å redusere antall anmeldte voldstilfeller. Det er det slettes ikke, med mindre antall faktiske kriminelle handlinger har gått ned.Vi bør jo nettopp oppfordre flere til å anmelde voldstilfeller.

Vi vet f.eks. at mange voldtekter foregår på private nachspiel der offeret kjenner gjerningsmannen. Slike tilfeller er ekstra vanskelig for den enkelte å anmelde, og her er det viktig å skape trygge rammer og godt informasjonsarbeid som gjør det lettere for folk å anmelde.

Skal man bruke Sirus-rapportens konklusjoner som målefaktor ville det imidlertid bety at utelivsvolden øker dersom man lykkes med å få flere til å anmelde slike voldstilfeller.

Dette bringer meg igjen over på et praktisk problem med forslaget. Dersom byen stenger tidligere vil mer av festingen flytte seg til nettopp private arenaer med betraktelig mindre muligheter for offentlig kontroll. Her finnes det store mørketall av tilfeller som aldri blir anmeldt. Det kan gjøre det mer behagelig for politikere som kan gjemme seg bak en litt hyggeligere statistikk, men det betyr altså ikke at antall voldstilfeller har gått ned.

Dersom de rødgrønne virkelig ønsker å gjøre byen tryggere, så får de de ta ansvar, sørge for mer ressurser til politiet, og lette politiet for byråkratiske oppgaver som nettopp holder dem foran skrivebordet fremfor ute på gata der de burde være.

Å tvinge det overveldende flertallet som aldri gjør noe galt til å gå hjem tidlig, fordi Jan Bøhler og de rødgrønne vil “lette politiet for oppgaven med å skape trygghet i bybildet” er rimelig respektløst ovenfor alle oss som aldri lager bråk, men som kun ønsker å kunne hygge oss på byen litt senere enn det Jens Stoltenberg synes er passende.

Trygge lokalsamfunn er også litt viktigere enn at det skal være gjenstand for kreativ bruk av statistikk.

Eirik Volds nesegruse beundring av Hugo Chavez er dessverre lite i stand til å hverken nyansere dekningen i norsk media eller komme med noen innsiktsfulle betraktninger om situasjonen i Venezuela.

Det er ingen tvil om at Eirik Vold besitter en masse kunnskap om Venezuela etter å ha bodd mange år i landet. Dessverre blir dette ganske verdiløst når man lever i en tilsynelatende ideologisk blindet virkelighetsforståelse der man ikke er i stand eller villig til å se de faktiske forholdene. Dette er ikke et ukjent fenomen. Det var ikke uintelligente analfabeter, men høyt utdannede mennesker i sentrale posisjoner i norsk samfunnsliv, som reiste på studietur til Kambodsja på 70-tallet under et av historiens verste folkemord og kom entusiastisk tilbake uten å ha sett noenting.

Nå er dette selvfølgelig ikke noe forsøk på å sette likhetstegn mellom Hugo Chavez og historiens verste tyranner, men et eksempel på at viljen til å se verden med skylapper kan resultere i de fjerneste tolkninger av virkeligheten. Eirik Vold ser dessverre ut til å være et eksempel på dette.

Chavez helsetilstand
Opplysninger om Chavez’ helsetilstand avvises ikke av Vold med noen form for faktaopplysninger. I stedet beskylder han Aftenposten for å ha “blikket låst mot Miami”. Det er mye å være kritisk til hva gjelder norsk utenrikspolitisk pressedekning, men at de er noen nikkedukke for amerikanske medier blir en i overkant komisk påstand.

At det foregår mye spekulasjoner om helsetilstanden til en president som har redusert venezuelansk politikk til å handle om Chavez og bare Chavez burde ikke overraske noen. Det er slik sett lite interessant om informasjonen fra El Nuevo Herald, som Vold viser til, er spekulativ eller ikke. For bare få dager siden kom det langt mer interessante og troverdige opplysninger fra legen Salvador Navarrete, som skal ha vært en del av Chavez legeteam. Han hevder at Chavez mest sannsynlig lider av en svært aggressiv type kreftsvulst som i tilfelle gir ham inntil 2 år igjen å leve. Etter intervjuet har Navarrete forlatt landet med sin familie.

Disse opplysningene krever imidlertid kommentarer med litt mer dybde enn den vanlige “anti USA/Bush/Miami-sjargongen” som preger de fleste av Volds innlegg. Det samme gjør de omfattende menneskerettighetsbruddene under Chavez’ stadig mer autoritære regime. (Noen bør forøvrig minne Vold om at USAs president de siste 3 årene har hett Barack Obama og ikke George W. Bush.)

Bekreftede inntrykk
Jeg besøkte selv Caracas tidligere i år for å ta opplysninger jeg har fått fra venezuelanske aktivister, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse i nærmere øyesyn. Det tok ikke lang tid før jeg hadde bekreftet mange av mine inntrykk.

På gatene i Caracas satt jeg ute å snakket med ungdommer som bodde i telt og demonstrerte mot fengsling av politisk opposisjonelle. En av jentene jeg snakket med var ferdig utdannet ingeniør og ikke mange år eldre enn meg. Dagen før hadde en av jentene i gruppen blitt forsøkt voldtatt mens hun sov, og kun få timer tidligere hadde en av dem blitt knivstukket til døde. Likevel var demonstrantene fast bestemt på å bli værende.

Ikke langt unna sitter en gjeng utmattede statlige arbeidere som sultestreiker etter 18 måneder uten lønn. Jeg stopper Globovision – den eneste store gjenværende opposisjonelle TV-kanalen i Venezuela – da de ankommer for å lage et nyhetsoppslag. Ingen andre medier ser ut til å være interessert. Journalistene forteller om en hverdag der de jevnlig blir utsatt for pro-Chavez pøbelgjenger, samtidig som utstyret deres ofte blir konfiskert når de lager reportasjer. RCTV, en annen opposisjonell TV-kanal, som tidligere var den største i Venezuela, er nå tvunget av alle offentlige nettverk, beordret fjernet fra private kabeloperatører, de har fått utstyret sitt stjålet av regjeringen, og er nå blokkert fra alle internasjonale frekvenser etter å ha forsøkt å sende nyhetssendinger fra en colombiansk TV-frekvens.

Da jeg skulle inn i hjemmet til forhenværende dommer Maria Lourdes Afioni, som nå sitter i husarrest, måtte jeg først gjennom et kobbel av 16 militære soldater. Hvorfor denne hyggelige middelaldrende damen iført pysjamasbukser og crocs må passes på av 16 soldater 24 timer i døgnet kunne ingen gi noen god forklaring på. Ei heller hennes forbrytelse. Hun sitter, absurd nok, inne for å ha fulgt grunnloven og frigjort en mann som hadde vært fengslet i 2 år uten å få prøve saken sin for retten.

Manglende demokrati
Som om ikke dette var nok er flere hundre mennesker i Venezuela nektet å stille til valg, uten å engang ha fått muligheten til å forsvare seg i retten. Det til tross for at grunnloven eksplisitt stadfester at det eneste som kan frata noen muligheten til å stille til folkevalgte posisjoner er om man er dømt for kriminelle handlinger.

Jeg kunne fortsatt ganske lenge med eksempler etter bare et kort opphold i landet, men da måtte Aftenposten trykket et bilag i stedet for et innlegg. Demokratiets svake stilling i landet er uansett så åpenbar at den ikke lar seg benekte.

Diktatur?
Er Chavez’ Venezuela et diktatur på linje med med Libya under sin (nå avdøde) bestekompis Ghaddafi? Eller Syria under en annen av Chavez nærmeste venner, Assad? Svaret er selvfølgelig nei. Eirik Vold har helt rett i at det eksisterer en betydelig opposiosjon i Venezuela, og at det fortsatt er flere opposisjonelle stemmer i mediene. Dette forteller imidlertid minimalt om den demokratiske situasjonen, når opposisjonelle stemmer konsekvent neglisjeres, trues, og holdes borte gjennom udemokratiske og ukonstitusjonelle prosesser.

Også i Russland eksisterer det en betydelig opposisjon og opposisjonelle stemmer i mediene. Likevel tror jeg de færreste seriøse kommentatorer vil kalle Putin og Medvedevs hegemoni for noe “liberalt demokrati” slik Vold omtaler Chavez’ Venezuela.

Venezuela under Hugo Chavez er i beste fall et autoritært semi-demokrati. I verste fall er det et forkledd diktatur.

Per Aage Pleym Christensen, redaktør for nettavisen Liberaleren, sier det ganske treffende på facebook “Det er grunn til å glede seg over årets tildeling. Aktivistisk, ikkevoldelig fredsarbeid, demokrati, ytringsfrihet, kvinners stilling generelt og deltagelse i samfunnslivet spesielt er alle temaer som er inkludert i årets fredspris. Man er dermed kommet nærmere de ønskene Alfred Nobel fremmet i sitt testamente”. Det er en beskrivelse jeg kan stille meg bak.

Ellen Johnson Sirleaf,  president i Liberia og Afrikas første (og i øyeblikket eneste), demokratisk valgte, kvinnelige statsleder, er et navn mange kjenner til, men de to andre er nok mindre kjent for mange. Hadde flere fulgt med på Oslo Freedom Forum, verdens allerede kanskje største menneskerettighetskonferanse som som fant sted for 3. gang i Oslo tidligere i år, så ville flere stiftet bekjentskap med enda en av årets vinnerne, Leymah Gbowee.

Jeg hadde selv gleden av å treffe henne, da jeg var invitert som gjest på menneskerettighetskonferansen tidligere i år.

Gbowee ledet og organiserte en sex-streik som førte frem til fredssamtalene som til slutt endte med president Charles Taylors, og hans undertrykkende regimes, avgang og valget av Ellen Johnson Sirleaf som president.

Her kan du se Gbowees tale på Oslo Freedom Forum tidligere i år:

Den tredje vinneren som deler årets pris er den jemenitiske politikeren, og menneskerettighetsaktivisten  Tawakul Karman. Karman er grunnlegger av Women Journalists Without Chains, og er flere ganger fengslet og truet til døden for hennes engasjement for pressefrihet og frigjøring av politiske fanger i Jemen.Gjennom å inkludere Karman i årets fredspris lykkes Nobelkomiteen med å sette årets pris i et større perspektiv, der både “den arabiske våren”, kvinners situasjon, og menneskerettigheter generelt trekkes inn.

Karman var ikke var på Oslo Freedom Forum, men også hennes kamp var en indirekte sentral del av konferansen. For pressesituasjonen i Jemen var et viktig tema, der den jeminitiske journalisten Abdulkarim Al-Khaiwani, som har gjennomgått år med ovegrep, kidnapping, vold og drapstrusler for sine artikler, talte på konferansen.

Se talen hans her:

Årets fredspris inneholder altså en kvinne som snakket på Oslo Freedom Forum senest i år, samt to land som konferansen har vært med på å gi internasjonal oppmerksomhet. De to siste årene har også internasjonal presse flokket seg rundt konferansen. Jeg har hatt gleden av å snakke med journalister fra bl.a. the Economist, BBC og CNN som alle dekket konferansen gjennomgående i år. Fra norsk presse var det derimot ganske laber dekning.

Også poltikerne, særlig fra venstresiden, “glimret” med sitt fravær.

Jeg tror vi kommer til å se flere fredsprisvinnere som har talt på Oslo Freedom Forum de neste årene. Kanskje det hadde vært en idé for både norsk presse og norske politikere å huke av datoene i kalenderen neste gang…

Flere har regaert på det danske Venstres oppførsel da Helle Thorning-Schmidt debuterte som dansk statsminister, tirsdag denne uken. Under den ferske statsministerens tale kom det flere sarkastiske kommentarer på facebook og twitter fra bl.a. tidligere integrasjonsminister Søren Pind (V) og eks-finansminister Claus Hjort Frederiksen (V).

Her er noen eksempler som trekkes frem i Aftenposten:

På Facebook skrev Pind følgende: «Claus spør om det ikke er den kjedeligste talen på årtier. Har svart at jeg ikke kjenner dem (som ble holdt, red anm) for 100 år siden…». 

Søren Pind griper tak i enkeltsetninger fra Helle Thorning-Schmidt og kommenterer dem: 

«Vekk med starthjelp. Vekk med tak på kontanthjelp. Vekk med insitament til å arbeide…»

«Helsevesenet er under kjempepress. Derfor har vi avskaffet fradraget for helseforsikringer, så presset kan bli større…»

Valgforsker Hanne Marthe Narud kaster seg på kritikken og kommenterer at hun “håper dette ikke skjer i Norge”. Jeg ikke bare håper at dette kan skje i Norge. Jeg skulle gjerne sett at de sarkastiske kommentarene kunne flyttet seg fra sosiale medier og opp på selve talerstolen inne i Stortingssalen.

Jeg vil tro at jeg ut i fra de fleste parametre kan definere meg som ganske langt over gjennomsnittet politisk interessert. Jeg tror også at jeg langt i fra er alene om å mene at norsk politisk debatt veldig ofte er dørgende kjedelig. Og da snakker jeg ikke først og fremst om den debatten som foregår i mediene, den kan selvfølgelig vaære kjedelig iblant den også, men den er ofte frisk og god. Kronikkutvekslinger og replikkutvekslinger i pressen kan være svært så underholdende, også i Norge.

Som mange andre politisk interesserte, kanskje særlig på borgerlig side, har jeg stor glede av å lese Kjetil Alstadheims syrlige kommentarer i Dagens Næringsliv. Likevel er det et paradoks at mesteparten av de retoriske vendingene til mannen som bl.a. har vunnet Riksmålsforbundets språkpris for pressefolk, Gullpennen, ville blitt klubbet ned i Stortingssalen. Der har vi nemlig noe som kalles parlamentarisk språkbruk. Det er en praksis som dreper treffende retoriske vendinger, og som kan få den beste politiske nerden blant oss til å sovne selv i en relativ “frisk” debatt i Stortingets spørretime.

SP-leder Liv Signe Navarsete er blant dem som har blitt irrettesatt for såkalt “uparlamentarisk språkbruk”. I 2008 ble Navarsete kraftig irettesatt av daværende stortingspresident Thorbjørn Jagland, som mente at hennes språkbruk var “langt utover parlamentarisk språkbruk”

Begrepene Navarsete fikk kjeft for var bl.a. en kommentar til Borghild Tenden (V) som hun mente at hadde “frekkhetens nådegave”, hvorpå hun påpekte at «noen burde gå hjem og gjøre hjemmeleksa si». Det vakte også oppsikt da hun kommenterte at “Høyre holder fram en tåpelig målestokk for hvordan en skal måle aktiviteten” i veibygging, som en kommentar til Øyvind Halleraker.

I 2007 ble Høyres nestleder Jan Tore Sanner klubbet ned da han påpekte at daværende finansminister Kristin Halvorsens innlegg inneholdt “tull om skatt”, Siv Jensen ble klubbet for å bruke ordet “flåsete” om statsmisterens innlegg og Jan Arild Ellingsen (Frp) fikk påtale for å bruke karakteristikken “springe med halen mellom beina” om regjeringen.

Felles for alle uttalelsene er at vi ikke ville leet på et øyelokk om vi leste dem i en kronikk, hørte dem referert i en tale på et landsmøte, eller over en samtale på et formelt selskap. I vår folkevalgte forsamling derimot klubbes velvalgte ord og uttrykk, som ellers ville fått bestemor til å nikke anerkjennende om de ble sagt over middagsbordet, ned som om de var banneord.

Vi trenger imidlertid ikke se lenger enn til Storbrittania før debattene har en helt annen tone. Der er replikkvekslingene i parlamentet tidvis på et sånt nivå at det er retorikkutveksling i verdensklasse. Samtidig inneholder de engelske debattene karakteristikker som ville gjort norske politikere stumme av forskrekkelse om man forsøkte seg på noe lignende her. I Storbrittania er debattene gentlemanssport. Britene håndterer en form uforskammet eleganse som gjør gode debatter til en slags verbal kårdefekting.

Her er et eksempel fra en frisk britisk debatt som ville vært helt utenkelig i Norge:

Jeg mener det er altfor få friske debatter i norsk politikk, og det har flere negative konsekvenser. Det fører ikke bare til at de formelle politiske diskusjonene i Norge blir kjedelige og uinteressante for folk flest. Det fører også til at norske politikere rett og slett blir mer kjedelige i mangel på retorisk trening.

Det ville vært et interessant prosjekt å avskaffe alt som heter “parlamentarisk språkbruk” i Stortinget. Jeg er selvfølgelig enig i at man bør stille strengere krav til språkbruken i parlamentet enn ellers, men disse kravene vil bli stilt uavhengig av hva som står i Stortingets språkreglement. Jeg tror ikke at allmennheten vil belønne politikere som høres ut som fulle sjømenn fra talerstolen dersom stortingsrepresentantene fikk si akkurat hva de vil.

På mange måter vil kravene til treffende ordbruk kunne bli større dersom reglementet i hvert fall løses opp ganske kraftig. I stedet for å gjemme seg bak det vi på politiker-folkemunne kaller “bullshit-bingo” ville kravene til tydelighet ble større.

Da ville vi kanskje for alvor sett hvilke norske politikere som behersker debattformen. De som går for langt vil ikke vinne særlig respekt blant hverken folk flest eller stortingskolleger. Samtidig vil det bli en langt mer pinlig affære å møte opp på Stortinget med innholdsløs retorikk eller taler der man ikke har gjort en grundig nok jobb med faktaarbeidet.

Når man er folkevalgt medlem av landets parlament synes jeg rett og slett at man bør takle å høre at noen mener talen din er kjedelig. Å kunne håndtere sarkastiske påminnelser om løfter man har gjort før valget, når man gjør helomvending kort tid etter valget burde være enda mer selvfølgelig. Ellers kan det kanskje tenkes at man hadde passet bedre som taleskriver enn som taler.

Både europadirektør i Human Rights Watch, Jan Egeland, den britiske samfunnsdebattanten og forfatteren Tariq Ali, og partisekretær i Arbeiderpartiet Raymond Johansen har tatt til orde for å endre sammensetningen i Nobelkomiteen. De to sistnevnte er mennesker jeg  sjelden er enig med i noe som helst. Tariq Ali, som er en uttalt fan av Hugo Chavez, synes jeg i grunn at fremstår som en direkte tulling ikke så rent sjeldent. Det er imidlertid slik at selv en dartspiller med bind for øynene vil treffe blink hvis han kaster mange nok ganger. I dette tilfellet mener jeg altså at de alle har et poeng.

For noen er dette en debatt som er gjort relevant gjennom Kinas reaksjoner etter tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. Jeg synes det er synd hvis dette skal bli hovedbegrunnelsen for å endre sammensettingen. At man i et kommunistdiktatur som Kina har problemer med å skille uavhengige komiteer fra politiske organer kommer ikke som noen stor overraskelse, og bør ikke ilegges særlig tyngde i denne debatten.

Selv om jeg har tilnærmet null sympati for både Kinas opplevelse av ærekrenkelse og Arbeiderpartiet og Støres frykt for å si noe som kan tolkes i negativ retning hos verdens diktatorer og tyranner, ser jeg likevel behovet for å gi Nobelkomiteen en mer uavhengig rolle. Ganske enkelt fordi det kan gi Nobelkomiteen mer legitimitet.

Det er imidlertid også en annen fordel ved å få en komité som er basert på nøye utvalgte fagpersoner og fredsforkjempere fremfor politikere. Fagpersoner er ofte primært opptatt av faget sitt. Politikere vil alltid ha den iboende motivasjonen som ligger i å profilere seg selv, og det er vel sjelden vi har sett et tydeligere eksempel på dette enn i Torbjørn Jaglands tilfelle.

Ukene etter at Barack Obama ble lansert som nobelprisvinner, samt dagene han var på besøk i Norge, er kanskje de dagene i mitt liv hvor jeg har vært mest flau over å være norsk. Til og med Jaglands pinlig dårlige engelsk fremsto som en bagatell sammenlignet med den svært dårlig skjulte, nesten barsnlige, stoltheten over å få posere på bilder sammen USAs president i et par dager.

Nå er selvfølgelig ikke frykten for slike pinlige tilfeller eleminert med en mer faglig og politikerfri komité. Vi kan jo se for oss en Nobelkomité med Johan Galtung i spissen og plutselig står vi her med Hugo Chavez og Muammar Gaddafi som vinnere, for deres “felles kamp mot imperialismen”, men jeg har nå såpass tillit til Stortinget at jeg tror de vil kunne nominere medlemmer som ikke utgjør noen trussel for et slikt evt scenario.

Behovet for å markere et standpunkt fører naturligvis ikke bare til flauser. Jeg er en stor tilhenger av fjorårets prisvinner Liu Xiaobo. At det er en naturlig kobling mellom fredsarbeid og sikring av grunnleggende menneskerettigheter fremstår ganske åpenbart for meg. Jeg synes imidlertid ikke at vi skal glemme andre priser vi har hatt de siste årene:

2004: Grønne busker og trær

2007: Kreativ bruk av Power Point

2009: Gode intensjoner

Nå synes jeg forsåvidt at både grønne busker og trær, evner i power point og gode intensjoner kan være fine ting, men om dette er frontkjemperne/nøkkelbrikkene for fred i verden er jeg heller mindre sikker på.